Spørsmål og svar om Libya

Det midlertidige Overgangsrådets informasjonsminister Mahmoud Shammam bekrefter til Reuters at oberst Muammar al-Gaddafi ble drept i det han forsøkte å flykte fra opprørssoldater i hjembyen Sirte.

Libya er det tredje landet i Midtøsten hvor regimet faller etter opprør fra befolkningen, etter Tunisia og Egypt.

• Les: – Gaddafis død markerer slutten
• Les: – Svært viktig for Libya

Hva var bakteppet for opprøret i Libya?

Muammar al-Gaddafi har styrt Libya siden han og andre unge offiserskolleger tok makten i et militærkupp i 1969. Etter hvert ble makten konsentrert rundt ham og en engere krets: noen få medoffiserer fra kuppet og personer fra Gaddafi-klanen.

På midten av 1970-tallet ble den nye lederens politiske tanker og teorier samlet i «Den grønne boken» og «Den tredje vei» innført, som er en blanding av arabisk nasjonalisme, sosialisme og islam, og hvor anti-imperialismen er det bærende prinsipp.

• Les mer: Styrt etter Gaddafis grønne

Gaddafi har ingen tro på organiserte institusjoner. Politiske partier ble derfor forbudt og åpent opposisjonelle ble satt i fengsel, mange torturert til døde.

Lokalsamfunn ble drevet av folkekomiteer, revolusjonsråd og folkekongresser, lojale til Gaddafi. Etter hvert sluttet også de få uformelle institusjonene som fantes å fungere, og mer og mer ble styrt og avhengig av Gaddafi og hans krets.

• Les mer: Ingen klar til overta

I tillegg kom stammene og klanene som fortsatt utgjør den sosiale strukturen i samfunnet, og hvor Gaddafi spilte på splitt og hersk og favoriserte de som var lojale til ham.

På grunn av Libyas store oljeproduksjon har den yngre befolkningen de siste tiårene fått utdannelse på grunnskolenivå og universitetsnivå. Men som i mange av landene i regionen hvor det ulmer eller har vært uro, er arbeidsløsheten stor, spesielt blant de unge.

De siste årene er det blitt et voksende skille mellom en stadig mer velstående elite og resten av folket.

Selv om Libya de siste årene har lagt om fra en ren statsøkonomi og åpnet opp for utenlandske bedrifter, monner det lite. Den offisielle arbeidsledigheten er på 13 prosent, uoffisielle anslag er på 30 prosent.

Rundt 70 prosent av utdannede libyere er fortsatt ansatt i staten, hvor lønningene har sakket akterut i forhold til levekostnadene, selv om libyske lønnsmottakere ikke betaler skatt og basisvarer som mel, sukker, poteter, olje og te er sterkt subsidiert, det samme er bensin.

Da protestene startet i først Tunisia og Egypt og man så mangeårige ledere falle, utløst av sosial misnøye og politisk undertrykking, smittet det over til Libya. Også de forlangte endring.

Gaddafi-regimet og regjeringsstyrker slo med hard hånd ned på de første protestene i hovedstaden Tripoli, mens de ikke rakk å få kontroll over situasjonen i Benghazi, landets nest største by og senter i øst.

Gaddafis maktbase gjennom hans 42-årige styre har i alle år vært i vest. Han og hans medkuppmakere flyttet landets hovedstad fra Benghazi til Tripoli for å rykke opp de gamle maktstrukturene. Benghazi og de østlige delene av Libya forble mindre lojale mot det nye regimet.

Opprørerne lyktes da også først med å erobre kontrollen over Benghazi og opprøret spredde seg siden videre, spesielt i den østlige delen av landet.

Hvorfor stilte NATO og FN seg bak opprørerne?

Det var Den arabiske liga som bad FN gripe inn for å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi.

Det bor én million mennesker i byen, og Gaddafis styrker sto utenfor bymuren da FN vedtok resolusjonen 1973 som åpnet for internasjonal våpenbruk for å beskytte sivile gjennom ordlyden «med alle hensiktsmessige midler» - men uten noen form for internasjonale bakkestyrker på libysk territorium.

En Gaddafi-gjenerobring var ventet å bli svært blodig med store tapstall. Basert på erfaring ville få bli spart.

Det var Storbritannia og Frankrike som førte an i kampen for en intervensjon. USA var skeptisk og holdt igjen, men gav etter for presset da Den arabiske unionen og arabiske land kom med støtte og lovet å delta i en aksjon.

• Les: Merkel får skylda for fransk egotripp

Muammar al-Gaddafi hadde i løpet av årene ved makten gjort seg uvenner med de fleste av sine arabiske naboland, så at disse landene gikk i en koalisjon med Vesten vakte ikke bråk internt slik for eksempel Irak-invasjonen forårsaket.

Russland og Kina var opprinnelig imot en innblanding, men endte med å la seg overtale til å ikke nedlegge veto i FNs sikkerhetsråd. Det samme med Tyskland.

