Den blodige søndagen i 1972

Tirsdag 15. juni legges rapporten som svært mange har ventet på frem. Da kommer den skotske dommeren Lord Saville med dommen over hva som gikk galt denne ulykksalige søndagen.

Savilles konklusjoner er imøtesett med stor spenning, både i Londonderry, London og Belfast. Det mange håper lorden svarer på, er om 14 unge nordirske menn ble skutt med kaldt blod av britiske soldater, eller om de skjøt i selvforsvar.

Marsjen i et delt samfunn

Det skulle være en borgerrettsmarsj. Uten våpen og provokasjoner. En fredelig marsj hvor katolske politikere og innbyggerne ønsket å vise sin misnøye med forskjellsbehandlingen de mente de var utsatt for i forhold til sine protestantiske medinnbyggere.

Det hadde allerede ulmet i par-tre år.

I etterkrigstiden opplevde Nord-Irland en økonomisk blomstringstid. Men blomstringen nådde ikke alle - i alle fall ikke etter katolikkenes mening. De britisk-ættede protestantene hadde en langt høyere gjennomsnittlig levestand enn den katolske irske befolkningen.

Utover 1950-tallet vokste kravene om likebehandling på det sosiale, økonomiske og politiske området.

I 1969 kom det til strid om alminnelig stemmerett i lokale spørsmål. I flere byer angrep ytterliggående protestanter katolske boligområder. Sommeren 1969 ble en urolig sommer, og uroen vokste i det nordirske samfunnet.

Den konservative britiske regjering med statsminister Edward Heath i spissen, bestemte seg til slutt for å sende over britiske politistyrker og spesialsoldater.

Offisielt var begrunnelsen at styrkene skulle opprettholde ro og orden og beskytte den katolske befolkningen, som samlet sett var i mindretall, fra protestantiske ytterliggående og voldelige grupper.

Det var protestantiske partier som hadde bedt om styrkene, men også mange katolikker ønsket troppene velkommen.

Dette skulle endre seg i det søndagen var omme.

Lovet å holde seg borte

Marsjen skulle gå fra bydelen Bogside og til rådhuset i sentrum av Londonderry. Byen ligger nær den vestlige grensen mot Irland, og selv navnet krangler man om. Irene, som er i flertall i byen, kaller den Derry, de britisk-ættede Londonderry.

IRA hadde lovet politikerne som arrangerte marsjen å holde seg i ro og ikke gripe til våpen eller aksjoner denne dagen.

Et halvt år tidligere var to tenåringsgutter skutt av britiske soldater et annet sted i Nord-Irland. Soldatene som skjøt hevdet guttene var bevæpnet, noe som ble benektet på det sterkeste av guttenes lokalmiljø.

Hendelsen fikk selv moderate nasjonalistpolitikere, som senere fredsprisvinner John Hume, til å marsjere ut av det nordirske parlamentet Stormont i protest.

Det gav også den irske republikanske hæren, IRA, sjanse til oppblomstring.

Forbudt for briter

Irish Republican Army var delt i to; Opprinnelige IRA og Provisoriske IRA.

Det var Provisoriske IRA, som var mer militant enn originalen, som var sterkest tilstede i Londonderry.

I august falt den første britiske soldaten for en IRA-kule i byen. Ved utgangen av året var seks til drept.

Deler av byen så ut som den var blitt utsatt for luftangrep på grunn av alle eksplosjonene og bombene.

Andre deler var barrikadert, IRA laget brite-forbudt-soner. Barrikadene var så solide at selv store tanks slet med å rive dem ned.

På slutten av 1971 var 29 barrikader reist og områdene innenfor barrikadene kalt «Free Derry».

Låste inn våpnene

Søndag 30. januar begynte som de pleide for mange nordirer, med kirkegang.

- Før jeg gikk til messe den morgenen, låste jeg inn alt av våpen og bomber, forteller Martin McGuinness, nestkommanderende for Provisoriske IRA i Londonderry, nå visestatsminister i den nordirske selvstyreregjeringen.

