Korrupsjonsjakt etter gullhøst

Vertslandet ble nest beste nasjon med 101 medaljer, derav 38 i gull. Men selv etter en vellykket idrettsfest, er det noen som husker tre uker tilbake. Da var skandalen et faktum.

• Les: Flykter fra New Delhi

I slutten av september kunne det virke som om Samveldelekene måtte avlyses. Da svarte 59 prosent av alle indere at landet aldri skulle ha søkt om å få være vertskap for verdens tredje største idrettsarrangement. Hele 97 prosent mente at de ansvarlige lederne hadde ødelagt Indias renommé i utlandet.

Og det var lett å være enig.

Hver dag var avisene fulle av elendighetsskildringer. Så godt som alt var forsinket, mye ble ikke ferdig, det var rotete og stygt, terrorfaren var overhengende, monsunregnet gjorde vondt verre og et utbrudd av dengue-feber førte til at mange utøvere holdt seg hjemme.

Dårlig planlegging og korrupsjon fikk skylden. Noen fikk sparken før åpningsseremonien, myndighetene lovte at flere ville følge når det hele var over.

• Les: Prestisjeprosjekt blir prestisjetap?

Begeistringens rus

India har aldri vært noen stor idrettsnasjon. Nettopp derfor var begeistring stor da deres egne gjorde det så bra. Det overskygget nesten den innledende skandalen, men bare nesten.

Da avslutningsseremonien var slutt torsdag i forrige uke pustet de ansvarlige lederne lettet ut. De fikk ros og alt hadde gått bra.

Men mange mente det var til tross for - og ikke på grunn av – de ansvarlige.

Allerede dagen etter oppnevnte statsminister Manmohan Singh en granskningskommisjon. Den er allerede i gang med arbeidet og resultatet skal presenteres om tre måneder.

I går møtte de opp på organisasjonskomiteens kontor og tok beslag i alt de kunne finne av dokumenter, notater og korrespondanse.

Og de som har sittet sentralt i arbeidet med Commonwealth Games får ikke lov å «stenge butikken». De har fått sine kontrakter tvangsforlenget for å kunne bistå etterforskerne i dagene og ukene fremover.

Offentlig skittentøyvask

To personer står lagelig til for hogg. Nemlig organisasjonskomiteens formann Suresh Kalmadi og New Delhis borgermester Sheila Dikshit. De siste dagene har de skyldt på hverandre og i et uverdig spill forsøkt å redde sitt eget skinn.

Den arrogante Kalmadi, som i dagene før det hele begynte, kunne minne om «Komiske Ali» har mest å tape. Han forsikret hele tiden at alt var i sin skjønneste orden, mens bilder fra deltagerlandsbyen og anleggene viste noe ganske annet.

73 prosent av de spurte mener at han bærer hovedansvaret for elendigheten.

Det skal blant annet ha vært betalt overpris for arbeid og tjenester samtidig som det er levert varer og materialer av dårligere kvalitet enn avtalt. Arbeidene ble i mange tilfeller utført av lavtlønnede uten faglige opplæring, og venner og bekjente fikk tildelt oppgaver de ikke var kvalifisert til.

Ingen vet for eksempel hvorfor alle billetter var utsolgt, mens konkurransene i stor grad gikk for tomme tribuner og ingen vet hvorfor souvenirene aldri nådde butikkene.

Distanserer seg

Det er et dårlig tegn når de som har gitt arrangementet – og dermed skandalene – et ansikt, blir skjøvet ut i mørket.

Andre størrelser, som håper på et liv etter CWG som lekene kalles, forsøker nå å posisjonere seg i god avstand – særlig fra Suresh Kalmadi. Han ble møtt med kraftig og vedvarende pipekonsert under avslutningsseremonien i forrige uke.

Og da statsminister Manmohan Singh og landets ledende politiker Sonia Gandhi holdt mottagelse for de indiske medaljevinnerne i helgen, glimret de kritiserte lederne med sitt fravær. De var rett og slett ikke invitert. Klarere kan det ikke sies.

Selv om Kalmadi fortsatt smiler på bilder og forsikrer at han vil bli renvasket.

Kritikk og analyse

Det er gode dager for indiske rikssynsere.

De peker på at India aldri har hatt et så stort og prestisjefylt arrangement før, og finner det underlig at folkevalgte politikere fikk ansvaret for det hele. Disse anklages nå for å ha tenkt i tradisjonelle indiske politikerbaner og vært mer opptatt av å berike seg selv enn av Indias omdømme.

Samtidig er ingenting bevist.

Riktignok har indisk presse skrevet om en rekke beslutninger som har kostet skattebetalerne dyrt, men ingen er ennå avslørt som korrupte.

Men mye tyder på at slike avsløringer vil komme.

Samtidig går verken regjeringen eller Kongresspartiets mektige leder Sonia Gandhi helt fri. Hun har riktignok ikke vært involvert, men enkelte meningsberettigede har – i ettertid, etterlyst et større engasjement – i forkant.

Da India arrangerte Asia Games i 1982 var hennes svigermor Indira Gandhi statsminister. Hun ledet an og gjorde det hele til en nasjonal oppgave. Hun satte sin sønn, senere statsminister og Sonias ektemann, Rajiv Gandhi til å overvåke det hele.

Nå mener mange at akkurat det kunne Sonia Gandhi også ha gjort.

Hennes posisjon i India er så sterk at da ville massene ha forstått at Commonwealth Games var ment å være en fest for dem, og dermed kunne India unngått de verste omdømmetabbene og skandalene.

India vinner til slutt

Samtidig hevder enkelte kommentatorer at India vil komme styrket ut av denne kostbare men selvpåførte krisen.

Indisk presse har vist seg fra sin beste side. Åpenheten rundt kameraderi og nepotisme i tildeling av oppgaver og kontrakter har vært forbilledlig.

At statsministeren tar saken 12 timer etter at lekene er avsluttet og at oppgjørets time – etter planen – kommer allerede om tre måneder, før alt er gått i glemmeboken, er også lovende.

Det er ingen grunn til å tro at korrupsjon som samfunnsfenomen og kreftbyll i indisk økonomi tar slutt over natten, men kanskje – håper noen nå – kan oppgjøret etter CWG medføre en mentalitetsendring dersom noen av de skyldige blir straffet.

For at det finnes skyldige er ingen i tvil om.