Møte kan ende i atombombe

Kunngjøringen fra Nobelkomiteen i 1989, om tildeling av årets fredspris til Dalai Lama, avstedkom skarpe reaksjoner fra den kinesiske ambassaden i Oslo.

Kinesiske myndigheter mente og mener at den åndelige buddist-lederen også er en politisk leder som undergraver statsmakten, splitter nasjonen og arbeider for at Tibet skal løsrives.

Derfor var ambassadens reaksjon at tildelingen var «en innblanding i indre anliggender». Beijing mener at Tibet har vært en integrert del av Kina i flere hundre år, og anser Dalai Lama for å være en oppvigler.

Derfor likte de dårlig at han fikk Nobelprisen for 20 år siden.

- Møt ham ikke

Tidligere denne måneden kom kineserne med sine advarsler om mulige negative konsekvenser for forholdet mellom USA og Kina allerede før det eventuelle møtet mellom de to fredsprisvinnerene var klart.

• Les: Knute på tråden Beijing-Washington

- Hvordan vil det hjelpe USA å komme over den økonomiske krisen, spurte Zhu Weiqun, som er viseminister i kommunistpartiets departement som tar seg av forholdet til Dalai Lama.

Den dårlig kamuflerte truslen fra Beijing etterlot ingen tvil.

Om Obama - i utgangspunktet - faktisk ville ha møtt Dalai Lama eller ei, vites ikke.

Sist Dalai Lama var i Washington, unngikk Obama å provosere Beijing ved å unnlate å møte den 74-år gamle buddistlederen.

Men etter det kinesiske ultimatum denne måneden, hadde han i realiteten ikke noe valg. For Kina kan ikke bestemme eller diktere hvem USAs president skal møte eller ei.

Sånn sett oppnådde kinesernes det motsatte av hensikten, med sin advarsel.

Utspillet sementerte i praksis den løse avtalen mellom amerikaneren og tibetaneren. Pressetalsmann Robin Gibbs slo på fredag fast at møtet finner sted som planlagt18. februar, i Det hvite hus.

Kina med vetokortet

Møtet kan koste Obama dyrt.

Han har mange baller i luften, én av dem er å forhindre at Iran bruker sitt atom-program til å utvikle atom-våpen. Til det trenger han internasjonal hjelp, ikke minst fra FN og de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet.

Med andre ord: Han trenger å stå på god fot med Kina.

På grunn av sin økonomiske vekst, sine eierandeler i USA og det enorme handelsoverskuddet Kina nyter godt av i handelen mellom de to land, har kineserne en nyervervet selvtillit.

De siste månedene har et stadig tryggere Beijing gjentatte ganger utfordret den hardt prøvede supermakten USA og kritisert amerikanerne.

Obama har svart og på sin side lovet amerikanske velgere å stille strengere krav til kineserne i handels- og valutaspørsmål, samt hva menneskerettigheter angår.

Denne stadig mer alvorlige politiske tautrekkingen kan føre til at Kina nå vil straffe USA og ikke støtte det krav amerikanerne snart ville fremme i FN om internasjonale sanksjoner mot presteregimet i Teheran.

De kan komme til å benytte seg av sin vetorett i Sikkerhetsrådet, noe de svært sjelden gjør.

En slik reaksjon, som slettes ikke er usannsynlig, vil kun glede den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad, som vinner tid i sine bestrebelser på å gjøre Iran til en atommakt.