- Selvsagt hadde IRA bomber, men ikke i dette området, ikke til bruk i marsjen. Det ville vært galskap hvis noen møtte opp med spikerbomber med 30.000 mennsker ute i gatene, sier McGuinness.

Den nordirske protestantiske regjeringen hadde forbudt marsjen, slik de hadde gjort med alle marsjer og parader siden sommeren 1971. De ønsket ikke mer bensin til det allerede ulmende bålet.

Hva som egentlig hendte før det første skuddet falt, er ikke klart.

På grunn av de mange utkommanderte britiske politistyrkene og soldatene, måtte marsjruten legges om. En gruppe unge menn nektet å kompromisse og brøt ut av marsjen for å tvinge seg gjennom den oppsatte ruten.

17-årige Jackie Duddy var den første som ble skutt mens han løp over en parkeringsplass.

Duddy ble skutt forfra i brystet. Presten Edward Daly forsøkte å få den hardt skadde tenåringen i sikkerhet.

Det ble øyeblikket som endret historien.

Bildene av den unge lokale presten gikk verden rundt. Daly ble fotografert i det han vifter febrilsk med blodstenket hvitt lommetørkle, for å be soldatene om nåde og våpenhvile mens han fortvilet forsøkte å lede Duddy i sikkerhet.

Så falt flere skudd. Til slutt var 13 døde, og 14 såret. 12 av dem var truffet av kuler, mens to hadde blitt kjørt ned av militære kjøretøy. En av de sårede døde senere av skadene.

På sidelinjen stod IRA-kommandanten Martin McGuinness og så på.

- Det var den verste dagen jeg inntil da hadde hatt i livet. Jeg var som fortumlet. Jeg følte meg rasende men maktesløs, det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg ønsket intenst at jeg hadde et våpen, at jeg kunne finne andre frivillige og ta igjen.

Ingenting bevist

Dagen etter startet dragkampen om sannheten.

De britiske soldatene hevdet de startet å skyte etter at de selv hadde blitt skutt på eller forsøkt angrepet med bomber. Over sambandet blir det fra en overordnet offiser gitt tillatelse til å skyte og drepe en mann som kalles spikerbomberen.

Vitner som var tilstede protesterte. Ingen hadde sett noe skudd, ingen britiske soldater var skadet.

Presten Daly fortalte at han hadde sett en mann avfyre et skudd i retning av en soldatrekke. Mannen, som senere ble identifisert som medlem av Opprinnelige IRA, ble tatt bilde av mens han dro opp et våpen. Men han ble ikke sett av soldatene, og det ble heller ikke skutt tilbake mot ham.

Teoriene om hvem som hadde ansvaret for skytingen er mange.

Noen mener det var spesialsoldatene i Parachute Regiment Officers som mistet hodet og gikk utenfor sine instrukser. Andre mener de kun adlød ordre fra den militære ledelsen som «...ønsket å lære IRA en lekse». En tredje teori er at det var gitt beskjed fra No. 10 Downing Street og regjeringen om «...å ta av seg silkehanskene».

Statsminister Edward Heat fryktet sammenbrudd av lov og orden i provinsen som var på randen av borgerkrig.

Hvitvasking?

Men ingenting er bevist. To dager etter ble et granskingsutvalg nedsatt av det britiske parlamentet. Utvalget ble ledet av dommeren John Widgery.

Han brukte 10 uker og 39 sider på å konkludere med at soldatenes versjon var den rette. At de skjøt bevæpnede IRA-tilhengere, og at de ikke løsnet skudd før de selv ble skutt på. Det eneste kritikken som kom, var at enkelte av soldatene handlet på grensen til uvørenhet.

Det var funnet spor etter avfyrte våpen på noen av de dødes kropper. Men flere av likene var allerede vasket, slik at beviser var borte. En av de døde skal ha blitt funnet og avfotografert med en hjemmelaget bombe på kroppen.

