Israel - grensene og bosettingene

Protestene hagler mot Israels utbygging av jødiske boliger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Også USA - som har måttet vike på kravet om fullstendig frys av bosetningene - kritiserer Israel i skarpe ordelag.

• Les: Clinton truer Israel
• Les: USA kan presse Israel militært
• Les: - Ber Israel stoppe all bosetning

– Verdenssamfunnet burde kanskje ikke bli så overrasket over bosettingsutvidelsene. Dette er del av en kontinuerlig politikk i Israel, som omverdenen må forholde seg til, enten man liker det eller ikke, mener doktorgradsstipendiat Hanne Eggen Røislien ved Fredsforskningsinstituttet, PRIO.

- Utbyggingen har vært en bevisst politikk siden midten av 1970-tallet. I kjølvannet av Seksdagerskrigen i 1967 ble det fattet en politisk strategi når det gjaldt den demografiske utviklingen av staten Israel, Øst-Jerusalem og Vestbredden - og det vi ser i dag, er et resultat av denne, sier Eggen Røislien.

- Kontroll over jord har alltid vært viktig i strategien av oppbyggingen av en jødisk stat. Og bosetting og grenser har alltid hengt nøye sammen. Allerede da fra slutten av 1800-tallet har jøder som flyttet til Israel kjøp opp land og etablert bosettinger i ulike former. Kibbutzene, som mange nordmenn har vært frivillige i, er et eksempel på slike bosettinger.

Her er oversikten over Israels grenser - slik de har utviklet seg gjennom flere kriger - og bosettingene i henhold til disse.

Den grønne linjen

FN vedtok i 1947 en delingsplan og en tostatsløsning for det som da var det britiske mandatområdet i Palestina.

Jødene skulle få sin egen stat, de palestinske araberne like så. Jerusalem skulle skilles ut som egen enhet under internasjonal kontroll, på grunn av sin sentrale religiøse rolle for de tre store religionene, kristendommen, jødedommen og islam.

Delingsplanen la ikke opp til forflytting av innbyggere. Det vil si at den nye jødiske staten ville inneha et stort antall arabiske innbyggere; 400.000 arabere og 500.000 jøder.

Storbritannia hadde, etter flere års urolighet, søken etter politiske løsninger og sammenstøt mellom jødiske organisasjoner og arabiske grupper, besluttet å trekke seg ut som mandatmakt med virkning fra 15. mai 1948.

14. mai 1948 ble staten Israel erklært fra jødisk hold. 15. mai gikk hærstyrker fra Egypt, Irak, Jordan og Libanon inn i Palestina - slik de hadde truet med hvis erklæringen om en jødisk statsopprettelse kom.

Jødiske soldater svarte med kamp, og i august var hele Palestina utenom Gaza og Vestbredden under israelsk kontroll.

Den jødiske nye staten endte opp med 77 prosent av landarealet i Palestina. I FNs delingsplan var tallet satt til 57 prosent.

En sentral strategi i den nye staten Israel - og i planleggingen av denne - var å sikre jødisk dominans i områder man anså som viktige.

Til sammen ble rundt 400 arabiske landsbyer angrepet og avfolket. Det samme skjedde med byene Haifa og Jaffa, den siste forsøkte britene å forsvare for den arabiske siden. Vel 300.000 arabiske palestinere forlot sine hjem, før, under og etter krigen i 1948.

Den arabiske siden maktet ikke å etablere en tilsvarende egen stat som den israelske. Gaza og Vestbredden var områder som var tiltenkt den nye arabiske staten i FNs delingsplan.

Gazastripen endte med å bli underlagt Egypt. Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, kom under Jordan. Grensen mot Israel ble fastlagt i en våpenstillstandsavtale i 1949. Og Palestina opphørte å eksistere som geografisk enhet.

Grensene fra 1956 og 1967

I forbindelse med Suezkrisen i 1956 og det israelske angrepet på Egypt, ble Gaza og størstedelen av Sinai ble erobret av Israel. Disse områdene ble tilbakeført til Egypt, etter inngripen fra FN.

