Putin går for å komme

Det bør ikke ha kommet som noen overraskelse på Russlands-observatører at Putin ikke ville gi fra seg makten, selv om han etter forfatningen ikke kunne stille til valg som president for tredje gang.

Spørsmålet var hvordan han skulle gjøre det.

Han kunne alltids ha presset frem en grunnlovsendring slik at han kunne fortsette i presidentembetet, men det ville åpenbart ha vært for enkelt for en så avansert og selvbevisst maktspiller som han.

Vil bli statsminister

Putin kunne også ha sørget for å få valgt en av sine trofaste medarbeidere fra St. Petersburg og FSB (KGBs etterfølger) til sin etterfølger. Men han stiller selv til valg som statsminister i spisen for det største av sine to støttepartier, Forente Russland.

Det blir størst også i den nye duma, men i seg selv ikke stort nok til å få to tredjedels flertall. Kommunistpartiet trekker fortsatt mange velgere på landet og blant de misfornøyde eldre. Det andre Kreml-tro partiet, som skulle være en del av spillet, gjør det dårlig i meningsmålingene og vil ikke bli avgjørende.

Kan Putin gi to tredjedels flertall?

Spørsmålet er om Putin som frontfigur for Forente Russland vil bringe det helt til topps slik at det får to tredjedels flertall.

Dermed vil han kunne gjennomføre de nødvendige forandringer, slik at statsministerstillingen blir viktigere enn presidentvervet.

I russisk og sovjetisk historie er det sjelden presidenten har vært viktigst, ei heller har statsministeren vært avgjørende.

I gamle dager var det selvsagt tsaren og de han til enhver tid utpekte. Under Stalin var det Stalin alene, og etter hans tid partisjefen. For Stalin spilte det egentlig ingen rolle hvilken tittel han hadde. For han hadde konsentrert all makt i sine hender og kvittet seg med alle han trodde han ikke kunne stole på.

Ingen ny Stalin

Et slikt regime risikerer ikke Russland i overskuelig fremtid. Putin blir selvsagt ingen ny Stalin, ei heller noen kopi av Bresjnjev.

Det er heller ikke nødvendig og mulig med så enkle og brutale metoder i dag. Det russiske samfunnet er annerledes enn det var på sovjetkommunismens tid. Det har Putin innsett, og derfor spiller han på et bredt register der innsats og risiko vurderes mot utbyttet. Foreløpig er det ingen som kan dette spillet bedre enn ham.

Flertallet vil ha Putin

Alle meningsmålinger viser at det store flertall av russerne ville ha støttet ham dersom han hadde stilt som president enda en gang. Han får en tilslutning fra 64 til over 70 prosent.

Det skyldes mange ting. Vladimir Putin opptrer verdig og edruelig i motsetning til sin forfyllede forgjenger Boris Jeltsin. Russerne behøver ikke skamme seg over ham, og han demonstrere at han er ved god helse og kan styre landet i år fremover.

Hatet til oligarkene

Putin har langt på vei brakt de forhatte oligarker som utplyndret Russlands enorme naturrikdommer og næringsliv under kontroll. Hatet til disse blant russere flest er aldri blitt fullt ut forstått i vest, der vi trodde det var vanlige kapitalister slik vi kjenner dem fra USAs og Vest-Europas historie.

Men de var enda mer grådige og hensynløse enn selv de verste kapitalister i vest, og de opptrådte slik uten å skjemmes. I perioder gikk det mer penger ut av enn inn i Russland, til tross for at Moskva tok opp rekordstore lån i utlandet, og olje og gass ga store inntekter. Det skyldtes at oligarkene plasserte sine penger ute for at de skulle være i sikkerhet dersom den russiske stat skulle komme på beina igjen.

Mange tapere

Millioner tapte sine sparepenger da bankene gikk konkurs, og inflasjonen var rekordhøy. Millioner sliter fortsatt med følgende av dette. Taperne var mange – særlig blant pensjonister og statsansatte. Korrupsjonen var utbredt og omfattet også Jeltsin og hans familie og venner.

