Luftens mange hemmeligheter

Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i London.

Hør korrespondentbrevet i lyd.

- Jeg ser atten, roper han fra gutterommet.

- Atten hva da? spør jeg.

- Atten på èn gang, svarer han.

Vi bor i et typisk engelsk hus over tre etasjer med en smal trapp som tar oss oppover og nedover. Helt øverst har barna soverom. Der har de skrånende tak med vinduer i, som gir utmerket utsikt til den londonske nattehimmel.

Og i kveld ser altså sønnen min intet mindre enn atten fly på èn gang. Bare fra hans lille takluke.

Det britiske luftrom

Hver dag flyr det 7.500 fly over Storbritannia. En halv million passasjerer håndteres på disse få og små øyene. Daglig. Og en veldig stor andel av dem er innom London.

Heathrow er en av verdens aller travleste flyplasser, i tillegg har London flere mindre, men fortsatt ganske store flyplasser. Den enorme trafikken gir utfordringer for flymønsteret.

Vi som bor i innflyvningen til Heathrow har fått en ny hobby; «plane-spotting». Vi er blitt eksperter på å definere flyselskaper og flytyper basert på undersiden av flyene.

I sommer var det vanskelig å føre en normal samtale over middagsbordet i hagen. Vi ble sittende med blikket vendt oppover, for å få med oss detaljene på de mange flyene som nærmest spiddet taket på vei mot landing.

Men vi ser aldri fly som tar av. Det gjør de nemlig i motsatt retning.

Når de tar av, flyr de brått opp i de store høyder. Det bråker visst mer, men er fort overstått. Når de lander - hvilket de altså nærmest gjør over hagen vår - bruker de lang tid på å redusere høyden. En langsom nedstiging før hjulene treffer rullebanen.

Heathrow er den flyplassen med høyest prioritet i London. En pilot jeg kjenner fløy til en av de nedprioriterte flyplassene, nemlig Stansted. Den som Ryan Air flyr til.

- Når man skal lande der, må man holde mye lenger på høyden, fortalte denne piloten meg. Slik at Heathrow-flyene kan benytte seg av de lavere luftlag.

Det innebærer en mye bråere landingsprosess. Fra full høyde til landing på mye kortere avstand og tid. Det gir et spiralformet landingsmønster. Jeg ser for meg serpentinene, virvelvindene som daler ned mot Stansted flyplass.

Sverige 1, 2, 3

Britisk luftrom rommer mange historier. Passasjerer med ulik destinasjon og ulike hensikter.

Og med siste ukes nyhetsbilde i tankene, må jeg bare spørre; hva er det med Sverige?

De tre store nyhetssakene i britiske medier har alle en forbindelse til Norges naboland.

Den ene dreier seg om en mann som har vært i Sverige, men som absolutt ikke vil fly tilbake dit. Den andre om en mann som dro til Sverige og aldri kom hjem til England igjen. Den tredje om en mann som fløy til Sør-Afrika med sin svenske kone, hun kom aldri hjem, og nå er mannen uønsket i Sverige.

Sverige og Assange

Dere har sikkert gjettet at den første er Julian Assange.

I august var han i Sverige for å holde foredrag om nettstedet Wikileaks. I løpet av helgen der traff han to svenske kvinner, som senere anklaget ham for voldtekt og overgrep. Han ble etterlyst over hele Europa, og for snart to uker siden meldte han seg for britisk politi.

Han tror anklagene mot ham er en del av et komplott, at det er amerikanerne som står bak og at svenskene kan komme til å utlevere ham videre til USA. Derfor motsetter han seg utlevering til Sverige.

Jeg har møtt Julian Assange et par ganger. Det er ingen tvil om at han brenner for det han gjør.

At engasjementet hans er ekte, han mener det er til verdens beste at dokumentene han offentliggjør blir kjent.

Han er en bestemt mann, og han liker det ikke når noen setter spørsmålstegn ved det han driver med. Han har heller ingen problemer med å svare syrlig, men behersket.

Etter halvannen uke i fengsel, ble han rett før helgen løslatt mot kausjon. Nå må han melde seg daglig til politiet, kan kun oppholde seg på et bestemt gods i England. Han blir elektronisk overvåket og har fått passet inndratt.

Han kan med andre ord ikke reise hjem til Australia på juleferie. Over nyttår en gang blir det klart om det blir en ny Sverige-tur på ham.

Sverige og Luton

Den andre saken dreier seg om en svensk statsborger bosatt i Luton, for øvrig der Londons fjerde største flyplass ligger.

Taimour Abdulwahab reiste til Sverige der han forrige lørdag sprengte seg midt blant førjulshandlende svensker.

Politiet tror han hadde til hensikt å ta mange med seg i døden, men noe gikk galt.

Det blir sagt om Taimour at han vokste opp i Sverige som en normal, populær gutt med vanlige vestlige interesser.

Men noe endret seg da han begynte å studere i den engelske byen. Han fikk ytterliggående islamistiske holdninger, som han prediket så hardt at han ikke lenger var ønsket i en av byens moskeer. Han ga sønnen sin navnet Osama.

I Luton forstår de ikke dette. Hans nærmeste nabo fortalte meg om en kjærlig pappa som lekte med ungene sine i bakhagen. Som fulgte dem til og fra barnehagen.