Under Seksdagerskrigen i juni 1967, 11 år senere, erobret Israel på nytt deler av Sinai helt frem til Suez-kanalen og Gaza fra Egypt.

I tillegg tok landet Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan og Golanhøydene fra Syria.

Enkelte israelere bruker betegnelsen Judea og Samaria om Vestbredden, fordi området anses som rettmessig del av det bibelsk begrunnede Israel av ortodokse jøder og ideologiske sionister. Det samme gjelder med Jerusalem.

Det er de erobrede områdene fra 1967 det fortsatt er strid om. FN og deler av verdenssamfunnet fastholder at Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gazastripen og Golanhøydene er å betrakte som israelsk-okkupert territorium, og mener Israel skal gi dette fra seg.

Israel selv bruker betegnelsen «omstridt område». Argumentet for at de ikke kan trekke seg tilbake fra hele Vestbredden, er at landet ikke kan forsvare seg med grensene som eksisterte før 1967.

Sinai ble gitt tilbake til Egypt i 1982, i forbindelse med fredsavtalen fra 1979.

Det kanskje viktigste utkommet av krigen i 1967 for Israel var et forent Jerusalem, med fri adgang til den fremste av alle jødiske helligdommer, Klagemuren.

Grensene i Oslo-avtalen

Oslo-avtalen fra 1993 stipulerte at Israel skulle trekke seg ut fra spesifikke områder på Vestbredden og Gaza.

Ulike deler av Vestbredden fikk ulik status:

• Kategori A: Palestinsk-kontrollert og administrert. I denne kategorien ligger byer som Nablus, Ramallah og Tulkarem.
• Kategori B: Israelsk-kontrollert, palestinsk-administrert. Denne omfatter rundt 450 palestinske byer og landsbyer, inkludert Asira.

• Kategori C: Israelsk-kontrollert og administrert. Her er inkludert jødiske bosettinger, militære installasjoner, ubebodde områder og noen palestinske landsbyer.

De geografiske grensene mellom Israel og det palestinske selvstyreområdet på Vestbredden, ble definert i Kairo-avtalen fra 1994 og Oslo-avtalen 2 fra 1995.

Alle avtalene bygger på grensene slik de var før Seksdagerskrigen i 1967.

Innenfor det palestinske området skal følgende byer inkluderes enten i kategori A eller B: Jeriko by med omland, Betlehem, Jenin, Nablus, Ramallah, Tulkarem og Qualquilia samt altså 450 landsbyer.

Byen Hebron er det fortsatt stridbarheter om, om den skal være palestinsk eller israelsk. I 1997 ble vel 80 prosent av Hebron overdratt palestinsk styre. Kun en enklave med rundt 400 jødiske bosettere og 20.000 palestinere er beholdt under israelsk kontroll.

Spørsmålet om hva som skal skje med de israelske bosettingene på Vestbredden og Øst-Jerusalem ble ikke løst gjennom avtalene.

Hodepinen Jerusalem

Den gamle historiske byen ble i 1948 delt i en vestlig nyere del under Israel og en østlig eldre del under Jordan.

Under Seksdagerskrigen i 1967 ble også den østlige delen erobret, og byen har siden vært under israelsk kontroll og administrasjon som en enhet.

I 1950 erklærte Israel Jerusalem som sin hovedstad, men dette er ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet, heller ikke USA.

Israel holder hardt på at Jerusalem er landets udelelige hovedstad, og at det ikke kommer på tale å overgi gamlebyen med dens jødiske helligdommer til et palestinsk/arabisk styre.

I hele Jerusalem bor det 720.000 innbyggere, hvor rundt 35 prosent er ikke-jødisk. I omstridte Øst-Jerusalem bor det nå 200.000 israelere og 270.000 palestinere.

• Les: Israel varslar 1600 nye bustader
• Les: Israel vil granske bosetningsnyhet

De jødiske bosettingene i Øst-Jerusalem ligger som en halvmåne rundt den delen av byen. I det siste har det også vært en trend til at gamle arabiske bydeler og kvartaler inne i selve byen inntas av jødiske og ikke-arabiske israelere.