Egentlig burde Jeltsin og hans datter ha vært stilt for retten, men de fikk immunitet for at veien til makten skulle legges åpen for Putin. I dagens Russland glattes det over fortidens feil og mangler, slik man heller ikke vil snakke lenger om Stalintidens enorme forbrytelser.

Mer orden nå

Nå får folk utbetalt sine lønninger og pensjoner punktlig, selv om det ikke er så mye som i det private næringsliv. Men lønningene har generelt gått noe oppover, og inflasjonen er brakt under kontroll.

Den var over 16 prosent i 2002. Det meste er blitt mer forutsigelig. I stedet for rot og kaos hersker det en viss orden, men det betyr ikke at det er slutt på korrupsjonen. Den gjennomsyrer fortsatt det meste.

En russisk middelklasse

Det vokser frem en russisk middelklasse i storbyene, og den har et forbruk som en middelklasse, uten å ha fått den vestlige middelklasses samfunnsansvar. Det urbane Russkland er i ferd med å bli et forbrukersamfunn, men ikke noe demokrati der det sivile samfunn spiller en rolle uavhengig av statsmakten.

Folk bruker i dag mye penger på moteklær. En meningsmåling viser at halvparten av russere mener det er bra. Russere flest synes også det er flott å kjøpe utenlandske biler. Det gir status. Det har ikke Putin noe imot, selv om han selv ikke omgir seg med prangende luksus. Men folk skal få brød og sirkus så mye de orker.

Søkkrik overklasse

Den øvre middelklasse og særlig den nye overklassen er rike så det virkelig synes. De som har en kjøpekraft på over en million dollar i året, øker årlig med 15-16 prosent i Russland, mens den tilsvarende økning globalt ifølge Merill Lynch og Cap Gemini World Wealth Report er på under åtte prosent.

Dette er tall som gjengis med stolthet i russiske medier og ikke gjemmes bort for at folk ikke skal bli forbannet over klasseforskjellen. Den behøver ikke russerne noen statistikk for å fatte. Den skriker i mot dem over alt i storbyene.

Stor vekst i økonomien

Økningen i de private inntekter og privat kapital har sin bakgrunn i den generelt store vekst i russisk økonomi. På fire år har bruttonasjonalproduktet økt fra 345 milliarder dollar til 984 milliarder. Økonomien vokser med 7 prosent i år; det er et par prosentpoeng mer enn fjorårets i og for seg gode vekst. Eksporten er blitt tredoblet, først og fremst av olje, gass og metaller.

Det virker som om alt går bra under Putin, så lenge det varer. Få tenker på hva som vil skje dersom olje- og gassprisene synker.

Det rike Russland

Russland har kommet i den misunnelsesverdige situasjon at eksportinntektene langt overstiger importen. Det betyr at staten legger seg opp betydelige valutareserver. Putin har derfor kunnet gi sitt land økonomisk og sosial stabilitet og vekst, og det vet russere flest å verdsette, selv om de ikke har noen illusjoner om at det hersker demokrati.

Massemediene kontrolleres stadig mer, uavhengige frivillige organisasjoner (NGOs) forbys eller i hvert fall trakasseres, og selv om folk flest sier hva de mener, kommer ikke dette til politisk uttrykk. Mange russere jeg snakket med, mente dette var en pris de måtte betale for stabiliteten.

Nasjonal selvfølelse

Ikke minst viktig er det at Putin har gjenskapt en nasjonal selvrespekt som gikk helt tapt under Jeltsin. Da skulle Russland følge Vesten i tykt og tynt. Demokratiet skulle innføres hurtig etter vestlig oppskrift og anført av vestlige eksperter, og planøkonomien ble erstattet av en markedsøkonomi som passet vestlige kapitalinteresser og russiske oligarker, men ikke den russiske stat.

Dette har Putin dramatisk rettet på. Desto mer han peker nese av Vesten, jo mer populær blir han i brede kretser.

Militærmakten gjenoppbygges

Den russiske militærmakt som lå helt nede etter Gorbatsjov og ble ytterligere forsømt av Jeltsin, bygges nå opp igjen, ikke minst Nordflåten og de strategiske rakettstyrker.

