Stor tro på helt nytt Sør-Sudan

Da Storbritannia ga slipp på kolonien Sudan i 1956, brøt Afrikas lengste borgerkrig ut. Først handlet den om vann-ressurser, så om olje og andre mineraler. Men hele tiden først og fremst om sosiale, religiøse og økonomiske interessemotsetninger.

Styrt av muslimer i nord

Landet ble styrt og dominert av det islam-orienterte, arabiske nord, på bekostning av de stort sett ikke-muslimske, ikke-arabiske folkegruppene i Sør-Sudan.

Borgerkrigen tok pause fra 1972, men brøt ut igjen i 1983 da regjeringen i nord innførte muslimske sharia-lover i hele landet. Kombinert med tørke førte krigshandlingene i den andre runden med borgerkrig til at over 4 millioner mennesker var på flukt, og over 2 millioner døde i løpet av to tiår.

Først i 2005 ble en endelig fredsavtale undertegnet, etter tre år med forhandlinger. Samtidig fikk myndighetene i nord en ny krig å hanskes med – i Darfur-regionen i vest. Her strever FN-styrker fortsatt med å holde partene fra hverandre, og konflikten har spredd seg inn i nabolandet Tsjad.

Seks års prøvetid

Sør-Sudan fikk indre selvstyre i seks år, og deretter fulgte folkeavstemningen der sørsudanerne ifølge avtalen selv skulle avgjøre sin framtid. Den fant sted i januar, ble ansett som svært vellykket med høy deltakelse og få voldsepisoder, og viste et overveldende flertall på 98,83 prosent for selvstendighet for Sør-Sudan.

Dermed er Afrikas største land delt i to fra lørdag 9. juli 2011. En firedel av landet rives løs fra Sudan og blir til Sør-Sudan med Juba som hovedstad. Rundt 20 prosent av Sudans befolkning, eller 8,5 millioner mennesker, blir innbyggere i den nye staten Sør-Sudan.

Minst én av de to hovedmotstanderne i kampene og senere undertegnere av fredsavtalen er ikke til stede under seremonien når ledere fra hele verden markerer den nye staten.

John Garang, geriljaleder for Sør-Sudans frigjøringshær SPLA fra den ble grunnlagt i 1983 til fredsavtalen ble undertegnet i 2005, omkom i en helikopterstyrt bare tre uker etter at han signerte fredsavtalen og ble Sudans visepresident. Mange fryktet at fredsprosessen ville avspore uten Garang.

John Garang sloss i den samme hæren som Omar al-Bashir fram til 1983. Da sluttet han seg til soldater fra Sør-Sudan som begikk mytteri, og startet frigjøringskampen.

Før han gikk inn i hæren, var han i USA og tok en doktorgrad i jordbruksøkonomi - med hovedtema fordeling av vannressurser.

Tiltalt for folkemord

Det er kommet motstridende meldinger om hvorvidt den andre av hovedmotstanderne vil være der, Sudans president Omar al-Bashir er ettersøkt for folkemord av den internasjonale straffedomstolen i Haag siden 2008.

Han er kontroversiell både hjemme og ute, en brutal diktator som tok makten i et kupp i 1989 da han var oberst i Sudans forsvar. Partier ble forbudt og motstandere ble nådeløst fengslet eller drept.

Tidligere i uka ble det meldt at al-Bashir ville holde seg borte. Men offentlige talsmenn sa dagen før åpningen at al-Bashir tvert imot skulle være æresgjest.

Det var samme dag som han formelt anerkjente Sør-Sudan, og erklærte at trygge grenser og ikke-innblanding i hverandres indre anliggender er det som skal til for et godt forhold framover.

Det kan skape problemer for Sør-Sudans gjester hvis kronprins Haakon, FN-sjef Ban Ki-moon og de andre internasjonale lederne som kaster glans over selvstendighetsmarkeringen, risikerer å måtte koseprate høflig med den folkemordtiltalte al-Bashir under festen.

Folkevandring fra nord

Mange som måtte flykte fra borgerkrigen er på vei fra nord til sør, eller allerede tilbake – flere hundre tusen til sammen. Mange blir tvunget til å dra, de blir fratatt jobben i offentlig sektor og regjeringsorganene, når de ikke lenger representerer hele det gamle Sudan.

Andre igjen frykter voldsepisoder og sammenstøt – mange nordsudanere føler seg ydmyket og er skuffet over splittelsen av landet.

Dessuten må alle sudanere velge om de vil ha sørsudansk eller sudansk pass.

Rundt 300.000 har dratt sørover de siste ni månedene. Fortsatt er det ca 1,8 millioner sørsudanere i Khartoum og andre steder i nord. De fleste venter på

transporten de er lovet sørover, men som har uteblitt.

Oljen skal redde Sør-Sudan

Og hva venter dem når de endelig når sitt nye hjemland? Sør-Sudan satser alt på at oljen, som i stor grad kommer fra sør, skal dra dem ut av fattigdommen. Men de vil være avhengige av å betale Sudan i nord for leie av oljeledninger o.l., og bruk av havnene der for å få solgt oljen.

Pengene fra oljesalget vil utgjøre hele 98 prosent av den nye statens inntekter.

Men Sør-Sudan er også rikt på andre mineraler som nå skal utvinnes, blant annet uran. Det er også store muligheter for å utvikle landbruket, som i stor grad har ligget brakk på grunn av krig og fattigdom.

Den lange krigen og innstillingen regjeringen i nord har hatt til Sør-Sudan har gjort området i sør til et utarmet og uutviklet land. Det er få veier og elendig kommunikasjon, og langs den 200 mil lange grensa er det jevnlig trefninger og sammenstøt, så mange at over 1800 mennesker er drept siden folkeavstemningen i januar.

Har mye å vinne

Mange føler likevel at de har alt å vinne, og lite å tape i den nye staten. En rekke prosjekter innen helse, skole og statsbygging har involvert regjeringer og bistandsorganisasjoner fra FN og mange giverland. Blant dem er også Norge – som etter å ha vært sentral og aktiv i fredsforhandlingene ønsker å se prosessen fullført.

Tidligere bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen vil følge det hele på nært hold, hun er utnevnt som FN-rapportør for Sør-Sudan.

Til å holde fred og unngå angrep fra militsgrupper og andre som ønsker å destabilisere den nye staten, har frigjøringsbevegelsen SPLA rundt 140.000 soldater. I tillegg har nesten 10.000 FN-soldater hindret sammenstøt langs den nye grensa. Men FN-styrkens mandat gikk ut lørdag 9. juli, samme dag som den nye staten ble født.

Til gjengjeld sendte FN nylig en fredsstyrke på 4200 etiopiske soldater til grenseområdet Abyei for å dempe spenningen mellom folkegrupper der.

Forhandlingsinnspurt

FN-styrken og andre delavtaler med Sudan for å unngå nye kriser er brakt i havn i siste liten under press fra Afrika-unionen og internasjonale organisasjoner - med eks-president i Sør-Afrika, Thabo Mbeki, i meklerrollen.

Fortsatt er en del brennbare politiske spørsmål uavklart. Blant annet venter nabolandene spent på hvilket standpunkt Kiir og nasjonalforsamlingen tar i konflikten om fordeling av det livsviktige vannet fra Nilen på de ulike landene i Nordøst- og Øst-Afrika.

Den nye regjeringen under president Salva Kiirs ledelse mangler det meste, men har verden i ryggen og er lovet sterk støtte fra mange hold.