Månefest i partipampenes paradis

Brudeparene står i kø før de blir ropt opp og skysset av gårde fra base til base på stranden.

Her skal tas mange bilder til det framtidige familiealbumet: Ett ved det hvite pianoet som er plassert nesten ute i bølgene; ett hvor paret sitter sammen i et digert kamskjell; ett under en blomsteroppbundet bue; ett oppe i den tradisjonelle hestekjerren.

Bryllupsfotografene på stranden har det travelt disse tre dagene under månefestivalen – eller midthøstfestivalen, Zhongqiu jie, som denne ferien offisielt heter.

Månefestivalen inntrer hvert år når månen blir full første gang etter den åttende månefasen i året. Folk flest skynder seg hjem til familien sin etter arbeid, for å kunne se den klare måneskiven sammen – og spise månekaker.

Det vil si, skynde seg er umulig i Beijing hvor 5 millioner biler konkurrerer om å trenge seg ut på veinettet samtidig. Kvelden før månefestivalen ble en av de verste i Beijings historie, med 140 køer hvor trafikken sto helt stille – for øvrig var farten oppe i litt under 20 km/t.

Gavekort – for å øke forbruket

Så skal man forlate byen slike dager, er toget å foretrekke. Intercity-toget til badebyen Beidaihe er særdeles populært. Med en fart på opp til 200 km/t når man Gulehavet på to timer fra Beijing – og havet venter.

Vår medpassasjer på toget har unnagjort det tradisjonelle se-på-månen/spise-månekaker-selskapet hjemme med familien, nå tar hun og kjæresten en overnatting alene ute ved kysten.

Hun jobber i Bank of China, og forteller at hver funksjonær fikk et gavekort på 1500 yuan – ca 1400 kroner – foran månefestivalferien.

- Tidligere har vi fått bonuser, som vi kunne spare. Nå vil ledelsen at vi skal kjøpe saker og ting for de pengene vi får, sier hun.

Slik bidrar den statlig eide banken til å oppfylle myndighetenes ønske om at kineserne skal spare mindre og forbruke mer. For på den måten å skape bedre balanse både i egen og internasjonal økonomi.

Formann Mao svømte her

Beidaihe er en liten perle av et feriested, med godt badevann, lang sandstrand og lekre retter fra havet. Utenlandske diplomater og misjonærer oppdaget det som den gang var en liten fiskerlandsby ved overgangen til det 20 århundre.

Femti år seinere tok kommunistene makten i Kina, og gjorde byen til feriested for partiledelsen og modellarbeidere som hadde vist den rette innsatsvilje i sosialismens tjeneste.

Hit kom formann Mao Zedong for å svømme i de myke bølgene, og han kunngjorde at intet kunne overgå stedet: «Havet, solskinnet og atmosfæren i Beidaihe er den aller beste», skrev formannen.

Et sitat som nå er hogget i stein ved gjestehuskomplekset som inntil få år siden var kommunistpampenes luksuriøse sommersted.

Her hadde de også sin egen, inngjerdete badestrand, selvsagt. Folkets tjenere, som de kalte seg, kunne jo ikke menge seg med folket.

I dag er det slutt på at kommunistlederne samles i Beidaihe for å bestemme kursen videre under uformelle luksusmiddager med krabber og andre av sjøens delikatesser.

Dagens partisjef og president Hu Jintao satte ned foten: Heretter skal alle drøftelser og vedtak gjøres i de rette organer – ikke i badebyen.

Sensommer ved sjøen

Om sommeren er folkets strender overbefolket av badende. Da kommer store deler av Beijings økende klasse av rikfolk hit for å kjøle seg ned fra den overopphetete hovedstaden, hvor temperaturen da kan nå opp i over 40 grader.

Nå seint i september er det varmegrader som på en god norsk midtsommerdag, rundt 25 grader.

Men de kinesiske turistene i Beidaihe nøyer seg disse dagene med å vandre langs stranden – hvor de avbilder hverandre – selv om temperaturen i sjøen fortsatt mellom 17 og 19 grader. Altså ingen grunn til ikke å svømme i havet for de mange russiske og de få norske badegjestene.

Levende sjømat

Men ferske krabber, reker, kreps, skjell og fisk finnes fortsatt. Ved inngangen til så å si hver eneste restaurant ligger de spill levende i kar med rennende saltvann.

Her er det bare å peke på hva man vil ha og hvor mange man vil ha, og forsøke å forklare hvordan man vil ha dem tilbredt. Klarer man ikke å gjøre seg forstått er det likevel ingen grunn til å fortvile.

Det er svært sjelden kinesiske kokker ikke klarer å lage lekkerbiskener av slike utsøkte råvarer.

Røde lykter for hell og lykke

På månefestivalens annen dag er det mange som mener at jordas himmeldrabant lyser ekstra sterkt og klart.

Så det er denne dagen man skal sende opp flygende, røde lyslykter fra stranden, opp til de himmellagene der den store, gule fullmånen regjerer. Kong ming deng, som lyktene heter, sendes av gårde med ønske om hell og lykke for dem som bringer dem til himmels.

De røde papirposene er satt inn med flammehemmende stoff. Ved åpningen er det et trådnett med en brikett som tennes opp og varmer opp lufta inne i posen, slik at den vil stige til værs – på samme måte som varmluftsballongene.

Mange strever fordi de ikke venter lenge nok med å varme opp lufta før de slipper lyslykten. Og da havarerer den gjerne i havet og slukner. Desto større er lykken og jubelen for lyktene som får oppdrift og elegant svever lysende mot himmel og måne.

Lyslyktene er både vakre og stillferdige. Men det hadde vel ikke vært kinesere som feiret denne flotte kvelden uten fyrverkeri?

Neida, langs veiene står ambulerende utsalg som selger store fem-minutters batterier komplette med både raketter og hylere.

Her er det ingen enkle, stusslige pinneraketter. Så gjennom kvelden lyder drønnene fra stranden, og himmelen dekkes av det ene gnistrende fargeregnet etter det andre.

Men – også i kjent kinesisk stil – ved titiden er festen over.

Da går alle hjem og legger seg etter en særdeles vakker og vellykket kveld i månefestivalen.