Lord Widgery og utvalget tok seg ikke bryet med å lese gjennom hundrevis av skildringer fra øyevitner. De 14 døde ble beskrevet i en setning hver.

Konklusjonen ble møtt med raseri og oppgitthet, og arbeidet ble kalt hvitvasking.

Den britiske ambassaden i Dublin ble tent på i opptøyene som fulgte.

Den irske regjeringen kalte rapporten en fornærmelse og mente det svart på hvitt stod at de drepte selv hadde ansvaret for sin død.

Fra vondt til verre

Den blodige søndagen ble et vendepunkt.

- Penger, våpen og frivillige nærmest fløt inn til IRA etter Bloody Sunday, skriver Gerry Adams, leder av Provisoriske IRAs politiske fløy Sinn Fein, i sine memoarer.

Edward Daly, presten med det blodstenkte lommetørklet, fortalte at mange av de unge IRA-medlemmene han kom til å måtte besøke i fengsel i årene som kom, aldri hadde blitt involvert i IRA-virksomhet, hvis det ikke var for hva som skjedde denne søndagen i januar.

Bloody Sunday og Widgery-konklusjonen forble en verkebyll. Både i forholdet mellom Irland og Storbritannia, innad i Nord-Irland, hvor volden og konflikten eskalerte, og i Storbritannia.

Det nordirske parlamentsmedlemmet Bernadette Devlin, som hadde vært til stede under marsjen, ble flere ganger nektet å snakke om hva hun hadde vært vitne til, da hun ønsket å bruke sin parlamentariske rett til å gjøre det.

Siden ble hun suspendert da hun i raseri stanset innenriksminister Reginald Maudling da han overfor Underhuset hevdet at de britiske soldatene kun skjøt i selvforsvar.

Det er siden bevist at bomben som ble funnet på den 17 år gamle Gerard Donaghy, ble plantet på kroppen hans etter hans død. Og at sporene etter avfyrt våpen på de døde, kunne stamme fra soldatene som hadde flyttet på mange av likene.

I 1997 kom det frem i en dokumentar på britiske Channel 4, at det ikke bare var spesialsoldater fra Parachut Regiments Officers som hadde avfyrt skudd. Også soldater i Royal Anglian Regiment åpnet ild mot marsjdeltakerne, og kunne være ansvarlig for tre av de 14 døde.

Ny gransking

I 1998 bestemte den nyvalgte statsministeren Tony Blair seg for å nedsette en ny granskingskommisjon, som skulle gjennomgå hva som skjedde i kaoset vintersøndagen i 1972, som ledd i forsøket på en ny fred- og forsoningsprosess.

Da hadde pårørende av de drepte og nordirske politikere presset på i mange år.

Dommeren Mark Saville ble utnevnt som leder, med seg fikk han en canadisk og en australsk/newzealandsk dommer for å sikre en objektivitet som ikke var tilstede med Widgery-utvalget.

Og Saville har gått grundig til verks - så grundig at rapporten som skulle vært ferdig i 2005, først ble ferdigskrevet før jul i fjor. Rapporten består av mellom 4000 og 5000 sider. Det er 160 kapitler med nedtegnede beviser og 5 sluttkapitler med hovedslutninger og prinsipielle avveininger. 121 lydbånd og 110 videotaper er lagt ved.

Hva Lord Saville og hans to medgranskere har konkludert med, er fortsatt hemmelig inntil tirsdag.

2500 vitnebeskrivelser er gjennomgått, 922 er avhørt direkte. Vitneavhørene pågikk i over fire år, fra november 2000 til januar 2005.

Rundt 250 av spesialsoldatene som deltok i 1972, måtte avgi vitneprov. Etter en lengre strid fikk flere av dem vitne anonymt. Først nektet de å reise til Londonderry, fordi de fryktet gjengjeldelsesaksjoner og sin egen sikkerhet. Deretter var kravet fra forsvarsdepartementet at de måtte få vitne avskjermet for publikum og med kodenavn.

