Hamas må sitte ved bordet når Israel og palestinerne skal forhandle om fred.
- Vi kan ikke grave ned hodet i sanda, sa Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan under sitt offisielle besøk i Saudi-Arabia denne uka.
Tirsdag mottok han en saudisk pris for sin «innsats for islam».
- Tyrkia kan utgjøre en motvekt mot Iran i den islamske politiske verden, sa prisutdeleren. Erdogan sa på sin side at han ikke tror at sanksjoner mot Iran vil virke.
Dermed har han på to helt sentrale punkt distansert seg fra det Tyrkias tradisjonelle venner – Israel og USA – står for.
Det er et ledd i den balansekunsten som skal gjenreise Tyrkia som diplomatisk – om ikke territoriell – stormakt i regionen.
Iran, Aserbajdsjan og Tyrkia
For å starte med Iran. Da Erdogan tidligere i uka besøkte Teheran, skjedde det i spissen for et følge på 200 statsråder, politikere og næringslivsfolk.
Han kritiserte vestlige land for hykleri, fordi de kritiserer Irans atomprogram, men tier om at Israel sitter med atombomber alle vet de har.
- Les:
- Les:
Han omtaler Ahmadinejad som en «venn», nær dobler handelen og lar iranske finansinstitusjoner truet av sanksjoner få operere via Tyrkia.
Samarbeidet legger også et visst press på Tyrkias tradisjonelt aller nærmeste i regionen, Aserbajdsjan.
Aserbajdsjan har historisk sett et komplisert forhold til Iran, ikke minst fordi den store aseriske minioriteten i Iran på mange måter diskrimineres, kulturelt, økonomisk og politisk.
Myndighetene i Baku frykter at Iran skal lykkes i å mobilisere religiøse sjiamuslimer til opprør. For å hindre enhver smitte fra prestestyret i Iran, er det nå fremmet et forslag om at nasjonalforsamlingen forbyr islamske symboler på offentlige steder. Forholdet mellom de to statene er korrekt, men ikke hjertelig.
Til gjengjeld pleier Aserbajdsjan tettere kontakt med Israel enn noensinne. Israel forsyner Aserbajdsjan med militært utstyr og bidrar med avansert etterretning. I fjor sommer ble det undertegnet en kontrakt som gir Aserbajdsjan i oppdrag å produsere førerløse fly – såkalte droner – for det israelske forsvaret.
Og mens det forholdet blomstrer, er det humper i veien i forhold til bestevennen Tyrkia, fordi den tyrkiske ledelsen har avtalt med Aserbajdsjans erkefiende Armenia å normalisere de diplomatiske forbindelsene – uten noen klausul om at konflikten om den aserbajdsjanske enklaven Nagorno Karabakh i Armenia må løses først.
Derfor måtte Erdogan i etterkant love ledelsen i Baku at avtalen om normalisering ikke blir ratifisert av parlamentet før Armenia og Aserbajdsjan er enige. Der står saken – og der kan den bli stående lenge.
Russland og Tyrkia
Om vi så går til Tyrkias historiske motpart i regionen, Russland, så er også det forholdet preget av konstruktivt samarbeid. Lokomotivet er energi.
Russland har fått ja til å drive seismiske undersøkelser i tyrkisk territorialfarvann med tanke på å legge gassrørledning tvers over Svartehavet, den såkalte South Stream.
Tyrkia har ambisjon om å være det store knutepunktet for olje- og gassrørledninger østfra til Europa, og kanskje også til Israel. Russiske Gasprom bidrar. Russland konkurrerer nemlig om markedene med vestlige energiselskap og Aserbajdsjan.
Og Tyrkia – ja, tyrkerne samarbeider med alle.
Syria og Tyrkia
Endelig har vi Syria, som i flere hundre år var underlagt det tyrkiske Osmannerriket.
I årtier kranglet de to om land, vann og kurdernes rettigheter. Syria støttet inntil slutten av 90-tallet den kurdiske PKK-bevegelsen. Men det er historie.
Nå er tyrkisk vennskap en farbar vei til økonomisk vekst og internasjonal anerkjennelse for Syria. For Tyrkia betyr Syria nye markeder og investeringsmuligheter. Det er innført visumfrihet, og tyrkiske varer og filmer flommer inn i byer og bygder.
Men like viktig for Tyrkia er muligheten til å spille en politisk rolle som megler mellom Israel og Syria. Så langt er resultatene magre, men der er Erdogan i selskap med Obama og andre. Tyrkia har i alle fall lagt grunnlaget, og er klar den dagen Israel virkelig ønsker en avtale om grenser med Syria.
- Les:
For øyeblikket er Tyrkias statsminister Erdogan i en unik posisjon – så å si alles gode nabo i et av verdens uroligste hjørner, dessuten uunværlig for USA og NATO.
Om et tiår eller to vet vi om balanseringen ga langvarig glede til flere enn kunstneren selv og hans folk.