De fikk sin frihet - men er ikke fri

Libya kommer nesten dårligst ut av alle land utenfor OECD når det gjelder likestilling.

Av 102 land havner Libya på en 91. plass. Det står i sterk kontrast til Gaddafis manifest «Den grønne bok» hvor kjønnene - i hvert fall på papiret - er likestilt.

Gaddafis politiske filosofi er basert på sosialisme og islamske teorier. Han forkaster demokrati basert på parlamentarisme og politiske partier. I stedet taler han om et massedemokrati - «jamahiri-yya» - der alle landets borgere kan delta i politiske beslutninger uavhengig av kjønn.

Gaddafi selv har ingen formell rolle i Libya, men at det er han som styrer politikken fra en indre krets er det få som tviler på.

• Les: Gaddafi-sønn er Libyas nye håp

Frihet men ikke fri

- Hun fikk sin frihet, men ble ikke fri likevel, sier Amal Zedan.

Det er den libyske kvinnen hun beskriver.

Vi møter den 24 år gamle kvinnen på en kafe i hovedstaden Tripoli. Hun er sterkt sminket. Det svarte håret bølger seg nedover en utringet bluse.

Dette er hennes lille opprør mot tradisjonen, som sier at kvinner skal dekke seg til og underkaste seg familiens vilje.

- Hvordan jeg tør, spør du? Jeg kler meg slik fordi jeg vet at brødrene mine er bortreist. Hadde de vært her, ville jeg ikke gått ut slik, sier Zedan.

På gata i Tripoli bruker nesten alle kvinner skaut eller hijab. De går aldri ut alene, og når kveldsmørket faller på er de fraværende.

Selv om Zedan. som er høyt utdannet og har en selvstendig jobb, velvillig snakker med oss, tør hun ikke å la oss filme eller ta bilde av henne. Alle utenlandske journalister i Libya, blir fulgt rundt av en offisiell oppasser. Og oppasseren er på plass, også nå.

Men meningene kan ingen ta fra henne.

Fortsatt mindreverdig

Over 40 år etter at revolusjonen ga kvinner like store rettigheter som menn, blir de sett på som mindreverdige, forteller Zedan.

- Det er en skam å la en libysk kvinne gå på restaurant alene. De ser ned på henne. På seminarer og konferanser er det flest menn. Kvinnen har ikke noen plass der. De skal være hjemme, sier hun.

Selv er hun advokat og bistår kvinner som vil skilles.

- 90 prosent av dem som gifter seg gjør det bare for å komme seg vekk hjemmefra. De håper at mannen vil få dem ut av fengselet de lever i, at han skal ta dem med ut, dra på besøke til andre og gi henne et ordentlig liv.

- Hjemme blir hun kontrollert av foreldre og brødre. Hun tror hun skal få det bedre med mannen, men så blir livet enda vanskeligere, sier Zedan.

Venninnen Rojad, sitter ved siden av henne med et blomstret skaut over håret.

- Det er hennes mening, sier hun.

- Jeg er ikke enig i alt. Dette er slik vi er vant til å leve, sier Rojad.

- Du mener det er greit å bli undertrykt, svarer Zedan og ler.

Kulturarven

Lederen for det statlige kvinneprogrammet i Tripoli, Zhara Mansor, viser frem rommet der Muammar Gaddafi og våpenbrødrene hans la planer for et nytt Libya etter at kongen ble styrtet i 1969.

Hun mener kvinner i Libya med revolusjonen fikk sin frihet.

- Hvordan kan vi vite om en kvinne har rettigheter? Jo, gjennom lovene som tilsier at de har det - som gir mennesket rett til utdanning og medisinsk behandling, alle disse lovene som ble bestemt av myndighetene i Libya, sier Zhara Mansor.

- Du har ikke besøkt militærbasen eller marinen, eller politiskolen for kvinner. Du dømmer oss til å si at vi ikke har fått likestilling. Det er ikke 100 prosent riktig, hevder hun.

Hun mener det som gjenstår er å få mannen til å innse at tradisjonen må gi slipp.

- Jeg sier ikke at vi skal strø roser på bakken foran kvinner. Vi er et arabisk land som styres av kulturarv, men vi prøver å leve ut de rettighetene revolusjonen har gitt oss.

- Men den arabiske mannen ser på kvinnen som mindreverdig. Derfor prøver vi kvinner å frigjøre mannen fra tradisjonen ved å å gi utdannelse og arbeid til kvinnen, sier Mansor.

• Les: Libya valgt inn i FNs menneskerettsråd

Kvinnefrigjøring

- Den grønne boka er kun politikk, sier advokaten Amal Zedan.

- Lever du etter lover og regler, eller etter det du mener er riktig? Muslimene gjør ikke akkurat som det står i bøkene.

Hun må skynde seg hjem før brødrene kommer tilbake. Først skal hun innom en venninne for å kle seg om og ta på skautet. Det bærer hun også i retten for å respekt av dommerne.

- Jeg skal via livet mitt til kampen for kvinnefrigjøring, sier hun.

- Får jeg lov av familien vil jeg reise til utlandet, men det er ingen her som kommer til å støtte meg, så jeg vel blir værende her.

Gifte seg vil hun i hvert fall ikke.