Om en familie som alltid opptrådte sammen som en enhet. Som var høflig og vennlig, og som delte ut sukkertøy i nabolaget da Osama ble født for ikke lenge siden.

Men saken har nok en gang satt søkelyset på et stort britisk problem. Ekstremismen som ser ut til å finne grobunn her. Og i Luton spesielt, her har man tidligere funnet terrorceller med alvorlige planer.

Byen har fått et rykte som innbyggerne ikke liker, men mange kjenner seg igjen i.

Vi traff muslimer som får tilrop på gata, for mange har begynt å sette likhetstegn mellom muslimer og terrorister. Og folk fortalte om radikale islamister som uten å bli stanset, deler ut propaganda og åpenlyst rekrutterer til ekstremisme.

Men huset til Taimour Abdulwahab står tomt. Hvor kona og de tre barna skal tilbringe jula, er ukjent for alle naboene i Luton.

Sverige og Sør-Afrika

Den tredje store saken britene har fokusert på i det siste, er også en kriminalsak med forbindelser til Sverige.

Den handler om et vakkert nygift ektepar på bryllupsreise i Sør-Afrika. Begge med indisk bakgrunn, han fra Bristol, hun fra Mariestad i Sverige.

På en drosjetur gjennom en av Cape Towns beryktede township'er på kveldstid, ble de overfalt. Han ble ranet og kastet ut av bilen, hun ble tatt med videre og drept.

Ektemannen fløy sørgende hjem til England, men senere har drosjesjåføren i Cape Town fortalt at han ble betalt av ektemannen for å få kona drept.

Shrien Dewani har tilbrakt tid i samme fengsel som Julian Assange, samtidig som ham, men også han er løslatt mot kausjon og med de samme strenge betingelsene som Wikileaks-gründeren.

Og også han venter på nye rettsrunder med begjæring om utlevering til Sør-Afrika, mens det sitter en sørgende svigerfamilie i Mariestad og håper på svar.

Men ingen Thailand

Britene og svenskene har fått mye å snakke om, og jeg tenker at himmelen over huset vårt jammen skjuler mange hemmeligheter.

Statsminister David Cameron skulle også ha reist fra Heathrow på sin juleferie i år. Men han har valgt å avlyse turen til Thailand - solas og smilets land. Britene så ikke blidt på ferieplanene hans, nemlig.

Ifølge enkelte rapporter var familien invitert dit av en av statsministerens studiekamerater fra Eton college, Abhisit Vejjajiva.

Som også tilfeldigvis er statsminister i Thailand, og som blir beskyldt for særdeles brutal behandling av demonstranter og for maktmisbruk.

Og dermed ble også Cameron kritisert for sitt ferievalg av menneskerettighetsforkjempere, som mente turen ville blitt oppfattet som en støtteerklæring til Vejjajivas styre.

Det var riktignok ikke derfor han valgte å avbestille turen. Det var nok en gang de vanskelige økonomiske tidene, ifølge hans talsmenn.

Flybilletter tur/retur Thailand for statsministerens sikkerhetsfolk, med overnatting på et femstjernes luksushotell ble for mye å belaste skattebetalerne med i disse tider med kraftige nedskjæringer i offentlige budsjetter.

Så da blir det Englands-ferie på «the Camerons» denne jula.

Turister og britisk snø

Og mange velger England som reisemål før jul. Det er turister overalt, i hvert fall i alle kjøpesentre og handlegater.

Det oser juleshopping, og også vi driver «Bed and Breakfast» så godt vi kan.

Vi har over 100 gjestedøgn de siste tre månedene. Og gjestene våre har også lært seg å bedrive «plane-spotting», akkurat som oss.

Men noen av dem har latt seg frustrere av dette menneskehavet som befinner seg i London. Selv er jeg nokså fasinert. Hver morgen og hver ettermiddag sluses millioner gjennom tog- og tube-stasjoner. Man følger strømmen og blir med bølgen i det den traktes gjennom billettsperringene og spres ut i de forskjellige togene og vognene.

Jeg kan ikke annet enn å la meg imponere av at det er mulig. Men av og til oppstår det problemer.

Som med denne vår besøkende familie på fem som skulle ta «tuben» hjem i ettermiddagsrushet. Da tre av dem hadde klart å presse seg om bord i en smekkfull vogn, var det fullt. To ble stående igjen på perrongen, det var simpelthen ikke plass. Og de som hadde kommet seg inn, kom seg ikke ut igjen.

Heldigvis var det en voksen på hver side av vogndøra, så det gikk ikke så ille som det kunne ha gått.

Og forleden dag kom snøen. Herlig vinter, deilig julestemning. Men begeistringen fikk en brå slutt da jeg forsto følgene av disse få, hvite fnuggene. Togturen min ble tre ganger så lang som normal, og jeg kom meg ikke dit jeg skulle. Og Londons nest største flyplass stengte helt.

Og nå snør det igjen over Londons gater og flyplasser.

Men vi lar oss ikke stoppe, for vi skal fly hjem til jul. Snart er det vi som er den lysende prikken på himmelen over huset vårt i London. Et bevegelig lys blant tusenvis av andre, med hemmeligheter som aldri ender opp i noe korrespondentbrev i NRK.