– Sola er vel tilbake om tre uker

– Vi har passert midtvinter, og det begynner å bli litt lysere. Hvis jeg skal beskrive lyset akkurat nå, så begynner det å bli slik som det er i Tromsø på det mørkeste. Sola er vel tilbake her om en tre ukers tid.

Bertran Kiil er stasjonssjef ved Troll forskningsstasjon i Antarktis. Han kom ned hit like før sommeren startet i Norge. Da var vinteren godt igang på den andre sida av jorda. 22. juni var årets mørkeste dag i Antarktis.

Trykk på bildespillet øverst i saken for å høre Bertran Kiil fortelle om hverdagen på Troll.

Der ble han møtt av fem personer som har voktet stasjonen helt siden november i fjor. De skal også være der helt til desember, seks måneder fra nå av.

Ved stasjonen er det vinterstid seks stillinger å besette. Til årets overvintring søkte hele 350 personer til disse.

– Tar ingen sjanser

Reisen starter i Tromsø. Etter to timer er han i Oslo, og etter to nye er han i Frankfurt. Herfra tar det 12 timer til Cape Town i Sør-Afrika.

I Sør-Afrika må det nøye vurderinger til, for neste flytur tar seks timer over åpent hav. Det finnes ingen landingsmuligheter før man når kysten av Antarktis.

– Vi tar ingen sjanser når det gjelder været, og det skal være god værmelding over en periode for at man skal ta av.

Fra kystlinjen til Dronning Mauds Land er det 235 kilometer inn til forskningsstasjonen, på sommerstid. Nå på vinteren har isen krøpet enda lengre ut i havet.

Det er med andre ord et stykke ned hit. Og været i dette området gjør evakueringsmulighetene nært sagt umulig mellom mars og oktober.

– Et friår fra det vanlige livet

Kiil har vært på stasjonen 10-11 ganger, han har selv mistet tellinga. Men etter nummeret å dømme, er det mye å reise tilbake til.

– Det er jo litt spesielt å være her. Vi har jo naturen, og man slipper unna stress og mas, som det er en del av hjemme. Og alle de praktiske tingene som man må passe på hjemme, slipper man unna et helt år. Det blir et annerledes år, et friår fra den vanlige jobben.

Les historier fra oppholdet i deres egen avis Trollposten.

Men selv om noe av det beste med å være der nede er at man slipper maset hjemmefra, har de alle daglig kontakt med familien. Og det aller verste med å være såpass isolert er om noe skulle hende akkurat med dem.

– Da sitter man her, og kan lite gjøre. Man kan kanskje føle seg hjelpesløs, forteller Kiil.

Første overvintring ved Troll var i 2005, les mer om det på Regjeringens nettsider.

– Må svelge noen kameler

Fem av overvintrerne har kone eller samboer og barn hjemme i Norge. En av dem er ungkar. Alle setter de stor pris på den gode internett- og telefonforbindelsen til resten av verden.

– Det blir endel Skype, forteller Kiil.

Se live-bilder fra Troll på webcam.
Sjekk været og temperaturen på Troll akkurat nå.

Men de seks som overvintrer på Troll blir på mange måter som en stor familie. Og til tider kan man, som familier flest, bli litt lei av hverandre.

– Jeg tror nok at man må svelge noen kameler for å unngå bråk til tider. Men vi som er her nede nå har et veldig godt forhold. Vi ser på TV sammen og spiser sammen. Hvis noen ikke kommer seg opp om morgenen til frokost, så går vi og henter dem, sier Kiil.

Mest mat fra Tromsø

Det er langt mellom de hermetiske måltidene ved Troll. Det til tross for at matforsyningen i all hovedsak kommer én gang i året.

– Vi har fantastisk god mat. Nå får man ikke ferskmat på denne siden av året, men hovedforsyningen kommer i desember. Det er det som kommer med båten.

Det meste provianteres hjemmefra, forteller stasjonssjefen.

– Men så fyller vi på litt ferskvarer i Cape Town før reisen. Spesielt grønnsaker, melkeprodukter, poteter, salat og frukt. Mange tror kanskje at vi spiser mye hermetikk, men det ser vi omtrent ikke noe til.

Se menyen til de overvintrende så langt i år her: Menyer
Følg med på kokken Torberg Schnitlers hjemmeside.

Se også: Slik feires 17. mai i Antarktis
Se TV-reportasjen med overvintrerne i 2009: Overvintrerne på Troll

– Du blir bitt av en basill

Grunnen til at flere hundre ønsker seg ned til Troll hvert år er nok mange. Kiil er med og intervjuer flere av de som ender opp med jobbene, og det mangler sjelden på motivasjon.

– De fleste oppgir at ønsket om å få reise bunner i at man får gjøre noe annet som ikke mange i Norge, eller verden, får muligheten til å gjøre. De er eventyrlystne.

Men ved slutten av et helt år, på den andre sida av verden, - er man ganske lei. Og da har man lyst til å reise hjem.

Kiil forteller at det er lett å tenke at man ikke orker å dra tilbake ved neste mulighet. Men så går det noen måneder, også begynner man å planlegge en ny tur, innrømmer han.

– Det er rart med det. De som reiser mye til Svalbard skjønner nok hva jeg mener. Hvis du først har vært der, så blir du bitt av en basill - den blir du ikke kvitt.