- Jerusalem er den store hodepinen i en fredsforhandling om to stater. Israelerne erklærer den for udelelig og sin hovedstad, mens palestinerne står hardt på at Øst-Jerusalem, er deres fremtidige hovedstad, sier Eggen Røislien.

• Les: - Midtausten-fred umogleg no

Sikkerhetsmuren

I 2002 startet Israel byggingen av en såkalt «sikkerhetsbarriere» mot Vestbredden, som danner en ny uoffisiell grense mot det palestinske territoriet.

Muren følger delvis grenselinjen trukket opp i 1949. Men den er også delvis plassert inne på palestinsk land (som ble erobret i 1967) av hensynet til jødiske bosettinger.

FNs hovedforsamling har oppfordret Israel om å fjerne sikkerhetsbarrieren. Mens den internasjonale domstolen i Haag har erklært den for ulovlig.

Israelsk høyesterett har avgitt en kjennelse der det heter:

• at muren er ulovlig oppført på palestinsk land
• at delene som går over palestinsk eiendom må fjernes eller flyttes
• at disse berørte områdene må gis tilbake til palestinske eiere.

Den nåværende regjeringen bestrider avgjørelsen.

Bosettingene

Israel vedtok i 1950 tilbakevendingsloven, som gav enhver jøde rett til å innvandre til Israel og få israelsk statsborgerskap.

Selv israelske akademikere beskriver bosettingene som hjørnestein i den israelske nasjonsbyggingen. Og at det å emigrere til Israel fortsatt anses som den ultimate handlingen for den som er overbevist sionist. I tillegg kommer de som emigrerer av andre årsaker.

Til å begynne med var bosettingspolitikken drevet frem av religiøse eller ideologiske grupper. Hensikten med bosettingsprogrammene var at det skulle bli umulig for en israelsk regjering å overgi land til arabisk eller palestinsk styre.

Et sterkt skille i bosettingspolitikken går før og etter 1977.

Før 1977 var bosettingene mer å regne som strategiske utposter. Etter 1978 ble politikken mer bevisst, blant annet i allianse med nybyggerbevegelsen Gush Emunim. Det er spesielt den israelske høyresiden med Likud og de ortodokse partiene som har stått i spissen for utviklingen.

• Les: – Truer med å gå ut av regjeringen
• Les: Israel vil granske bosetningsnyhet

Utenfor den grønne linjen bor det nå rundt regnet 500.000 bosettere, inkludert 200.000 i Øst-Jerusalem.

Fra 1967 er det bygget 120 bosettinger på Vestbredden og i Jerusalem. På Gazastripen var det 21, men disse ble avviklet i 2005. I tillegg finnes noen få på Golanhøydene. Det fantes også bosettinger i Sinai inntil 1982.

Bosettingene består av til dels store boligområder med egen infrastruktur. De er forbundet med hverandre og Israel med eget veinett forbeholdt israelere. Veiene følger delvis sikkerhetsbarrieren og går over palestinsk land.

Bosettingene har foruten landerobring, også et uttalt militært formål som fremskutte forsvarsposter.

I tillegg bygges det egne bosettinger for ultraortodokse, som ikke ønsker å bo blant sekulære eller liberale jøder.

Bosetterne kan deles inn i tre grupper:

• De nasjonalreligiøse - som har et nasjonalistisk og ideologisk utgangspunkt. Disse bor i bosettingene på Vestbredden samt i voksende mengde i Øst-Jerusalem. De anser det som en rett og plikt å bosette seg på land som tilkommer dem som Guds utvalgte folk.
• Fjelltoppungdommene - unge som er vokst opp i bosettingene på Vestbredden. Disse har en sterk anti-arabistisk ideologi og regnes som harde og ytterliggående. Disse utgjør kun 10.000-20.000 av de 500.000 bosetterne.
• De økonomiske bosetterne som bor rimelige drabantbydeler rundt palestinske Øst-Jerusalem og som i Israel ikke ansees for å være bosettere.

