Arne Strømme fotograferer bordet der han og Line Kristin Woldbeck satt den 26.11.2008. To vestlige ungjenter med tunge ryggsekker blir akkurat anvist plass ved det samme bordet. Bord nummer to fra inngangen, langs veggen til venstre.
LES:
LES:
Line Kristin Woldbeck forteller hvor hun satt og hvilken stol Arne satt på.
– Der satt Meetu, sier hun og peker.
Meetu Asrani ble 26 år gammel. I dag legger det norske paret en rød rose på bordet til minne om sin terrordrepte venninne.
Tilfeldighetenes spill
De var bare på gjennomreise. Mumbai var ikke et av målene for fire-ukersturen, men det passet seg sånn rent kommunikasjonsmessig. De avtalte å møte Meetu på Cafe Leopold, ett av Mumbais møtesteder siden 1872, omtalt i blant annet bestselgeren Shantaram.
LES:
De hadde egentlig ikke tenkt å spise på Cafe Leopold, men skiftet mening da det var fullt på stedet de egentlig ønsket å spise middag. De ba imidlertid om å få et annet bord en et ved inngangen som de først ble anvist. De som senere fikk akkurat det bordet satt midt i skuddlinjen og ble drept.
Se hele intervjuet med Line Kristin Woldbeck og Arne Strømme.
Inferno
De hadde akkurat avsluttet måltidet, da skytingen begynte, forteller Arne Strømme. Han sitter på hotellverandaen i Mumbai et par hundre meter fra Cafe Leopold. Han gjennomgår og gjenopplever de verste minuttene i sitt liv.
LES:
Det var skuddsalver, mennesker som skrek, bord som veltet, folk som prøvde å flykte, gjester som bare ble meid ned. Han bruker ordet inferno, et helvete.
De kastet seg i dekning under bordet. Etter en stund skulle det vise seg at det var falsk trygghet. Da maskinpistolsalvene stilnet kom enkeltskuddene. De forsto at terroristene gikk rundt i lokalet - fra bord til bord - og henrettet de som forsøkte å skjule seg eller som prøvde å spille døde.
– Det tok ikke all verdens tid, men allikevel alt for lenge, forteller Arne Strømme.
Han rakk å reflektere over det absurde i situasjonen - at han etter 54 år skulle ende sitt liv under et kafébord i India. Han lå med ansiktet ned mot gulvet, men ikke med ansiktet mot gulvet. Han hadde den høyre hånden under ansiktet. Slik ble hodet løftet et par centimeter opp.
Café Leopold var et av målene til terroristene 26. november 2008.
Han tror at da skuddet kom var det disse to centimetrene som reddet livet hans. Kula streifet pannen, gikk over neseroten og ned langs kinnet og smadret tre fingre. Instinktivt tok han seg til ansiktet med venstre hånd og kjente etter. Han hvisket lavt til Line at halve ansiktet var borte. Det er bare et streifsår, svarte hun trøstende. Der og da var det god trøst å få, smiler Arne Strømme to år senere.
Offisiell løgn
Line Kristin Woldbeck karakteriserer den offisielle indiske versjonen av det som skjedde på Cafe Leopold den 26.11.2008 som løgn.
– Det er åpenbart for alle som kan telle. Det var flere enn to av dem på Leopold, forteller hun.
Terroristene var inne på kafeen og skjøt, mens det samtidig var skyting utenfor. Folk som forsøkte å rømme ble skutt i forsøket - utenfor kafélokalet.
De får dette bekreftet av en souvenirselger som står utenfor Cafe Leopold - i dag som for to år siden. Han forteller hva han så. Terroristene som bar på tunge bagger hadde vært inne og spist middag først, hevder han. Så tok de seg en røyk, før de begynte å skyte.
Line Kristin Woldbeck har forsøkt å rekapituelre hendelsene skritt for skritt. Souvenirselgeren sier - akkurat som henne - at det begynte ca 21.20, ikke 21.35 som er myndighetenes versjon.
