Bildet britene nå skammer seg over

Flere ledende aviser, The Times , The Guardian , The Independent , Daily Mail og The Daily Telegraph har de siste dagene hatt sjelegranskning og gjennomgang av det de kaller britisk dobbeltmoral og hykleri.

Storbritannia har de siste årene seilt opp som en stor handelspartner for Libya. Olje- og gass og forsvarsutstyr er hovedpilarene - pluss personlige bekjentskap med Gaddafi-familien.

Tatt i betraktning med det som nå skjer i Libya - og øyrikets tidligere erfaringer med Muammar al-Gaddafi - bør både den nåværende og ikke minst den tidligere Blair-regjeringen sitte igjen med en utstrakt skamfølelse, mener avisenes kommentatorer.

• Følg: – Minst 23 drept i kamper utenfor Tripoli

«Da himmelen eksploderte»

Like før jul, den 21. desember 1988, eksploderte Pan Am-flighten 103 over den skotske byen Lockerbie. Flyet var på vei fra Frankfurt til New York. Den store Boeing 747-maskinen gikk mer eller mindre i oppløsning i luften.

Flydeler haglet over småbyen. Nedslaget var så kraftig at en jordskjelvstasjon målte det til 1,6 på Richters skala, og det funnet flydeler hele 130 kilometer unna.

Alle de 243 passasjerene og mannskapet på 16 omkom i tillegg til 11 av byens innbyggere. 21 hus ble helt ødelagt.

• Les: 20 år sidan Lockerbie

Det var ikke første gang britiske borgere ble ofre for libyske aksjoner.

I 1984 døde en britisk politikvinne, skutt av et våpen som ble avfyrt inne fra den libyske ambassaden i London i forbindelse med en demonstrasjon.

Muammar al-Gaddafi støttet også opprørsbevegelsen IRA i Nord-Irland med store penger. Det var det tiår med blodbad før fredsavtalen i 1998.

«Gaddafi gav orderen»

I går sa Libyas nylig avgåtte justisminister Mustafa Mohamed Abud Al Jeleil i et intervju med den svenske avisen Expressen at det var Muammar al-Gaddafi personlig som beordret terroraksjonen mot Pan Am-flyet.

• Les: – Gaddafi ga ordre om Lockerbie-attentatet

Bitterheten var stor, både i Skottland og USA da bildene av den dømte Abdel Baset al-Megrahi spaserte ned flytrappen i Tripoli 20. august 2009 og ble mottatt som en helt.

• Les: Lockerbie-dømt tatt imot som helt i Libya

Al-Megrahi, som er den enste som er dømt for Lockerbie-aksjonen, hadde sonet 8 år av 27 idømte år. Den skotske selvstyreadministrasjonen vedtok å benåde ham av barmhjertighetsgrunner - til sterke protester fra USA.

Al-Megrahi skulle angivelig lide av fremskreden kreft og ha tre måneder igjen å leve. Han er fortsatt ikke død.

• Les: – Lockerbie-dømt er ikke døende

Pan Am-sprengningen førte Libya ut i internasjonal isolasjon. Riktignok hadde landet lenge vært ansett for å være en røverstat og Gaddafi en diktator med liten respekt for menneskerettigheter og demokrati, men Lockerbie var den avgjørende dråpen.

Isolasjonen og FN-sanksjonene ble opphevet etter at landet tok på seg ansvaret for terroraksjonen - og ikke minst - lovet å avslutte sitt masseødeleggelsesprogram i kjølvannet av Irak-krisen.

Det hjalp også at landet betalte 1,5 milliarder dollar til erstatningsfondet for pårørende etter Lockerbie.

• Les: Libya betaler erstatning til terrorofre
• Les: Kaddafi møtte ofre etter Lockerbie

Håndtrykket i teltet

For å befeste Gaddafis medgjørlighet, dro statsminister Tony Blair på besøk til Tripoli i 2004. Over et håndtrykk i Gaddafis beduintelt, erklærte han at Gaddafi var en alliert i kampen mot Al Qaida og internasjonal terrorisme.

