Næringslivet og Nobelprisen

Alt samme dagen som fredsprisen ble kunngjort sa direktøren i Vest-Norges Fiskesalslag, Magnar Aasebø, at Nobelkomiteen burde funnet en kandidat som ikke skader norsk eksport. Han var alvorlig bekymret for salget av torsk og hyse på det kinesiske markedet.

Rene ord for pengene fra en som frykter han får svi for støtten til en demokratiforkjemper.

Voksesmerter

Men skipsreder Morits Skaugen valgte en annen tilnærming i en kronikk i Aftenposten sist tirsdag. «Kina burde fått prisen», skrev Skaugen.

Firmaet IM Skaugen har de siste 15 årene bygget opp en omfattende virksomhet i Kina, blant annet innen skipsbygging og frakt av ulike typer gasser.

Min første reaksjon da jeg så overskriften i Aftenposten var at utspillet er en forsikringspremie for å hindre at dere aktiviteter rammes av eventuelle sanksjoner. Kanskje er det en del av sannheten.

Men ved nærmere lesning virker det som om mannen faktisk mener at Kina fortjener prisen bedre enn Liu Xiaobo.

Han viser til at undertrykking av arbeidskraft, inkludert barnearbeid, var helt vanlig i forbindelse med industrialiseringen av vestlige land. Det ble brukt brutale metoder for å stilne systemkritikernes stemmer, men lavkostproduksjonen fikk Vestens økonomi til å vokse raskt , og en styrket økonomi sikret til slutt demokratiet og menneskerettighetene.

Kina er nå i ferd med å avslutte denne utviklingsfasen, hevder Skaugen. Det vi ser av brudd på menneskerettigheter, er voksesmerter.

Dagen etter fikk Skaugen støtte av en av Norges rikeste menn, Stein Erik Hagen. Gjennom Orkla og Jotun satser han offensivt på jernbane og maling i Kina.

Det er et par ting å bemerke til utspillet fra næringslivets glade gutter.

Vekst uten bråk

For det første har de en klokketro på at alle stater følger samme utviklingsbane som vestlige land har gjort. Det er jo slett ikke sikkert.

Kina representerer allerede et alternativ, et alternativ som blant annet russerne misunner dem. Vekst uten alt bråket som følger med demokrati er noe både Jeltsin og Putin har uttrykt beundring for, om enn i litt andre ordelag.

Liberalistisk teori vil ha det til at demokrati og menneskerettigheter må seire til slutt i en økonomi preget av mye marked, men det finnes etter hvert flere eksempler på at det ikke stemmer.

For det andre – fattigdomsbekjempelse er bra, men det skal stilles krav til midlene før en fortjener fredspris. Jeg kjenner ingen som mener at Josef Stalin burde hadde fredsprisen, selv om hans bruk av politiske og andre fanger i industrialiseringen av Sibir bidro til å løfte mange ut av fattigdommen.

Det betyr noe med hvilke midler, og den kinesiske moderniseringen skjer ved hjelp av elendige arbeidskontrakter og en befolkningskontroll som omfatter tvangssterilisering og forbud mot flere enn ett barn. Pluss forbud mot offentlig kritikk av partiet og staten.

Nå har kanskje verken Skaugen eller Hagen så mye å frykte. For til nå er ingen samarbeidsprosjekter i næringslivet avlyst.

Det skjedde heller ikke for 21 år siden, da Tibets åndelige leder Dalai Lama fikk prisen. Det var mye verbal støy, diplomatisk angst og ditto reparasjonsarbeid.

Men avisoverskriftene fra den gang forteller at det aldri kom trusler om økonomisk brudd med Norge. Den gang eksporterte Norge for 400 millioner til Kina, i fjor var tallet 15 milliarder.

Jaglands visjon

I går beklaget utenriksminister Jonas Gahr Støre de kinesiske reaksjonene på fredsprisen. Det var en klok og viktig markering, for til da kunne en fått inntrykk av en utenriksminister på gummisåler.

Neste store bøyg blir kanskje selve prisutdelingen i desember. For tradisjonen tro er både kongefamilie og regjering til stede. Fjernsynsbildene fra den seremonien vil gjøre det enda vanskeligere for regjeringen å overbevise kineserne om at Nobelkomiteen opptrer helt uavhengig av myndighetene.

Om prisen var klok, så taper nok den norske virkelighetsforståelsen i møte med den kinesiske - i kinesernes øyne.

Det er ikke sikkert Jagland med sin hær har vunnet flere tilhengere for ytringsfrihet og demokrati, men det var kanskje heller ikke meningen.