Vi er i det historiske samojedfolkets kjerneland ved utløpet av Petsjora-elvens mektige utløp i Karahavet sør for Novaja Semlja. Petsjora deler det enorme territoriet i to gjennom sin buegang fra Nord-Ural vestover før elven dreier mot tundraen i nord.
Nenetsfolkets land er på Frankrikes størrelse, men bare befolket av 50 000 innbyggere i dag.
28-årige Vladimir Kotkin er jurist og en av fem fiskeri-inspektører på den veldige Petsjora-elven. ”Tjuvfisket” her er en katastrofe!”, sier den tidligere politijuristen til NRK. Materiell desperasjon hos urfolket er èn forklaring på ulovlighetene.
Nå er det særlig mye tjuvfiske. For det er gytetid for flere av fiskesortene som vandrer opp Petsjora-elven. Dermed er det innført midlertidig fiskestopp de siste ukene av juni og i juli. Fisket er helt sentralt for mautauken til alle som bor langs elven. For mye av bunnen har falt ut av reindriften. De subsidier og den infrastruktur som delvis hjalp økonomisk i sovjettiden, er borte. Ikke minst gjelder det transport.
Da blir garnfisket i Petsjora-elven viktig for å holde avstanden til barkebrødet fra tundraens dvergbjerk som gror her i nordøst.
Det hurtiggående oppsynsfartøyet er på kurs mot tundra-området vest for Narjan Mar. Med alle sideløpene blir den 1800 km lange Petsjora-elven på hele 70 000 km. Med kun fem fiskeri-inspektører og to oppsynsfartøy til fiskevern, er mye sagt om miljø-ansvarligheten til den russiske stat i Nord-Russland.
Fiskerioppsynet er statsmakt. Ikke minst for urfolket her i nord betyr det undertrykkelse i disse traktene rent historisk. De gjør gode miner til slett spill så lenge fiskerioppsynet er i nærheten. Men noen respekt for statsmakten som sådan, føler ikke folk her på Ishavskysten. Og ikke uten grunn!
Flekkvis ligger snøen fortsatt langs Petsjora-elven. Her er evig permafrost i et arktisk miljø som i sin tid huset de verste dødsleirene for politiske fanger: Vorkuta er bare 700 km unna. Dette var sovjetdiktaturets verste dødsleirområde ved siden av myrene ved Magadan på Stillehavskysten.
Vorkuta var gruver og jernbane. Den avdøde Leningrad-juristen Boris Mazò ble sendt dit som statsadvokat mellom 1948 og 1952. Etter det Mazò ble vitne til i Vorkuta, nektet han resten av livet å arbeide som jurist i sovjetsystemet, fortalte han i et NRK-program i 1989.
Han døde kort tid etter som pensjonert bokholder, brent av grusomme minner fra permafrostens land.
Reindriftskollektivbruket i bosettingen Khongurej ved Petsjora-elven. Her kan vi stifte bekjentskap med livet både til finnenes etterkommere, Kòmi-folket og til de som engang ble kalt samojedene, sjøleterne eller Nenets-folket som de heter nå.
Mange av innbyggernes besteforeldre ble forfulgt som kapitalister, storbønder og reineiere på 1930-tallet, og flyktet unna kollektiviseringen sørpå og opp hit til tundraen.
Her oppe i samojedenes historiske land ble urfolket og Komi-folket innhentet av en sovjetstat som ikke bød på stort annet enn vodka og repressive tiltak.
Vår følgesvenn fiskeri-inspektøren støter raskt på den forfyllete, 30-årige Vladimir. Han er tobarnsfar, en kjent og bøtelagt tjuvfisker i landsbyen, og drevet inn i fortvilelse av arbeidsløshet og vanskene med å brødfø sin familie.
Fylla er nok en av hovedårsakene til at menn dør bare 45 år gamle i disse traktene. ”Herregud, brødet koster 12 rubler for meg nå!”, babler Vladimir forfyllet til fiskeri-inspektøren.
Det er dyrere enn i Moskva dèt. Men om fiskeri-inspektøren Volodja sympaiserer med tjuvfiskeren Vova, er det lite myndighetspersonen kan gjøre, lavtlønnet som han selv er.
De deler både trange kår og kjælenavn de to, satt til å lure og jakte på hverandre.
30-årige Vladimir har inge fast jobb, han er ikke nenets, men komi-russer. Fylla gjør ham udyktig til reindrift. Men nenetsfolkets egne sønner frister et hardt liv seks måneder av gangen ute på tundraen.
Der går det også i vodka og røykt reinkjøtt, ingenting annet. Og reindriften sliter i skrinne kår.
Nenetsfolkets fremste talsmann Vladislav Pljeskòv fremhever heller tapet av et liv med reindrift på tundraen som hovedårsaken til at urfolket i det russiske nord degraderes i møtet med storsamfunnet.
Vi er i mishandlingens tegn, hvor både mennesker og natur har gått for lut og kaldt vann i hendene på et regime i Moskva som aldri tok ”smålige, økologiske hensyn”.
Deler av de interkontinentale, strategiske atomrakettene finner vi som uthus i Khongurèj. Uten atomladninger prøveskytes disse stadig ut fra rakett- og romfartsbasen Plesètsk ved Arkangelsk, som ligger omtrent 700-800 kilometer unna. Så faller de ned på reinbeitene på tundraen og dras til bygds.
Nenetsfolket her sør for Novaja Semlja hører også til de som fikk mest stråling da russerne drev med atomprøvesprenginger i 50 megatonns-klassen i atmosfæren over Novaja Semlja på 1960-tallet.
Rakettene som detter ned over urbefolkningens hoder er naturligvis uten atomsprengladninger. Men rakettdrivstoffet er meget kreftfrembringende.
70 år gamle Maria Talejeva er pensjonert skolelærer. Hun har en svært ynkelig pensjon, og forteller hvordan sovjet-makten jagde nenetsfolket inn i kollektivbruk, angivelig for å gi dem et nytt og bedre liv på 1930-tallet. De offisielle historiske analer av i dag viser imidlertid at det haglet med dødsdommer over urfolkets menn på denne tiden.
Gamle Maria var nok nært knyttet til sovjetregimet. Grendaskole-læreren var en av ideologifrontens soldater i sovjettiden. Minnene hennes om de røde faner har bleknet nå, fortrengt av en annen forferdelig sannhet fra hennes ungdom her i nord.
Både nenets-kvinnene og komi-russernes kvinner føler seg sveket av det russiske storsamfunnet i dag. Mennene sliter halvårsvis på reingjeterskift ute på tundraen. Kvinnene ser dem to uker i slengen. Som så mange andre steder, er det også her kvinnene som bringer frem sorgen, fordi mennene tradisjonelt skal tale om triumfene.
Men de forteller at de alle har en lengsel tilbake til det frie livet ute på tundraen, slik de opprinnelig levde sine særpregete liv før det sovjet-russiske industrisamfunnet voldtok dem.
”Kotsjevye” - omflakkende – kalles deres tradisjonelle livsform på russisk. Reindriften og naturalhusholdningen gjorde ikke bare nenetsfolket men alle de andre små polarfolkene til veidefolk.
Sigøynerne kalles også for omflakkende. Sammen er disse urfolkene et tungt vitnesbyrd om gammel kultur som ikke overlevde møtet med industrisamfunnet, og verst av alt var den sovjetiske kraftsosialismen.