Dødsplassen i Riyadh

Bønnen lyder over den vakre Dirah-plassen i Riyadh.

Men den steinbelagte plassen brukes også til det mest avskyelige man kan tenke seg: halshugging med sverd eller sabel.

- Et kvarter etter fredagsbønnen offentliggjøres eventuelle henrettelser, forteller Ahmed Saleh, som følger meg til Dirah-plassen.

Han fungerer som min sjåfør og følgesvenn, for selv som vestlig kvinne og journalist kan jeg ikke kan bevege meg noe sted uten en mann i dette konservative sharia-styrte kongedømmet.

• Les også: «Jeg har lyst til å skrive om hvor frustrert og lei meg jeg er»
• Les: – Kvinners rettigheter kommer etter politiske reformer

Hundrevis av menn, og enkelte kvinner, vandrer mot Dirah-moskeen for å høre imamens ord. Saudierne går i hvite dishash’er, mens alle fremmedarbeiderne fra Asia går i sine tradisjonelle klær.

Jeg lurer på om noen skal dø på denne plassen i dag. Og burde jeg i tilfelle se på? Nysgjerrigheten konkurrerer med avskyen over å skulle være vitne til en henrettelse.

- Åh, hjertet banket voldsomt da jeg så henrettelsen. Jeg vil ikke anbefale dette for folk med svakt hjerte, sier Ahmed Salem.

Skal se en hedning

Ifølge Amnesty International har Saudi Arabia henrettet 19 mennesker i år mot rundt 70 i fjor. I 2008 var det hele 102 henrettelser.

Prosedyrene når en dødsdømt skal møte sin skjebne, er at bøddelen med sverdet stiller seg opp. De som skal vaske plassen i etterkant, gjør seg også klare.

Den dødsdømte blir deretter fortalt at han har syndet og derfor er skyldig i sin egen snarlige død. Han må fremføre «La ila la Allah» - muslimenes trosbekjennelse. Om han er for nervøs til å fremføre den, får han hjelp av bøddelen.

Jeg har hørt at ikke-muslimer blant publikum dyttes frem, slik at den dødsdømte skal se en hedning før dødsøyeblikket, noe som skal sikre ham en plass i helvete.

At jeg eventuelt blir brakt frem til første rekke og skal se blodbadet på nært hold og i tilfelle medvirke til at en fallen sjel ikke får nåde, men sendes til evig pine,

Ja, det gjør meg ganske uvel.

• Les: Saudi-prins får livstid for drap
• Les: Saudiarabisk prins funnen skuldig i tenar-drap

1 eller 10 - det samme

Mens vi venter under bønnen tenker jeg på et intervju jeg så på nettet.

Saudi-Arabias mest kjente bøddel, Abdulla Bin Said-al Beshi, gjestet den libanesiske TV-stasjonen LBC.

- Kutter du hender og føtter også, eller bare hoder? spør den kvinnelige programlederen bøddelen.

- Ja, ja, jeg kutter også hender og føtter, slik det er skrevet i Koranen, svarer Al Beshi.

- Bruker du bedøvelse? spør programlederen videre.

- Før hånd og fothugging bedøver vi lokalt, men ikke foran halshugging, kan Al Beshi fortelle.

- Var du nervøs før din første henrettelse?

- Vel, alle er jo nervøse første dag på jobb, og jeg var redd for å mislykkes, sier bøddelen - som forteller at oppdraget bestod av tre personer.

Myndighetene i Saudi-Arabia har ingen offisiell oversikt over antall bødler i landet. Men ifølge libanesiske LBC, som har undersøkt saken grundig, foretar seks bødler de fleste av henrettelsene.

Al Beshi forteller i intervjuet at det brukes ulike typer sverd til ulike kroppsdeler, og at sverdtypen som benyttes for halshugging er spesielt sterkt. Det er også ulike svingteknikker å perfeksjonere, for at det skal gå raskest mulig både for bøddelen og den dømte.

• Se intervjuet med Abdulla Bin Said-al Beshi på You Tube

Enkelte ganger er den dødsdømte så redd at vedkommende verken kan sitte eller stå ordentlig, det vanskeliggjør jobben, opplyser bøddelen nøkternt. Tidligere var det lov å bruke pistol i avrettingen, men dette er nå forbudt.

Bøddelen kan fortelle at om han henretter fire, fem, seks stykker etter hverandre, går det på rutine. Han trenger ingen pauser mellom henrettelsene.

Også Abdulla Al Beshi's far var bøddel, og nå lærer han opp sønnen til å arve dette noe spesielle yrket.

Første gangen han skulle overvære en av sine fars henrettelser i byen Mekka, besvimte han da han så hodet til den halshuggede komme flygende gjennom luften. Han kom til seg selv igjen i bilen på vei hjem. Da han ble voksen, valgte han likevel å gå i sine fars fotspor.

Abdulla Bin Said-al Beshi har flere ganger henrettet personer han kjenner, eller som har vært hans venner.

- Ja, flere ganger, svarer han uten særlig sentimentalitet.

Al Beshi har heller ikke reservert seg fra å henrette kvinner, og mener profesjonaliteten må være den samme uansett hvem det gjelder.

- Får man medfølelse i hjertet, gjør hånden en dårlig jobb, svarer bøddelen.

Se virkeligheten

«På Chop Chop Square» er fredagsbønnen over. Ingen annonsering av henrettelser følger. Jeg er i grunnen lettet.

Om jeg hadde vært vitne til en halshugging, tror jeg at noe i meg hadde dødd samtidig. For bare ved å jobbe med reportasjen om henrettelsene, blir jeg litt kvalm.

Kioskeierne rundt plassen åpner sine små butikker. Jeg slår av en prat med en indier som har sett utallige henrettelser de siste seks årene.

Han vil ikke refereres med navn offentlig, men sier halshuggingen er sjeldnere og sjeldnere nå. Den siste han så var for tre måneder siden.

- Etter å ha sett et par er det blitt en vane sier han.

Mannen som selger kalde drikker og kjeks, er først og fremst glad for at ingen indere er blitt henrettet i hans år her på «Chop Chop Square».

Andre menn på plassen mener det er riktig å henrette syndere, fordi man må følge Koranens lære.

Men de er kritiske til at dette er offentlig, og at hvem som helst kan møte opp for å se et menneske motta sin dødsstraff. Vanlig« tilskuertall» ligger fra noen hundre opp til tusen, som altså stanser og titter på sin vei hjem fra fredagsbønnen.

Men hvorfor vil folk se dette, lurer jeg på.

- De er nysgjerrige, og de vil se dette i virkeligheten, sier Ahmed Saleh - som selv ikke tror han vil oppsøke dette makabre og dødbringende teateret flere ganger.