En korrespondent midt i katastrofen

Lyden av brente metallplater som løftes opp av soldater med verneutstyr og ansiktsmasker.

De verner seg mot lukten. Den litt søtlige, råtne. Denne lukten som ligger over hver eneste kystby i det nordøstlige Japan. Som en usynlig sky. Men ikke en som blåses vekk med vinden.

• Alt om: Naturkatastrofen i Japan

«For å treffe på noe mykt»

De går med tjukke støvler mellom hauger av knuste bjelker og planker, med spiker som stikker ut.

Forvridd metall, utbrent i hav av ild som brøt ut etter flodbølgen av vann når kortsluttede elektriske anlegg og ødelagte gassbeholdere slo seg sammen og tente eksplosjoner i byvraket som lå tilbake da bølgen trakk seg unna.

• Bakgrunn: Japan - landet i naturens vold

De går med vernebriller, men kan ikke komme unna synet når døde kropper dukker fram under ruinene. Det er derfor de er her.

For å finne noen få av de titusener savnede. Derfor går de og stikker med sine søkestenger ned i avfallet. For om mulig å treffe på noe mykt. Noe som ikke er bygningsrester.

• Se grafikk: Naturkatastrofen i Japan

«Leter og leter»

Jeg har vært der. Sett det og luktet det. Rapportert det.

Tårene kommer først etterpå. Når oppdraget er over, men bildene fortsatt henger fast på netthinnen og besøker drømmene.

Krig er kanskje verre, kanskje ikke. Jeg har sett mange kriger og mange døde.

Men jeg har aldri opplevd så enorme ødeleggelser. Med så mange drepte. Og så mange tause sørgende som går rundt i trøstesløst koma og forsøker å fatte hva som har skjedd.

• Les beretningen: Massebegraver sine kjære

Fra bukt til bukt oppover langs kysten ligger utbrente avfallshauger i rekke og rad. Svære, tomme strandflater med knuste byer og døde mennesker. Og de levende om er igjen. Som leter. Etter en slektning eller en nabo.

På flyet nordover traff vi en mann som fra Sør-Japan som savnet en venn som hadde oppholdt seg i en av de ødelagte byene. Fortvilet og hoderystende.

Han hadde lite håp, men måtte av gårde. Forsøke en siste innsats for å finne restene av det som en gang var en kamerat, en gang var et smil og et fortrolig blikk.

• Video: Naturkatastrofen i Japan, dag for dag

«Forsøker å unngå å se»

Millioner av japanere i sør prøver å leve videre. Stenger katastrofen ute, slår av fjernsynet med alle de forferdelige detaljene. Forsøker å glede seg over kirsebærtrærne som blomstrer i vårsola og gir bud om en ny vår.

• Les beretningen: Folk vender tilbake til dagliglivet

For dem som har vært i nord, er det vanskelig å stenge bildene unna.

Når øynene lukkes, ser jeg den vesle jenta der hun går hånd i hånd med mamma. Søker over vrakrestene etter tegn som kan vise dem hvor huset deres en gang var.

Men det er ingen ting å finne. Ingen holdepunkter fra det livet de en gang hadde. Jordskjelvet og flodbølgen har slettet ut alt.

Det er ingen smil, ingen latter, ingen raske replikker som møter oss i katastrofeområdene i nordøst. Overalt triste ansikter, som kjemper mot gråten.

Det er vanskelig å nærme seg dem som har mistet sine kjære, mistet alt, og spørre om de vil la seg intervjue for norsk fjernsyn. Mange vifter avvergende med hendene, vil være alene i sorgen.

Vi lar dem være.

«Eimen av død og trussel»

Over hele oppdraget ligger eimen av død og trusselen om en mulig større katastrofe.

Den første uken fryktet vi at reaktorer ved atomkraftverket i Fukushima kunne smelte ned eller verre; eksplodere.

Den andre uken hadde vi med oss et instrument som målte radioaktiviteten, og holdt oss unna de farligste områdene.

Men møtet med de overlevende var verst. Mennesker som aldri vil få tilbake sine aller nærmeste. Hele byer som kanskje aldri vil bli bygget opp igjen.

Jeg kommer aldri til å glemme dem, og jeg må reise tilbake for å fortelle om hvordan de klarer å la livet gå videre.