Russland trekker seg fra samarbeid av ulike slag med NATO og USA og markerer den nye selvbevissthet på mange vis.

Når russerne sender sine strategiske langdistansefly langs Norskekysten helt ned mot Storbritannia eller nesten til amerikanernes baser på Okinawa, så er det både for å gi nye piloter trening, men også for å markere sin nye selvfølelse.

Gamle krenkede følelser rettes opp igjen. Det gir ifølge amerikanske militære ingen grunn til alarm, men det sier noe om den nye selvbevissthet som Russland vil markere.

Peter den store er idealet

Selv om Putin stadig gjentar at Sovjetunionens oppløsning var en ”geopolitiske katastrofe”, trekker han linjene lenger tilbake, til tsartiden. Peter den store er hans ideal. Peter ville modernisere Russland etter vestlig forbilde, men slett ikke innføre noe demokrati.

I likhet med Peter vil Putin ha en mer effektiv statsadministrasjon, og han vil ha all den vestlige teknologi som kan kjøpes for penger. Resten spionerer Russland seg til, men industrispionasje driver jo alle med nå til dags, kineserne og også amerikanerne.

Ivan den grusomme rehabiliteres

Dt er også en annen tsar som trekkes stadig oftere frem i diskusjonen og som mange vanlige russere er seg bevisst. Det er Ivan den grusomme, som Ivan Grozni er kjent som i Vesten. Mange av mine samtalepartnere sa imidlertid at det ikke burde oversettes med ”den grusomme”, men med ”den fryktinngytende”. Det gir professor Valerij Berkovs store russisk-norske ordbok medhold i, og den kom i sitt første opplag allerede i 2000.

”Den fryktinngytende” sikter til at Ivan slo hardt til mot innenlandske fiender, reelle og innbilte, og han forsvarte Russland utad mot polske og andre inntrengere og trengte tartarene enda mer tilbake.

Derfor applauderer russerne som gale i sluttakten av balletten ”Ivan Grozny” når tsaren henger mellom sceneloft og gulv og forsøker å holde alle sprikende tråder sammen.

Omgitt av uvenner og fiender

Budskapet i dag er at russerne er omgitt av nasjoner og allianser som ikke vil deres fedreland vel. Det er den gamle innsirklingsteori i ny form. Derfor må alle russere lojalt slutte opp om fedrelandet. De som ikke gjør det, får ta følgene. Irriterende naboer som de baltiske stater og Polen skal få føle at den russiske bjørn ikke lar seg plukke på nesen, og Ukraina og Hvite-Russland vil få erfare at det lønner seg å nærme seg Moder Russland igjen.

Putins evangelium

De vestlige stater skal få se at det lønner seg å samarbeide og handle med russerne, ikke motarbeide dem. Ingen transittland skal lenger få stjele russisk olje og gass eller legge på transittskatt som det passer dem. Vestlig investeringskapital er velkommen, men får aldri bli dominerende, i hvert fall ikke i strategiske sektorer som olje, gass og metall- og mineralutvinning.. Derimot vil russerne ha frie hender med å plassere sine egne penger i vest. Det lukter jo ikke av penger, sier de.

Dette er det nye russiske evangelium etter profeten Vladimir Putin.

Når kirkene mobiliseres

Putin mobiliserer den ortodokse kirke til forsvar av fedrelandets interesser, men også til hjelp for egne maktambisjoner. Samtidig gir han kirken en favorisert stilling i samfunnet, noe som mange intellektuelle og vitenskapsmenn er bekymret for.

Den russisk-ortodokse kirke er ifølge den gamle russlandeksperten Wolfgang Leonhard (forfatter av bl.a. den berømte boken ”Revolusjonen eter sine egne barn”) en nasjonalpatriotisk forening.

Men det er også den polske kirke. Det er når to så sterke nasjonale og religiøse tradisjoner står steilt imot hverandre at det blir en ideologisk konflikt i tillegg til en strid mellom to stater. Den polsk-russiske konflikt begynte lenge før sovjetkommunismen, og den vil vare lenge etter at folk flest ikke husker hva den kalde krig og jernteppet var for noe.