Siden snakket de forretninger.

I 2007 var Blair på telttur igjen - nå sammen med BP-sjefen Tony Hayward.

Og i januar 2008 inngikk Libya en avtale med oljeselskapet verdt 900 millioner dollar, drøye 5,4 milliarder kroner. Pluss en rekke andre handelsavtaler. Det var spesielt den britiske forsvarsindustrien som fikk napp i fraværet av amerikanske konkurrenter.

Både luftforsvarssystemer, raketter, stridsvogner og tåregassgranater har siden blitt eksportert i stort monn. Pluss annet egnet utstyr for å håndtere store folkemengder.

Libyske soldater og sikkerhetsstyrker har også fått opplæring av topptrente britiske spesialsoldater, som en del av handelspakka.

Pengene foran demokrati

Ikke minst statsminister Tony Blair lovet en ny tid, med en mer moralsk og etisk utenrikspolitikk, da Labour kom til makten. Da Al-Megrahi ble satt fri - av samme Blair-regjering - fikk enkelte dårlig smak i munnen.

Kritikerne hevdet da - og de gjentar det nå - at økonomiske interesser går foran hensyn til rettferdighet og generelle menneskeretter.

Daværende utenriksminister Jack Straw måtte da også til slutt medgi at olje og handel var en del av bildet i forhandlingene om Lockerbie-oppgjøret.

- Ja, det var en veldig stor del og det beklager jeg ikke. Libya var en røverstat som vi ønsket å bringe tilbake i folden, og det medførte en handelsavtale der en avtale med BP fulgte i kjølvannet, erkjente Straw da.

• Les: Innrømmer Lockerbie-handel

Selv var Straw imot å inkludere al-Megrahi i en avtale om fangeutveksling, men måtte gi seg etter press - spørsmålet er hvem som presset mest.

• Les: – Ikke bevis for at BP påvirket Lockerbie-saken

Nåværende statsminister David Cameron og utenriksminister William Hague mener det var feil å løslate al-Megrahi, men de fastholder at skottene tok avgjørelsen på selvstendig grunnlag.

I en britisk granskingsrapport som ble offentliggjort denne måneden, heter det at «... det ikke er funnet noen tegn til konspirasjon mellom BP, den skotske administrasjonen og Labour-regjeringen i spørsmålet om å løslate Megrahi».

Men det heter også at den daværende regjeringen «... fryktet at britiske interesser ville bli skadelidende hvis libyeren døde i et skotsk fengsel».

• Les: Obama: USA har ingen bedre venner enn Storbritannia
• Les: Vil diskutere BPs Lockerbie-rolle

Prinser og oljekontrakter

Mannen som gikk ved siden av al-Megrahi ned flytrappen og som hadde ført forhandlingene fra libysk side, var Saif al-Islam Gaddafi, den nest eldste sønnen til Libyas hersker og landets nye og reformvillige ansikt mot Vesten.

• Oversikt: Dette er Gaddafis sønner og døtre

Saif al-islam regnes som en venn av den britiske prinsen Andrew - som har bi-tittelen britisk handelsambassadør. Han har flere ganger vært i Libya på vegne av britiske forretningsinteresser.

Saif al-Islam på sin side skal ha vært på mottakelser i både Buckingham Palace og Windsor Castle.

Han skal også ha hatt sosial omgang med Peter Mandelson - maktpolitikeren som var Blairs betrodde. Mandelson har medgitt at løslatelse av Lockerbie-bomberen stod på samtalelisten under et felles opphold i Korfu-villaen til den styrtrike amerikaneren Nat Rothschild - som også gjør forretninger med Libya.

Tony Blair omtaler Saif al-Islam Gaddafi som en personlig venn.

Blair forsøker nå å vri seg unna omfavnelsen og sier blant annet at det ikke stemmer at han er konsulent for en amerikansk investeringsbank som gir råd om hvordan Libya bør forvalte sin store oljeformue.

Libya er verdens 12. største olje- og produsent, og ett av områdene i verden som fortsatt har store ubenyttede olje - og gassreserver.

