Historikeren som nekter å gi slipp

Gbagbo, som er historiker av profesjon og utdannet ved det franske Sorbonne-instituttet, ble regnet som Elfenbenskystens eneste virkelige opposisjonelle.

• Les: Gbagbo pågrepet i Abidjan

Han var et mangeårige torn i øyet for landets sterke mann Felix Houphouët-Boigny, politikeren med sete i den franske nasjonalforsamlingen og med fortid i regjeringskontorene i Paris som ble innsatt av kolonimakten som president i det selvstendige Elfenbenskysten.

• Les: Gbagbo pågrepet i Abidjan
• Les: FN-angrep mot Gbagbos våpenlagre

Legen og høvdingsønnen utviklet et eneveldig styre, hvert femte år ble han gjenvalgt uten motkandidat og partiet han dannet i 1946, Parti Démocratique de la Côte d´Ivoire (PDCI), var i 30 år landets eneste tillatte parti.

• Les: Hillary Clinton: Dette sender et signal til alle maktkåte ledere

Fagforeningsaktivist

Selv om økonomien blomstret - landet dyrket kakao, ananas, kaffe, kokosnøtter og palmeolje som gav store inntekter som ble investert i infrastruktur og modernisering - var det dårligere stilt med den politiske friheten.

Gbagbo kom inn i politikken via fagforeningsvirksomhet ved universitetet hvor han underviste.

Men Felix Houphouët-Boigny likte opposisjonelle dårlig, og i 1980 måtte Gbagbo søke tilflukt i den tidligere kolonimakten Frankrike.

Seks år senere var han tilbake igjen, og hadde dannet partiet Front Populaire Ivorien (FPI). Han organiserte demonstrasjoner og protester og ble fengslet for sin virksomhet. Uten å gi seg.

Og han hadde tiden og utviklingen på sin side. Synkende råvarepriser og påfølgende låneopptak hadde ført landet ut i en stor økonomisk krise samtidig som det gikk en demokratiseringsbølge over Vest-Afrika.

Disse to faktorene med sosial uro som konsekvens, tvang president Houphouët-Boigny til å åpne opp for andre partier enn PDCI. Og opposisjonen samlet seg hovedsakelig i Gbagbos parti Front Populaire Ivorien.

Gbagbo hadde under eksiltiden fått dannet studentorganisasjonen ved universitetet i Abidjan, Fédération des Ètudiants et Scolaires de Côte d´Ivoire (FESCI), og det å ha studentene i ryggen kom til nytte.

Likevel: ved det første valget med mer enn ett parti og en kandidat tillatt, fikk president Houphouët-Boigny over 80 prosent av stemmene, og PDCI brorparten av representantene i nasjonalforsamlingen.

FPI fikk ni seter, og Laurent Gbagbo var landets fremste opposisjonspolitiker.

Rivaler i 20 år

Houphouët-Boigny hentet etter valget hjem landsmannen Alassane Ouattara, som hadde bakgrunn fra Det internasjonale pengefondet og Den vest-afrikanske sentralbanken, og gav ham stillingen som statsminister med én oppgave - om å få orden på landets økonomi.

Hjemkomsten til Ouattara, som kommer fra nord og er muslim, skulle vise seg å bli opphavet til 20 år med rivalisering med Gbagbo, som kommer fra sør og er kristen.

Elfenbenskysten er et lappeteppe av etniske grupperinger, som både har sin årsak i hvordan de vestlige kolonimaktene trakk grensene på kartet og landets store råvarerikdom.

Under kolonitiden flyttet makten seg fra nord til sør, i nord var islam hovedreligion mens i sør utviklet kristendommen seg, mye på grunn av sterk misjonering fra europeere.

Behovet for arbeidskraft på plantasjene førte til stor mobilitet innad i landet og fra nabolandene, spesielt Mali og Burkina Faso. Under det franske kolonistyret (1893 til 1960) ble også migrasjon fra andre franske kolonier oppmuntret.

Offisielt regner man at landet teller 60 ulike etniske grupper, med fire dominerende hovedgrupper; kwa, krou, mandé og gur.

Mange av disse går på kryss og tvers mellom Elfenbenskysten og andre afrikanske land som Liberia, Sierra Leone, Burkina Faso, Senegal, Mali og Ghana.

Selv kommer Gbagbo fra en Bete-stammen vest i landet som tradisjonelt har vært ekskludert fra makten.

I etterkant av 1990-valget beskyldte Gbagbo og hans parti FPI, presidenten og partiet PDCI for å ha delt ut ivorianske ID-kort til arbeidsinnvandrere i nord for å sikre seg støtte og seier.

I tillegg hevder FPI at presidentens statsminister, Alassane Ouattara ikke er å regne som ivoriansk men at han er burkinabé. Dette fordi Ouattara ettersom hans far er begravet i hans mors hjemland, Burkina Faso.

Det ble fyrstikken som satte fyr på det ulmende bålet. I 1992 gled demonstrasjoner for og mot etnisitet over til opptøyer, og Gbagbo arresteres sammen med et hundretalls FPI-aktivister.

Spillet Gbagbo vant

I desember 1993 dør Felix Houphouët-Boigny. En maktkamp oppstår mellom statsminister Alassane Ouattara og talsmannen for nasjonalforsamlingen, Henri Konan Bédié - hvor sistnevnte trekker det lengste strået og blir midlertidig president frem til 1995.

Ouattara vender tilbake til Det internasjonale pengefondet, hvor han blir visesjef og Gbagbo er i opposisjon.