Dagen etter at resolusjonen var vedtatt, startet bombingen av Gaddafi-styrkene utenfor Benghazi og militære installasjoner som kan brukes til krigføring.

Russland og Den arabiske liga ble raskt kritiske og mente FN-resolusjonen ikke åpner for den omfattende bombingen som har foregått de siste seks månedene, og at Vesten brukte beskyttelsen av sivile som skalkeskjul for å velte Gaddafi.

Hvor nær kontakt har NATO hatt med opprørerne?

NATO benekter på det sterkeste at de fungerer som opprørernes flyvåpen, slik kritikerne mener.

De avviser også at det har vært et samarbeid med opprørerene, men det er på det rene at det har funnet sted militær kommunikasjon mellom de som leder NATO-operasjonen og Det nasjonale overgangsrådet i Benghazi.

Analytikere peker på at samarbeidet mellom NATO og opprørerne tydelig er blitt bedre kontrollert og koordinert, og at opprørernes voldsomme framrykking de siste ukene både skyldes dette samt at opprørerens læringskurve og utrustning har økt betraktelig.

I starten av den militære operasjonen ble også opprørernes posisjoner bombet, og flere ble drept på grunn av manglende kommunikasjon og misforståelser.

Etter hvert ble det tydelig for internasjonale medier som fulgte opprørerne at Gaddafi-styrker i nærheten av opprørsposisjoner ble systematisk bombet, noe som gjorde fremrykkingen mot vest raskere for opprørerne. NATO-flyene som bombet har også truffet flere og flere viktige mål.

Frankrike har gitt våpen direkte til opprørerne, og Storbritannia har bidratt med soldattrening og logistikkstøtte.

Det har også vært tydelig at det har vært militærrådgivere på bakken som har fulgt og rådgitt opprørsstyrkene i denne siste fasen. Disse var antatt å komme fra Storbritannia og Frankrike, men også Jordan og Qatar har bidratt, bekrefter en NATO-kilde overfor CNN.

De utenlandske spesialsoldatene skal ha assistert opprørsstyrkene med å organisere seg bedre, forbedre taktikken og gi bedre og mer nøyaktig informasjon til koalisjonens bombefly før og under tokt.

De utenlandske soldatene hjalp også til med kommunikasjonen da opprørerne - som lider under mangelfylt utstyr - angrep Tripoli fra tre fronter.

• Les mer: – Vestlige spesialstyrker hjelper opprørerne på bakken i Libya

Ifølge NATO er 4000 militære mål enten skadd eller ødelagt. USA har de siste månedene intensiverte luftovervåkingen over Tripoli med NATOs superavanserte AWAC-fly, og NATOs bombefly har bombet ulike militære anlegg i Tripoli inkludert hoved- og bokvarteret til Gaddafi.

Ifølge hva diplomater uttalte til The New York Times ble det utplassert utenlandske spesialstyrker i og rundt hovedstaden, men dette ville ingen offentlig bekrefte.

De første bildene på det som trolig er vestlig militærrådgivere kom gjennom fjernsynskanalen Al Jazeera i mai.

Hvorfor tok det så mange måneder?

Gaddafi-regimets styrker bestod av yrkesmilitære, selv om både hæren og luft- og sjøforsvaret var små og mangelfulle i forhold til vestlige forsvarsstyrker, etter mange år med internasjonal isolasjon og sanksjoner mot Libya.

• Les mer: Dette har Muammar al-Gaddafi til å forsvare sitt regime med

De mest profesjonelle og best utstyrte avdelingene, var de som ble ledet av tre av Gaddafis sønner.

• Les: mer: Dette er Gaddafis sønner og døtre

De hadde likevel mengder med tunge våpen og annet relevant forsvarsutstyr sammenlignet med opprørerne, som bestod av sivile som brukte det de fikk tak i fra et våpenlager i Benghazi som de erobret i starten av opprøret.

Mange av de som meldte seg som soldater, hadde ingen militærtrening og hadde knapt holdt i et våpen før. Det var studenter, akademikere, leger, forretningsfolk og eksil-libyere som meldte seg til tjeneste, og som noen avhoppede militære skulle trene opp i rekordfart og lede i krigen.

Det første ukene og månedene var det derfor en svært uorganisert opprørshær som kjempet på flere fronter, og som led tilbakeslag på erobringer. Men etter hvert som opprørene rykket fremover og sikret seg nye seire og erobret og holdt på viktige byer, sluttet flere og flere fra disse byene seg til opprørsstyrkene.

Det tok også en stund før NATOs bomber virkelig reduserte den militære fordelen til regjeringsstyrkene.

Strategien med å ta Tripoli - hvor opprørshæren kom fra tre ulike fronter - viste seg svært vellykket og beseiringen av hovedstaden ble ikke det blodige slaget mange fryktet det ville bli.

