Lyden av Jerusalem

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Jerusalem.

De første årene var jeg mest opptatt av å se.

Fra leiligheten ser jeg Oljeberget, Getsemane hage, Klippemoskeen, al-Aqsa-moskeen, gamlebyens murer og jeg kan til og med se rett ned i Gehenna, dalen som ifølge folkloren er Helvete.

Men nå er jeg blitt mer opptatt av å lytte til den hellige byens kakafoni og sjel,
for det kan ikke finnes maken.

Kirkeklokker og bønnerop

På vanlige dager hører vi kirkeklokkene blandet med moazin'enes rop om at Allah er stor.

I sommer har vi ofte hørt gladkristen salmesang fra nabolaget som forkynner at ikke Allah, men Jesus er redningsmannen.

Israelerne holder konserter i Sultans pool, et tidligere basseng fra romertiden. Rock, visesang og klassiske konserter støylegger hele området og da er det nesten ikke mulig å snakke med noen, få sove og i alle fall ikke lese inn rapporter til NRK.

En kveld spilte et symfoniorkester Beethovens skjebnesymfoni.

Dam-dara-dam! Dam-dara-dam! lød det dramatisk gjennom hele Gehenna-dalen.

Lyden av Beethovens mesterverk er mektig i denne byen som to folk og tre religioner krever, men vi hadde ikke hørt mye av første satsen før ett nytt kor blandet seg inn: «Alaaah hu Akbar!» «Allah hu Akbar!».

De mange moskeene i Silwan ville også ha et ord med i laget.

Skyting til frokosten

Etter tre år på terrassen ved Jerusalems helligste steder, er jeg blitt kjent med byens humør og psykologi.

Jeg hører om hun er aggressiv, om hun er i feriemodus eller om hun er hektisk nervøs med mye biltuting og helikoptre. Jerusalem er alltid anspent, men det finnes grader.

På lørdagene er jødisk Jerusalem i sabbathvilemodus, mens den arabiske delen er i full sving etter fredagsfri.

Da jeg som vanlig satt meg ut med kaffe, brødskiver og aviser onsdag morgen hørte jeg at noe var galt.

Fra Silwan, den palestinske bydelen vi ser fra terrassen, hørte jeg rop og uro. Grå røyk steg opp fra området der uønskede jødiske bosettere har trengt seg inn i det tett befolkede Silwan.

Mens jeg spiste brød med syltetøy kunne jeg høre israelsk opprørspoliti rope i megafoner. Like etter begynte skuddsalvene. Om det var gummikuler, tåregass eller skarp ammunisjon eller alt på en gang hørte jeg ikke.

Deretter kom et helikopter som hang over oss i flere timer, og jeg følte meg som i en krigssone. En person var drept, kunne jeg se på nettet.

Det føltes absurd å fortsette frokosten, men sånn er det her. Kontrastene er store.

Utover dagen steg mer og mer svart røyk sammen med hvit opp fra Silwan-dalen og lukten av brente bildekk var tydelig.

Naboen stelte med rosebuskene sine til lyden av helikopter og skudd. Sønnen min Magnus satt på rommet sitt og gjorde lekser. Fotograf Carina og jeg satt og redigerte TV-saker. Hakkespetten hakket som vanlig på telefonstolpe ved terrassen.

Mens det kan være blodige gatekamper i en gate, fortsetter det normale og dagligdagse livet rett rundt hjørnet. Også mens jeg skriver nå, hører jeg skyting igjen.

Jeg går i alle fall ut fra at det ikke er fyrverkeri, siden ingen fyrer opp dyre festraketter midt på en lys torsdag formiddag.

Så er det vel sammenstøt i dag igjen. Det er utrolig hva man venner seg til .

Språkbytte

Jerusalem er en by som ingen annen. Men det tar tid å lære seg byen og kodene her, og det er alltid noe nytt å lære.

I det siste har jeg tenkt på hvordan folk som står på hver sin side av konflikten her ofte ligner hverandre. Eller tar opp i seg deler av den andres kultur.

Før har jeg fortalt om at israelske jøder som så gjerne vil bo i palestinernes etterlatte hus.

En israeler jeg ofte jobber med, Ami, elsker å bruke arabiske ord. Arabisk er langt mer populære som hebraisk slang enn jiddisch og engelsk.

Nå er alt «sababa» - ordet de bruker for kult. «Ahleen» brukes for å si hallo. Det mye brukte ordet «Schmock» - jiddisch for idiot eller drittsekkk - som jeg hørte mye på 1980-tallet, er ute.

Ami elsker å bruke det arabiske utrykket «yanni», som betyr jeg mener og «Ilhamdulilla» - Gud være priset - for å utrykke glede over noe.

Kanskje gjør han det for å fremstå som progressiv og venstreradikal? Eller fordi han vil vise innsikt eller storsinnethet? Ikke vet jeg.

- Kan du mye arabisk? spurte jeg ham en dag vi jobbet.

- Bare checkpoint-arabisk fra militære, svarte han.

- Ja, så om du skulle komme til å sitte ved siden av en araber på et fly så ville samtalen fortone seg slik:

«Ahleen - vær hilset. Finn frem ID-kortet. Hvor skal du? Hendene opp, ellers skyter jeg. Legg deg ned på bakken, nå!»