Også journalister som intervjuet soldatene i etterkant av marsjen, ble stevnet som vitner. Det ble også Channel 4-journalistene som hadde gravd frem opplysningene om at det kunne være flere regimenter som skjøt for å drepe. Mellom retten og journalistene ble det en strid om å oppgi kilder og overlevere notater fra dagen.

Av våpnene som det ble skutt med, er det kun ett igjen.

Alle de 29 geværene det ble skutt med i 1972, ble overlevert til Widgery-kommisjonen for undersøkelse. Da Saville spurte etter våpnene i 2000, var svaret fra forsvarsdepartementet at 22 av dem var sendt til destruksjon, to var formidlet for salg, og av de resterende var to ødelagt i februar - like etter Saville-utvalget først spurte. Enkelte av våpnene er funnet igjen i Sierra Leone og Beirut.

Over 1000 fotografier tatt blant annet fra militærhelikoptre, er aldri blitt tilgjengeliggjort av forsvarsdepartementet til tross for massivt press både fra utvalget og opinionen.

Det er fortsatt uklart hvem av soldatene som skjøt og drepte, og hvem som kun skjøt. Ifølge øyenvitner skjøt «Soldat F» opptil 6 av de 14 som døde.

• Les: Må tilbake til Nord-Irland

- Uskyldige er drept

Kommisjonen la under høringene også vekt på det de kalte forvarsler, i forsøket på å komme til bunns i det som skjedde.

Vitner har fortalt at flere av de britiske spesialsoldatene uken før - i en tidligere marsj i byen Magiligan Strand - aggressivt fortalte at de kom til å se dem igjen uken etter.

En prest, Anthony Mulvey, tryglet sine sognebarn om ikke å gå i marsjen, og fortalte at han kom til å ha med seg «dobbelt opp med olje» til døende.

Det har også kommet frem påstander om at IRA fikk overlevert bomber foran marsjen.

IRA-lederen Martin McGuinness nølte lenge, men stilte til slutt opp for utvalget, selv om han nektet å svare på spørsmål som kunne kompromittere andre.

Mange er spent på hvordan vitnemålet hans vektlegges av kommisjonen. Etter den blodige søndagen overtok han IRA-kommandoen i Londonderry, og har ikke lagt skjul på at også IRA har blodige angrep og døde skjebner på samvittigheten - men ikke denne søndagen.

- Det var borgerkrig mellom britiske soldater og IRA. Det var en krigsarena, uttalte McGuinness i vitnehøringen.

• Hør reportasje fra Londonderry: Fortsatt bitre 30 år etter

Mye har forandret seg siden 1972.

Den tidligere britiske forsvarssjefen, general Mike Jackson, var nestkommanderende for fallskjermjegertroppen 1 Para i Nord-Irland i 1972.

Under Widgery-høringen fastholdt han at ingen av de drepte ble skutt uten grunn.

I 2007 sa han følgende:

- Jeg er ikke i tvil om at uskyldige mennesker ble skutt den dagen.

Dommen kommer

På tirsdag kommer trolig konklusjonen. Granskingen har kostet 190 millioner pund og er den lengste noensinne.

Rapporten var riktignok klar for offentliggjøring for seks måneder siden. Men så kom kravet om at britiske myndigheter måtte gjennomgå den av hensyn til rikets sikkerhet og nasjonale forsvarshemmeligheter.

En gruppe bestående av juridiske eksperter fra blant annet forsvarsdepartementet og etterretningstjenesten MI5 har trålet seg gjennom rapporten side for side.

Rapporten offentliggjøres i det Lord Saville starter presentasjonen av sin konklusjon i Londonderry og statsminister David Cameron presenterer den for Underhuset.

Familier og pårørende får lese gjennom konklusjonene sju timer før den slippes. De fleste av dem håper at det nå kan settes et rettferdig punktum.