Det forlenger kafegjestenes mareritt med et kvarter, men korter ned politiets reaksjonstid, samt gir de forskjellige terroraksjonene i Mumbai denne kvelden et mer koordinert starttidspunkt, hvilket ser bedre ut for politiet som aldri dukket opp på Cafe Leopold til tross for at politistasjonen ligger så godt som rett på andre siden av gaten.
Taj Majal under terrorangrepet i Mumbai for to år siden.
Foto: LORENZO TUGNOLI / AFPGodt å være tilbake
De er i Mumbai for å takke, samt for å bearbeide inntrykk. Særlig er Arne Strømme begeistret for kirurgen som kanskje reddet livet hans, og i alle fall fikk sydd sammen ansiktet hans på en slik måte at det i dag er så godt som umulig å se at han har hatt skuddskader.
De skryter av vanlige folk som hjalp dem da de hadde det som verst. De roser den norske konsulen i Mumbai George Mathew og hans sønn, og de takker ambassaden og ambassadøren i New Delhi som også stilte opp 100 prosent da det gjaldt.
Ledelsen på Cafe Leopold fikk de derimot ikke noe av hjelp av for to år siden og de har heller ikke hørt noe fra dem nå. I dag er det imidlertid de positive opplevelsene som vektlegges. Forholdet til India, som var godt før terroraksjonen, er blitt bedre og sterkere.
LES:
De føler at de er i ferd med å få de dramatiske minuttene på avstand, de kan igjen se andre sider ved India og Mumbai. Inntrykkene fra restauranten og ikke minst fra sykehuset med utallelige døde og sårede er der for alltid, men ikke like dominerende.
Indisk sørge- og minnedag
India har hatt sin del av terrorisme de siste årene, men den har vært nasjonalt basert. Det har vært flere kriger og en rekke grensekonflikter med Pakistan etter at den tidligere britiske stor-kolonien ble delt i 1947. Militære angrep er åpenbart én ting, terrorangrep noe annet.
I dag er det store annonser i indiske aviser til minne om martyrene. Det er kommentar- og lederartikler i anledning dagen. I dag har det vært militærparade i Mumbai, kranspåleggelse og plakettavdukning.
I går sendte den indiske regjeringen en klage til pakistanske myndigheter. De mener Islamabad saboterer etterforskningssamarbeidet. Til tross for at terroristene var trent i Pakistan og kom fra Pakistan har nabolandet, etter Indias mening, vist liten vilje til å oppklare saken. I dag er Indias innenriksminister i Mumbai for å delta i minnemarkeringer. Hindustan Times, Indias største engelskspråklige avis, stiller en rekke prinsipielle spørsmål på lederplass om hvordan det kunne skje.
La ham leve
En av terroristene, Mohammed Ajmal Kasab, overlevde. Han ble dømt til døden, men har anket dommen. Tidligere denne uken sa han at "som man sår så høster man"; men i går hevdet han at han er blitt tildelt ukvalifiserte forsvarsadvokater og har bedt om ny rettssak. India har dødsstraff i fredstid, men det er i praksis en sovende paragraf.
LES:
LES OGSÅ:
Til tross for at det blir avsagt en rekke dødsdommer hvert år, så er kun én dødsdømt blitt henrettet de siste 15 årene. I Mumbai henger det plakater der aktivister ber om at Kasab - som drepte andre - selv må dø.
Line Kristin Woldbeck og Arne Strømme er mot at dødsstraffen fullbyrdes. De mener det er en for enkel utvei som i tillegg vil kunne virke mot sin hensikt.
– Kasab vil bli en martyr som kan motivere andre jihadister, sier Woldbeck.
Hun mener at Kasab i stedet skal dømmes til å leve med det han har gjort, leve med den sorgen og smerten han har påført andre, i stedet for å bli satt fri, slik mange muslimske selvmordsaksjonister betrakter døden.