Landets politiske liv domineres mer og mer av etnisitetsspørsmålet.

Arbeidsinnvandrere fra nabolandene, som var ønsket i oppgangstider, blir mer og mer uønsket i nedgangstider.

Fungerende president Bédié, som har lansert begrepet «ivoirité» - eller «ivorianskhet», mener stammen han selv og avdøde president Houphouët-Boigny er fra, kwa, er mer egnet til å styre landet enn andre.

Dette får de andre gruppene til å se rødt.

Gbagbo og hans FPI samler støtte fra krou-folk, mens partiet RDR, dannet av Quattaras støttespillere, domineres av personer med mandé og gur-bakgrunn, grupper som president Bédié mener ikke er tilstrekkelig nok ivorianske.

Julaften 1999 finner et militærkupp sted under ledelse av den avsatte generalen Robert Gueï, og det dannes raskt en samlingsregjering hvor også FPI er med.

Gbagbo er presidentkandidat i presidentvalget samme år, det samme er generalen.

Men valgkampen domineres ikke av dem, men av spørsmålet om deres felles rival Alassange Ouattara har tilstrekkelig nok ivoriansk opphav til å stille som presidentkandidat.

Et valgforbud for Ouattara og et forsøk på militærkupp senere, erklærer Gueï seg som vinner og president. Det får Gbagbo til å protestere og sammenkalle til demonstrasjoner i landets gater.

Det ender med at Gueï flykter, og Gbagbo innsettes som landets president.

Landet eksploderer

Men president Laurent Gbagbo fikk langt i fra en lett oppgave.

Høsten 2002 eksploderer landet i etnisk vold. Militære utbrytergrupper går til angrep i de største byene med makt og militærkupp i blikket.

Franske styrker - som siden selvstendigheten i 1960 har hatt tilhold på en egen militærbase i landet - går inn på Gbagbo og regjeringsstyrkenes side og får slått ned store deler av opprøret.

Presidenten har beskyldt rivalen for å stå bak.

Nordområdene kommer under kontroll av opprørerne, og en våpenhvile deler landet i to, bevoktet av franske FN-styrker. Ved fransk hjelp blir det også inngått en fredsavtale og dannelse av en samlingsregjering.

Regjeringen holdt ett år, før paraplygruppen for opprørerne Forces Nouvelles og Alassane Ouattaras parti trekker seg, i mars 2004. Situasjonen tilspisses med anti-franske opptøyer, og vestlige personer ble evakuert.

Samtidig hadde det vokst frem en rekke væpnede militsgrupper spesielt i sør, såkalte ungpatrioter - «jeunes patriote».

Militsene som består av væpnede arbeidsledige unge menn, viste seg vanskelig å kontrollere. Ungdommene opprettet vegsperringer i de regjeringskontrollerte områdene av landet, og spesielt personer med bakgrunn fra nord i landet og naboland i nord avkrevd identitet og må betale bestikkelser for å passere.

Valgene utsatt og utsatt

Først i 2007 kom en ny våpenhvileavtale på plass. Det ble dannet en ny samlingsregjering, med lederen av Forces Nouvelles, Guillaume Soro, som ny statsminister.

Laurent Gbagbo var da på overtid i sin presidentgjerning.

Valget på ny president, og ny nasjonalforsamling skulle vært holdt høsten 2005, men ble stadig utsatt på grunn av urolighetene. Det ble så bestemt at valgene skulle holdes i november 2008, men også da sprakk tidsfristen.

Resultatet av valgene som endelig fant sted i november 2010, har lammet landet i måneder.

Valgkommisjonen erklærte at rivalen Ouattara vant med 54 prosent av stemmene. Det mente Gbagbo umulig kunne stemme, og har siden nektet å gå av.

Det hele har ført til en reprise av 2000-tallet. For tross våpenhvile og gode forsetter, Gbagbo har ikke klar å forene landet.

Det har vært protester i gatene, vekselvis for og imot den sittende presidenten.

Forholdet mellom ungpatriotene lojale mot Gbagbo og deler av befolkningen som sympatiserer med opprørerne i nord eller som oppfattes som lojale mot dem, har vært spent - selv om militsgruppene offisielt la ned våpnene etter fredsavtalen i 2007.

Økonomisk ruin

På toppen skulle landet bygges opp igjen økonomisk. Det har ikke vist seg bare enkelt.

Utenlandske investeringer i industri og plantasjedrift har i stor grad stoppet opp, det utenlandske miljøet i Abidjan innenfor næringsliv, diplomati og internasjonale organisasjoner har i vesentlig grad forlatt landet - noe som har gjort at mange av landets innbyggere har mistet gode og inntektsbringende arbeidsplasser.

Store summer fra råvareproduksjon som tidligere ble kanalisert via statskassen, forsvinner nå et sted på veien og fordi landet fortsatt er delt hindrer det effektiv produksjon og eksport.

Vegsperringer drevet av korrupt politi og militære på begge sider utnytter fortsatt situasjonen.

Privat er Gbagbo kjent for å være en god retoriker med et stort smil. Han er åpent kristen og snakker gjerne om sin tro.

Han har en sønn fra sitt første ekteskap med en fransk kvinne, og to døtre med sin kone nummer to Simone. Hun er også ivoriansk politiker, og hans fremste støttespiller.

Noen mener det er førstedamens sterke overbevisning som har fått demokratiforkjemperen til å tviholde på makten i bunkeren under presidentpalasset.

I dag var det over.