Noen av de største bosettingene er;

• Gush Etzion - som Beitar Illit inngår i.
• Ma'ale Adumim - som ble opprettet med hensikten å isolere Øst-Jerusalem fra Vestbredden og hindre fremveksten av palestinske forsteder. Den har nå 33.000 innbyggere.
• Har Homa
• Ariel

- Utbyggingen av Beitar Ilit med 120 nye boliger, er eksempelvis bare del av en større plan. Den ligger utenfor Bethlehem, og det bor nå 35.000 innbyggere der. Planen er å utvide den til 100.000 innbyggere i løpet av 10 år, sier forsker Eggen Røislien.

Lignende utvidelsesplaner finnes for flere av de større bosetningene - inkludert Øst-Jerusalem. De jødiske bosettingene ligger som en halvmåne rundt den østre delen av byen.

- Mange av dem som bor her, aner ikke at de bor ulovlig i henhold til de internasjonale grensene. Veiene er integrert med det israelske veinettet, og man merker ikke at man krysser noen grense fra Vest-Jerusalem til bosettingsbydelene i Øst-Jerusalem.

- Det som skiller disse fra den omstridte bydelen Ramat Shlomo, hvor det nå er kunngjort 1600 nye boliger for ultraortodokse jøder, er at de andre bosettingene rundt Øst-Jerusalem bygges «utover» fra byen.

- Ramat Shlomo bygges «innover» mot de palestinske bebodde områdene og gamlebyen. Hensikten er blant annet å konsolidere israelsk kontroll over denne delen av byen, mener Røislien.

I 2005 ble den offisielle israelske politikken delvis lagt om. Da ble det besluttet at 21 bosettinger med 8000 innbyggere i Gaza skulle fjernes, det samme med 4 mindre bosettinger på Vestbredden.

Samtidig gav myndighetene også tillatelse til videre utbygging på Vestbredden - til sterk internasjonal kritikk.

Legitime og illegitime bosettinger

- Israel selv skiller sterkt mellom legitime og illegitime bosetninger. Noen er de veldig engasjert i, andre betyr mindre. Skillet de gjør selv, er avgjørende for hvordan landet vil forholde seg ved opprettelse av en palestinsk stat, sier Røislien.

- Mange av bosettingene som defineres som de viktigste ligger innenfor muren, og selv om de ligger inne på Vestbredden og derfor i områder som palestinerne ønsker skal være del av sin framtidige stat, vil Israel aldri gi slipp på dem - i likhet med Jerusalem, sier Røislien.

Ett av de siste forslagene som ble lagt på bordet fra israelsk side under den forrige regjeringen, tilsier at en palestinsk stat kan få 90 prosent av Vestbredden. Grensene skulle sammenfalle med sikkerhetsmuren.

De mindre bosettingene kunne gis opp og overlates palestinerne, de største skulle beholdes og det geografiske området tilfalle Israel. Israel skulle også beholde kontroll over sikkerheten i Jordandalen.

Argumentet for at Israel ikke kan trekke seg tilbake fra hele Vestbredden, er altså at landet ikke kan forsvare seg med grensene som eksisterte før 1967.

Konfiskering av eiendom

Konfiskering av palestinsk eiendom som var innenfor Israels grenser, har vært et viktig grunnlag for oppbyggingen av Israel. Palestinske eiendommer ble i forbindelse med krigene og slagene om land, beslaglagt.

Den såkalte Absentee-loven gir israelske myndigheter rett til å konfiskere eller inndra fraværende menneskers eiendom til fordel for staten. Loven ble laget i 1950, for å ta over land etter palestinerne som hadde flyktet - eller som ble tvunget vekk - under krigen i 1948.

Absentee-loven har siden vært brukt i nye erobrede områder, som i 1967, og den brukes nå i forbindelse med den omstridte sikkerhetsmuren gjennom Vestbredden og Jerusalem.

• Les: Kampen om hotellet midt i muren

(Store Norske Leksikon, Hanne Eggen Røislien, Newsweek, Maritn Gilbert)