«Vi er i god behold alle 33 i tilfluktsrommet», sto det skrevet i rødt på en lapp
som var festet til boret som ble drillet inn i tunnelen 700 meter under bakken der de savnede gruvearbeiderne søkte tilflukt da gruvegangen kollapset.
– Skal dekke ham med kyss
– Når jeg ser broren min igjen, skal jeg fortelle ham at jeg er glad i ham og dekke ham med kyss, sier Sandro Rojas til NTB. Han har en bror, to fettere og en nevø i dypet.
Landets minister for gruvedrift, Laurence Goldborne, leste opp meldingen til enorm jubel fra hundrevis av venner, kolleger og pårørende som har ventet i angst utenfor gruva ved Copiapó i Atacama-ørkenen i Nord-Chile siden ulykken skjedde.
– Dette har vært et 17 dager langt mareritt, fortsetter Rojas.
– For å være ærlig vet jeg ikke om jeg vil være i stand til å snakke, jeg er så begeistret, legger den lettede 42-åringen til.
- LES OGSÅ:
Levende bilder
Den lille privateide gruva San Jose, nord i Chile har vært utsatt for flere ulykker de siste årene og 16 mennesker er omkommet.
Uten livstegn på 17 dager hadde de fleste eksperter begynt å miste håpet om at gruvearbeiderne ville bli funnet i live. Men det var likevel et lite håp om at de kunne ha kommet seg inn i et spesialbygd rom med oksygen og mat.
– Denne beskjeden kom fra dypet av gruva. Det står at de er i live, de er sammen
og de håper de skal få se sola igjen og omfavne sine familier, sa president Sebastian Piñera.
Kort etter at lappen kom opp av bakken, ble det sendt ned et videokamera som tok de første bildene av gruvearbeiderne mens de lyste på hverandre med hodelyktene sine.
– Det er opprettet øyekontakt med noen av dem. Tilstanden deres ser ut til å være mye bedre enn forventet, sa Héctor Mella, talsmann for myndighetene.
Boret døgnet rundt
Redningsmannskapene har jobbet døgnet rundt med å bore seg ned til der de trodde gruvearbeiderne befant seg. Flere bomboringer og flere nye ras i gruvegangen gjorde arbeidet frustrerende og vanskelig.
Så på søndag ble det først meldt at noen av redningsarbeiderne hadde hørt
banking på boret. Da boret ble trukket ut, var det to lapper i en plastmappe knyttet til tuppen av boret.
Den ene lappen var meldingen om at de var i live, og den andre var et brev fra gruvearbeideren Mario Gómez til sin kone Liliana Ramírez. I brevet skrev han at de kunne høre boret og at de var sikre på at de skulle bli berget.
Fire måneder å vente
– Jeg lo og var glad da jeg stod opp av senga i dag, sier Luisa Segovia som er søsteren til en av de innesperrede gruvearbeiderne.
Men det kan ennå ta minst fire måneder før mennene er hentet ut av gruva, 700
meter under bakken og ved enden av en sju kilometer lang gruvegang.
Så lang tid kan det ta å utvide det smale hullet til å bli stort nok til å heise mennene opp. Til det trengs en kraftigere boremaskin enn de har på plass nå.
Neste skritt nå blir å sende ned en mikrofon og sette inn en tube i det åtte centimeter tykke borehullet slik at mat, vann og annet utstyr, som lys og kommunikasjonsutstyr, kan lirkes ned.
– Men det viktigste er allerede der: moralsk støtte. Mennene vet at vi jobber for å berge dem ut. De vet det er et spørsmål om tid før de er reddet, sa Piñera.
De innesperrede mennene må også selv jobbe mens boringen foregår, blant annet med å fjerne sand og stein som drysser ned mens den nye tunnelen drilles.