Det ble derimot slaget om Sirte, Gaddafi hjemby, som falt samme dag som den tidligere eneherskere ble fanget.

Hva skjer nå?

Det å få tak i oberst Muammar al-Gaddafi og hans sønner samt sikre den endelige kontrollen over Tripoli, var det siste hovedmålet for opprørsledelsen.

Opprøreren - og de vestlige støttespillerne - fryktet at så lenge Gaddafi selv og sønnene var på frifot, var det fare for at de sammen med lojale stammeledere kunne lykkes i å starte en geriljalignende motstand, og slik skape usikkerhet og uro i «det nye Libya».

Det er fortsatt fare for opprør fra Gaddafi-lojale klaner.

Tre av Gaddafi-sønnene har militær bakgrunn, to av dem, Khamis og Mutassim, hadde sine egne elitestyrker. Den fjerde, Saif al-Islam, som stod frem som den politiske arvingen, skiftet raskt fra å være Vestens reformhåp til å bli regimets største forsvarer.

• Les mer: Dette er Gaddafis sønner og døtre
• Les: Libyas demokratiansikt til Haag

Derfor ble det så viktig for Overgangsrådet å få tak i den sentrale familien.

Deretter gjaldt det å erobre de resterende byene og områdene i vest som fortsatt ble holdt av Gaddafi-lojale. Dette inkluderte Gaddafis fødeby Sirte og Bani Walid - som begge nå er erobret av opprørsstyrkene.

• Les: Siste by skal være erobret i Libya
• Les: – Har full kontroll over Bani Walid

Målet til Overgangsrådet er nå å forankre kontrollen og stabilisere landet som helhet. Analytikere peker på at det vesentligste punktet er å sørge for sikkerheten til vanlige innbyggere og gjenopprette ro og orden, for slik å sikre seg legitimitet som landets nye makthavere.

Lederen av Det nasjonale overgangsrådet, dommeren og Gaddafis justisminister Mustafa Abdel Jalil har flere ganger bedt politifolk og andre sikkerhetsinstanser bli på sine poster.

Overgangsrådet la tidlig detaljerte planer for hvordan man skulle få etablert forsyninger av mat, vann og drivstoff til ulike deler av landet og sørge for driften av sykehus, som er overbelastet på grunn av de mange sårede og som har varierende kvalitet i utgangspunktet.

Talsmann for rådet sa i august at opprørerne hadde fått kontroll over alle større oljeanlegg. Målet er å sikre elektrisitet til byer og landsbyer.

• Les mer: Disse overtar styringen i Libya

De nye makthaverne er nødt til å vise raskt at de vil forbedre livet for den jevne libyer, blant annet for å unngå ny uro og desillusjonen som man ser nå i Egypt og Tunisia. Libya, som er mer eller mindre helt uten sentrale institusjoner etter 42 år med Gaddafi-styre, er et skjørere post-revolusjonært samfunn enn sine to naboland.

Deretter starter den vanskelige politiske prosessen med å forene de ulike gruppene som utgjør opposisjonen, fra avhoppede regimefrontfigurer og diplomater til menneskerettighetsforkjempere, advokater, forretningsfolk, akademikere, islamister og berbere.

Fortsatt er et fåtall navn på personene i Overgangsrådet kjent. De resterende har vært holdt hemmelig av sikkerhetsgrunner, men rådet sies å representere ulike grupper, stammer og geografiske områder.

Men det er lovet en grunnlov for landet på nyåret 2012, landet har per nå ingen formell forfatning utover «Den grønne boken». Og det er anslått at demokratiske valg skal holdes innen 20 måneder.

Ledelsen i Overgangsrådet har gjort det klart - selv med en bred yrkeskompetanse i egne rekker - at de trenger råd og hjelp fra ekstern ekspertise - på alt fra oppbygging av institusjoner, finans, justis og helse - det vil si oppbyggingen av et moderne samfunn. Men de holder på at det må være Libya selv som styrer prosessen.

Verdenssamfunnet på sin side står klar med hjelp, for å unngå kaoset man så i Irak da Saddam Husseins ble styrtet og i Afghanistan etter Talibans fall.

Hundrevis av milliarder dollar tilhørende Libya og Gaddafi-familien er fremdeles frosset i amerikanske, asiatiske og europeiske banker som følge av de vedtatte internasjonale sanksjonene.

Deler av disse er allerede gjort tilgjengelig for Overgangsrådet etter vedtak i FNs sanksjonskomité, inludert midlene som tilhører Libyas oljefond.

Overgangsrådet har fryktet at de ikke vil få igang samfunnet igjen på grunn av pengemangel. Svært mange libyere har ikke fått utbetalt lønninger de siste månedene, og desperasjonen har meldt seg. Fortsatt har rådet og en ny regjering en stor jobb foran seg.

Frankrike arrangerte i høst en stor internasjonal konferanse sammen med Overgangsrådet som drøftet gjenreisningen av Libya.