Russland – et helvete på jord?

Demoniseringen av det å bo i det russiske samfunn kjenner åpenbart ingen grenser.

Maria Amelie kommer fra hovedstaden Vladikavkaz i den autonome russiske republikken Nord-Ossetia. Dette er den eneste regionen ved nordfoten av Kaukasusfjellene som ikke er muslimsk.

Området har interessert meg sterkt i den grad at jeg i sin tid skrev hovedfagsoppgave i historie om Nord-Kaukasus, et område som strekker seg fra Kaspihavet til Svartehavet, begrenset av elvene Don og Volga i nordvest og nordøst.

• Les også: – Nord-Ossetia er relativt rolig
• Les også: Her kommer Maria Amelie fra

I dekningen fra NRKs Moskvakontor de siste dagene har jeg prøvd å peke på hvilke konkrete spørsmål Maria Amelie må finne svar på ved retur til sitt hjemland Russland.

Hun må reise til hjembyen Vladikavkaz og få bostedstillatelse der, samt et innenrikspass. På dette grunnlag må hun søke om utenrikspass. Utenrikspasset må til for å søke innreise til stater russiske borgere trenger visum til. Russland erkjenner at Maria Amelie er russisk statsborger.

Uavhengig av Maria Amelie kan det være på sin plass å minne om at Nord-Ossetia verken har vært rammet av krig eller borgerkrig, selv om avstanden fra Vladikavkaz til Groznyj bare er 75 kilometer.

Men terror har rammet der, som i Beslan. Terroren rammer jevnlig T-banepassasjerer i Moskva også, sist 29. mars i fjor.

I hele Nord-Kaukasus røyk mange av de budsjettbærende bedrifter ved oppløsningen av USSR for 20 år siden. Arbeidsløsheten er stor. Kriminaliteten er også høy. Men Vladikavkaz, som betyr «den som behersker Kaukasus», er etter måten likevel en velfungerende by.

To lyspunkt i Russland

Det er rimelig å anta at Maria Amelie både vil beherske et opphold i hjembyen, kanskje sågar bli tatt vel i mot der, av disse to grunnene:

1. De lokale myndigheter vil trolig få beskjed fra Føderal migrasjonsmyndighet om raskt å gi henne bostedstillatelse (propiska). Av det følger innenrikspasset. Trolig må hun vente i opp mot seks måneder på å få et utenrikspass. Etter det NRK i Moskva kjenner til, har Maria Amelie fortsatt en stor og relativt velstående familie i Nord-Ossetia. Det kan være sakens andre lyspunkt:

2. Æreskodeksen rundt familiebegrepet står meget sterkt i den etniske fjellkulturen som rår blant alle ikke-russere i Nord-Kaukasus. I og for seg gjelder den også for kosakkene, men i noe mindre grad. Om Maria Amelies foreldre fortsatt befinner seg i Norge, vil fettere, kusiner og foreldrenes søsken være et potensielt viktig nettverk til støtte for henne.

• Les også: Derfor må familien til Amelie ut
• Les også: - Amelie får det verre som fredlaus i Russland

Papirløse i Russland

Rundt 1 million papirløse migranter på jakt etter et utkomme eller utreise bor i Russland nå. Noen av disse, kanskje et par hundre tusen, er internt fordrevne flyktninger fra tallrike borgerkriger under årene 1988-2000.

Fra de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia kommer de fleste arbeidsmigranter, ofte uten papirer. Disse får liten hjelp. Svetlana Annusjkina og hennes venner har etablert et sett av rådgivningskontorer som drives på frivillig basis. Kunnskapsløsheten om mulighetenes begrensede virkelighet er stor blant disse ulykkelige.

– Bare øst for Ural lever 6 millioner sovjetborgere, som kun ser sine sosiale problemer løst gjennom utvandring, sa formannen i Sovjetunionens øverste sovjet, Anatolij Lukjanov, i oktober 1989 til en gruppe representanter fra det norske storting her i Moskva. Utvandringspotensialet er fortsatt stort.

• Alt om papirløse Maria Amelie

Russland søker visumfrihet med EU

Både president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin har lenge lobbyet for å få en avtale med EU om visumfrihet for russiske borgere til Schengen-området.

De mest prominente støttespillerne til Russland innenfor EU er Silvio Berlusconi og Angela Merkel. Den tyske forbundskansleren har bodd i DDR, og vet hva et jernteppe er. Får Russland en slik avtale, vil saker som Maria Amelies ikke lenger kunne oppstå.

Så langt har det strandet på at Russland ikke vil innrømme visumfrihet til EU-stater som ennå ikke er med i Schengen-samarbeidet. Forskjellen mellom visumfrihet og passfrihet har ikke helt demret i Kreml.

De verst stilte

Antakelig er økonomiske «flyktninger» fra Kirgisistan, Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Afghanistan blant dem som ignoreres mest nord for ekvator.

Våren 2007 traff jeg en ung mann i Den blå moské i Mazar-i-Sharif, Afghanistan. Han snakket til meg på norsk og spurte om teamet vårt kom fra Dagsrevyen. Han hadde sittet to-tre år i et asylmottak på Nordfjordeid.

Da jeg spurte hvordan det hadde vært å bli returnert fra Norge til Afghanistan, svarte han foran mikrofon og kamera på en litt gebrokken Nordfjorddialekt:

– Du veit, du kjem til Kabul og tar den buss, så kommer du til Mazar-i-Sharif.

Den returnerte asylsøkeren oppfattet nok mitt spørsmål som mer konkret enn det var ment. Men konkretisering tuftet på kunnskap om regioner som avviste asylsøkere kommer fra, savnes i mediedekningen av Maria Amelie-saken.

Det er ikke lett for myndighetenes saksbehandlerne heller. Da jeg jobbet med Nord-Kaukasus tidlig i september i fjor, sa en saksbehandler fra Utlendingsnemnda dette til meg:

– Det er ikke lett å veie folks historier fra Nord-Kaukasus, når vi selv ikke har vært der og ikke snakker språket.

Så sant, så sant.