Libyan Investment Authority har allerede investert flere hundre millioner pund i eiendom i den britiske hovedstaden - og den selvsamme Saif al-Islam eier et større herskapshus i Hampstead. LIA er også den femte største aksjonæren i Pearson Group, som eier Financial Times og Penguin Books, blant annet.

En av Saifs britiske rådgivere, er den tidligere MI6-agenten Sir Mark Allen som nå arbeider for BP.

Allen skal ha vært sentral i å hjelpe sønnen med å overtale faren til å skrinlegge landets masseødeleggelsesprogram i bytte mot aksept i Vesten og opphevelse av FN-sanksjonene. Allen skal også ha vært bindeleddet til Jack Straw i forsøkene på å få løslatt Meghri.

Strippet for titler og ære

Det var likevel Saif al-Islam som denne uken forsikret verden om at hans far og det libyske regimet vil kjempe til siste dråpe blod - til stort ubehag for sine vestlige venner og allierte.

• Les: – Min far vil kjempe til siste mann

Verdens økonomiske forum i Davos som for noen år siden gav Gaddafi-sønnen utmerkelsen «Young Global Leader», har denne uken trukket tilbake tittelen. Og han er sparket ut av sine medfeller - «han fyller ikke lenger kriteriene», heter det.

Og ledelsen ved London School of Economics - hvor Saif tok sin doktorgrad - sier de ikke vil motta det resterende av en donasjon på 1,5 millioner pund - utover de 300.000 skolen allerede har brukt opp.

I moralklisteret

Men ifølge The Times sitter også den nåværende konservative-liberale regjeringen i det britisk-libyske moralklisteret.

Statsminister David Cameron er tilfeldigvis på en rundtur i Gulf-landene. Målet er handel og kontakt, og med i følget er en rekke representanter for britisk forsvarsindustri.

Mens Cameron har vært på tur, har britisk presse gravd opp en oversikt over eksportlisenser til Libya og Bahrain - innvilget av det britiske utenriksdepartementet i perioden juli-september 2010.

Til Libya er det blant annet sendt store mengder tåregassgranater og opprørskontroll-utstyr.

Statsministeren leste - på tur - opp betingelsene som var knyttet til salget av militærutstyr til disse to landene for britiske pressefolk.

I lisensene fra britisk UD heter det at «... nevnte utstyr ikke skal brukes til å undertrykke menneskers rettigheter».

- Han må skjønne at dette er absurd. Hva trodde utenriksdepartementet at oberst Gaddafi skulle gjøre med tåregassgranater og sniper-rifler - gå på jakt? spør Simon Jenkins i The Guardian .

Det britiske firmaet NMS, som har kontrakt med det libyske forsvaret om opplæring, uttaler at de har lagt vekt på å sette soldatene inn i retningslinjer som britene selv bruker - blant annet at demonstrantene skal få en lang rekke advarsler før det åpnes ild.

- Står det også i manualen at du skal si «jeg beklager dypt» etter en massakre, spør samme Jenkins lakonisk.

Regjeringen har tilbakekalt alle gitte lisenser.

Gammel diskusjon

- Spørsmålet om handel eller ikke handel, kontakt eller ikke kontakt, er en debatt som har gått helt siden den kalde krigen, sier forskningssjef Iver B. Neuman ved Norsk utenrikspolitisk institutt til NRK.

- Da var det enkelte hauker som mente at man ikke kunne eller burde selge knapper til regimer man ikke likte, fordi knappene kunne brukes til å sy på uniformer.

- Før 2. verdenskrig forsøkte Folkeforbundet - FNs forløper - å kontrollere varestrømmer i det godes hensikt, uten å lykkes nevneverdig. Internasjonal boikott er en moralsk måte å markere det internasjonale samfunnets misnøye på, men materielt har det vist seg mislykket, sier Neumann.

- Og har man kontakt, er det umulig å gardere seg mot at denne kontakten får konsekvenser.

- Man klarer simpelthen ikke å unngå pinlige øyeblikk - og dobbeltmoral, mener forskeren.