- Nettopp, bekreftet Ami beklagende, men lattermildt.

Palestinerne på Vestbredden bruker stort sett bare ett hebraisk ord:
«mahsom» - som betyr checkpoint.

Mye til felles

Fra gammelt av skjuler både muslimske og jødiske kvinner håret sitt.

Ultraortodokse kvinner dekker håret med parykker som ser ut som deres eget hår, noe som virker litt pussig for utenforstående. For hvis meningen er at en mann ikke skal bli tiltrukket av kvinnens hår, blir han ikke det hvis kvinnen går med en parykk som ligner på hennes eget hår?

Her er det i det hele tatt mye å undre seg over her.

Hverken jøder eller muslimer spiser svin. Både religiøse muslimer og jøder dekker det meste av kroppen.

Men til min store overraskelse traff jeg en jødisk kvinne med en arabisk svart kaftan med niqab, altså ansiktsslør med hull til øynene, midt inne i den ultraortodokse bydelen Meah Shearim.

Hun gikk kledt slik kvinner kler seg i Saudi Arabia og andre Gulf-land, med unntak av joggeskoene. Vi, Ami og jeg, spurte henne om veien, og riktig, kvinnen bak sløret snakket hebraisk og jiddisch.

Men ennå mer absurd var bildet jeg så i avisen av jødiske ultraortodokse menn på Israels internasjonale flyplass, iført heldekkende ansiktsslør uten hull til øynene. Også de hermet etter arabiske kvinner.

Men poenget for mennene var ikke at ingen skulle se dem, som er grunnen til at arabiske kvinner pakker seg inn. Nei, mennene ville ikke risikere å skitne til sinnet ved å få øye på noe de kunne la seg friste av på et så ugudelig sted som en sekulær flyplass.

Hvem ligner hvem?

Det prestestyrte Iran er Israels erklærte erkefiende. Likevel har jeg tenkt på dette pussige paradokset:

Det ultraortodokse og svært mektige israelske partiet Shas styres av sin åndelige leder rabbiner Ovadia Yosef. Rabbineren med det hvite skjegget går med sort turban, mørk kaftan og har briller.

Han ligner til forveksling på Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei.

Irans åndelige leder Khamenei styrer president Mahmoud Ahmadinejad. På samme måte styrer rabbiner Ovadia Yosef Shas-partiets leder Eli Ishai, som er innenriksminister i Israel.

Og paradokset vil det slik at Eli Ishai ligner Mahmoud Ahmedinedjad. Begge har svart gråstenket hår, og kortklippet skjegg.

De mest religiøse menn fra begge land hverken håndhilser eller ser på meg under intervjuer.

Irans åndelige leder vil at Iran skal være et teokrati, et land styrt etter religiøse lover, til millioner av iraneres protester. På samme måte vil Shas-partiet at Israel skal styres etter religiøse lover, og bli et teokrati, til millioner av israeleres protester!

Emil - katolikken

I Midtøsten ligner folk hverandre, og det er ikke alltid lett å identifisere folk før en hører hvilken aksent de snakker med eller hva de heter.

Taxisjåførene i Jerusalem er både palestinere og israelere. Når jeg setter meg inn i en drosje må jeg raskt finne ut hva sjåføren er for å vite hva jeg skal si og på hvilken måte.

En taxisjåfør så på meg med et åpent blikk og med store blå øyne da jeg hadde satt meg inn i bilen. Jeg snakket automatisk hebraisk siden jeg var sikker på at han var jødisk. Han snakket også utmerket engelsk, og vi slo over til det.

Da jeg betalte, fikk jeg visittkortet hans. Der sto det til min store overraskelse Emil.

- Emil? Det er et sjeldent navn her i Jerusalem, kommenterte jeg.

- Jeg er fra gamlebyen, familien min er katolsk, svarte Emil.

Jeg var forbløffet, for jeg kunne nesten ikke tro at Emil var arabisk, for han så bare ikke sånn ut.

Hadde jeg sagt noe dumt til ham? Jeg prøvde å spole tilbake i samtalen.

- Veldig mange tror at jeg er jøde, du er ikke den første, sa Emil, og han fortalte følgende historie:

En ortodoks jøde med svart dress og hatt kom inn i bilen hans. De to snakket i vei og kom godt overens under turen. Rabbineren hadde litt mat han ville dele med Emil, men han måtte be før han spiste.

Han gav Emil en kippa, for at de skulle be sammen. Emil skjønte at mannen trodde at han, katolikken, var jøde, men han tok på seg kippaen og lot som ingenting.

Men den jødiske passasjeren stoppet ikke der. Siden Emil er en flott og sympatisk mann, antydet han at nettopp Emil kunne være et godt parti for datteren hans. Og han ville invitere Emil hjem til sabbat-måltid.

Emil følte seg ille til mote, takket så mye, men han sa at han var forlovet.

Nå er brevet skrevet ferdig. Jeg lytter til byen igjen og hører at skytingen har stanset. I etasjen over synger familien løvhyttesanger, siden jødene feirer sukkot - til minne om vandringen i ørkenen.

Jerusalem har falt til ro, enn så lenge.

Les også: Redselen for stjernene i Gaza