Landet som sluknet i tyranngrepet

Eritrea ble selvstendig i 1993, etter en langvarig konflikt med Etiopia hvor den nåværende staten var en provins.

Opprøret startet i 1961, og det er den tidligere frigjøringsbevegelsen EPLF (utbrytergruppe fra den orginale ELF) som nå styrer landet under partinavnet Peoples Front for Democracy and Justice (PFDJ).

PFDJ er det eneste lovlige partiet, og dominerer dermed politikken og staten. Det samme gjør president Isaias Afewerki i enda større grad.

Han har sittet i presidentstolen siden selvstendigheten, da de nye makthaverne i Etiopia, som hadde styrtet militærregimet, gav EPLF tillatelse til å danne et overgangsstyre.

Det overgangsstyret varer ennå. I henhold til forfatningen fra 1997, skal Eritrea være et demokrati med flerpartisystem. Det skal eksistere ytringsfrihet og en fri presse.

Det er langt frem dit.

Valget som skulle avholdes i 2001 er fortsatt utsatt, og nasjonalforsamlingen, som skal bestå av 150 medlemmer etter direkte valg hvert femte år, består i praksis av PFDJs sentralkomite pluss andre partimedlemmer og sympatisører.

I denne forsamlingen sitter også 15 representanter for eritreere bosatt i utlandet.

Eritrea skulle bli et nytt og skinnende demokrati i Afrika, og landet fikk massiv støtte. Eritreere, som hadde flyktet fra den langvarige borgerkrigen, vendte hjem for å være med å bygge landet.

Den nye despoten

Med årene er Isaias Afewerki blitt mer og mer enerådende og mer og mer autoritær.

Presidenten mener landet fortsatt befinner seg i en krigstilstand. Og at det derfor ikke er rom for menneskerettigheter, som han mener er en «unødvendig greie».

Det er også derfor det er obligatorisk militærtjeneste for alle, både menn og kvinner opp til 50 år, og verneplikten kan være ubegrenset i lengde. Dette gjør at folk har vanskelig for å kunne forsørge seg selv og familien.Krigsfrykt

Og fremdeles er det konflikten med Etiopia som dominerer. Etter selvstendigheten i 1993, utviklet en grensekonflikt mellom de to landene seg til en heftig krig som varte fra 1998 til 2000.

• Les: Etiopia ruster til krig
• Les: - Eritrea angrep oljefeltet
• Les: Diplomater kastes ut av Etiopia

Det endte med at Etiopia tvang Eritrea, som startet krigen, i kne. Tapene var store

på begge sider, med over 100.000 døde og store flyktningstrømmer ut fra begge land.

Regimet mener Etiopia fortsatt ønsker å gjøre krav på hele Eritrea, eller har som mål å skaffe seg tilgang til havet. Det eksisterer også blant de styrende en utbredt mistro mot resten av det internasjonale samfunnet.

I desember i fjor vedtok FNs sikkerhetsråd å innføre sanksjoner mot Eritrea, som også Norge vil sette i verk.

Det blir nå internasjonalt forbud mot eksport eller for­midling av våpen til Eritrea, og forbud mot finans­iering og faglig hjelp knyttet til militæret.

Selv bruker styresmaktene den innbilte krigstrusselen utenfra som forklaring på alt i fra matmangel, militærtjenesten, utsatte valg og knebling av mediene.

«Oppvasken» i 2001

Landet er nå svært lukket. Et vannskille kom etter 2001, da 15 fremtredende partimedlemmer av PFDJ hadde fått nok og krevde at prinsippene fra 1997-forfatningen måtte innføres. 11 av dem ble arrestert, 9 av dem skal nå være døde.

I samme omgang ble også en rekke journalister arrestert, og alle uavhengige aviser som hadde vokst frem siden uavhengigheten ble stengt. Minst 15 journalister er fortsatt savnet, blant dem Dawit Isaac som i år er tildelt Den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris.

• Les: Får ikkje tak i prisvinnaren

Eritrea innehar de siste årene den lite ærefulle sisteplassen på listen over verdens 169 verste land når det gjelder pressefrihet - og det bak Nord-Korea.

Mange mediefolk valgte etter 2006 å rømme landet, de som ble igjen ble arrestert og anklaget for samrøre med avhopperne. Folk holdes orientert kun gjennom noen få statskontrollerte medier.

• Les: Vil styrke pressefriheten i Afrika
• Les: Pressefrihet anno 2009

Få utlendinger slipper nå inn i landet, og det meste av bistandsvirksomheten er presset ut.

Vakkert og rikt

Mens PFDJ var en frigjøringsbevegelse, hadde den en marxist-leninistisk ideologi. Siden har kommunistlæren forsvunnet, og markedsøkonomi, om enn svært kontrollert, er innført - uten at det hjelper så mye nå.

Eritrea har i utgangspunktet svært gode naturressurser, med tilgang til havet og og en rekke mineralforekomster i grunnen.

Utenfor kysten av er det antatte store olje- og gassforekomster.

Som etiopisk provins var Eritrea relativt industrialisert og infrastrukturen var god. Nå er det meste av industrianleggene foreldet, selv om de fortsatt holdes i gang. Utenlandske investorer har trukket seg ut, og det er vanskelige å skaffe kapital.

Importen er langt høyere enn eksporten, og handelen foregår først og fremst med araberland og Europa. De største eksportproduktene er levende dyr og matvarer. Dette selv om nasjonen sliter med å brødfø sine egne borgere.

Turismen, som var i vekst mellom 1993 og 1998 og som gav inntekter, er naturlig nok helt borte gitt at myndighetene slipper få inn og i tillegg legger begrensninger på hvor utlendinger kan bevege seg.

Myndighetene forsøker å lokke velutdannede eritreere som er bosatt i utlandet hjem, fordi landet mangler flere typer yrkesgrupper. Kampanjen sies hittil å ikke være spesielt vellykket. I stedet forsøker stadig flere å flykte fra landet.