Togene som binder folket sammen

Ukens korrespondentbrev er postlagt på et tog på vei til Moskva.

Jeg må bare innrømme det. Jeg er svak for tog og togreiser. Derfor kommer dette korrespondentbrevet til å handle om en slik reise. Igjen. For den observante leser vet at jeg også en gang før har tatt dere med på tog i det ukentlige korrespondentbrevet. Den gangen, jeg tror det må ha vært i 1997, handlet det om tog nummer 1 Moskva–Kiev, og mest oppmerksomhet den gangen vakte nok opplysningene om at NRKs utsendte ble tilbudt, og faktisk også tok imot, massasje som ekstraservice, fra toget kvinnelige konduktør.

Grensevakter og soldater

Også i dette korrespondentbrevet skal jeg reise samme strekning, men i motsatt retning. Nå heter det tog nummer 2 Kiev–Moskva, og mye er det samme. Fotograf Jurij og jeg installeres i den lille men koselige kupeen, der det er god plass til kamerautstyr og kofferter. Alt er mye mer avslappende enn de evinnelige sikkerhetskontrollene på flyplassene. Den litt avmålte, pene kvinnelige russiske konduktøren kontrollerer billettene og viser oss bestemt i retning kupeen med numrene 7 og 8. Jeg tror nok jeg med en gang kan glemme tanken om myke hender på slitne skuldre. Kupeen er rein og fin med hvit duk på bordet og puter og sengetøy pent oppredd.

– Dette blir bra sier Jurij og jeg i kor. Vi gleder oss til en rolig kveld etter noen hektiske dager med norsk statsministerbesøk i Warszawa og Kiev.
Like svak som for selve togreisen er jeg for stasjoner og det livet som utspiller seg der.

Det som kalles «Den sentrale jernbanestasjonen i Kiev» er jeg blitt god kjent med denne høsten, etter mange turer til det urolige Ukraina. Utenfor selve stasjonsbygningen ser det ut som en stor markedsplass, der det er mulig å kjøpt tradisjonelle innbakte ukrainske piroger, de snart universelle kebabene og drikke av alt slag. Og overalt høres ropene fra sjåførene med minibusser, som tilbyr reiser til lave prise til mange byer og steder rundt i dette store landet øst i Europa.

(Saken fortsetter under videoen)

Selv går jeg innom et lite supermarked for å handle ukrainsk julesjokolade, fint å ha som gaver når jeg kommer hjem til Norge om en måned. Julesjokoladen er selvfølgelig av merket Roshen, grunnlagt av en av Ukrainas rikeste menn, den nåværende presidenten Petro Porosjenko. Og så et par flasker med øl fra bryggeriet i Lviv, det beste i Ukraina ifølge Jurij.

På veien tilbake til plattformen og toget ser jeg mange menn i uniform og med soldatsekker på ryggen. Ukraina er et land i konflikt. En statistikk som ble offentliggjort av FN på torsdag viser at det har dødd 13 mennesker i gjennomsnitt hver dag bare siden den såkalte våpenhvileavtalen ble innført femte september. Det er ingen ting som tyder på en snarlig løsning på konflikten mellom de prorussiske separatister i Donbass og regjeringen i Kiev.

• Les: Barn drept i kamper i Øst-Ukraina – Putin under press

Allerede på stasjonen i Kiev dukker grensevaktene opp for å kontrollere passene. Det samme gjør en meget høflig og vennlig ukrainsk tollbetjent som vil vite hvor mye Jurijs kamera koster. Men ellers er han bare smilende og synes det er hyggelig at NRKs team har vært i den ukrainske hovedstaden og møtt både statsminister og president. Alt dette gjør at vi slipper å bli vekket midt på natten for kontroll. Ukrainerne og russerne har genialt nok funnet ut at dette like godt kan gjøres på start og endestoppet. Det å kjøpe billetter er også mye lettere enn for 15 år siden. Nå kan det gjøres unna i en fei på stasjonen rett før avgang, og betalingen skjer med kredittkort.

Tog til Krim

Kiev ligger midt i Ukraina, og de fleste togforbindelser går via den travle stasjonen her i hovedstaden.

I et land som er i konflikt så er det interessant å gå rundt her. Bare noen minutter før vi skal avgå til Moskva, dunker toget til Simferopol ut i den mørke kvelden. Fremdeles binder toget hovedstaden på Krim sammen med resten av Ukraina, selv om halvøyen i vår ble annektert av Russland, etter en omstridt folkeavstemning.

Jeg ser også en lystavle der det står at fra denne perrongen avgår toget til Luhansk. Den byen er i dag hovedstaden i folkerepublikken Luhansk, som i dag i praksis styrer seg selv og som ukrainske myndigheter sier de ikke lenger vil overføre penger til. Jeg lurer meg ned på perrongen der jeg fornemmer en ganske dyster stemning.

– Kjører dere virkelig helt fram til Luhansk by?, spør jeg den kvinnelige konduktøren, som holder på å stenge døren til den slitne vognen hun har ansvar for.

– Ja nå gjør vi faktisk det, sier hun, og forteller at det inn til videre er relativt rolig langs togstrekningen og inne i selve byen.

Men toget må krysse den neste 500 kilometer lange frontlinjen mellom de prorussiske separatistene og regjeringsstyrkene, og helt ufarlig kan det umulig være når det meldes om flere titalls skyteepisoder i Donbassområdet, hver dag.
Så kjører endelig tog nummer 1 ut fra stasjonen i Kiev, litt etter den oppsatte tidtabellen som henger ute i korridoren. Likevel sier konduktøren at vi er fremme i Moskva 19 minutter før tidtabellen, slik det også står skrevet på billetten. Men hun kan ikke gi oss noen forklaring på hvorfor det er slik, bare at annenhver dag ankommer vi Moskva før den oppsatte tidtabellen. Kan grunnen være at vi er et russisk togsett med base i Moskva? På 1990-tallet var det enda slik at de fleste togene som gikk ut fra Moskva hørte hjemme i bestemmelsesstedet. Altså at personell og materielle kom derfra, i dette tilfelle fra Kiev. Men her har det skjedd en forandring.

Nå har tydeligvis de ukrainske og russiske jernbanene inngått en avtale om at de deler på trafikken mellom hovedstedene. Denne dagen reiser vi med et russisk tog. Og jeg må bare si det med en gang. Standarden på dette toget er høyere enn på det ukrainske toget vi reiste med på samme strekning tidligere i høst. Russiske myndigheter har da også investert store penger i jernbanenettet, sjefen Vladimir Jakunin er da også en av den russiske presidenten Vladimir Putins nærmeste allierte og støttespiller. Og klarer altså å få oss fram til bestemmelsesstedet 19 minutter raskere enn det den ukrainske jernbanen klarer, hvis min teori stemmer da.

Krig i Europa

På toget er det selvfølgelig restaurantvogn og konduktører. Det er en av dem i hver eneste vogn med denne type kupeer, og vår tilbyr oss rykende varm te, i flotte glass med vakkert utformede metallholdere.

Jurij og jeg velger å åpne hver vår øl ved hjelp av den fastmonterte flaskeåpneren som finnes under bordet i kupen på alle tog her borte, mens vi ifølge Jurij avanserte mobiltelefon er kommet opp i en hastighet av 127 kilometer i timen. Det er bare noen hundre kilometer opp til den russiske grensen.

Det var denne strekningen ifølge EU-president Jose Manuel Barroso Vladimir Putin skal ha sagt russiske stridsvogner kunne ha unnagjort på 3 timer, og dermed tatt den ukrainske hovedstaden i et jafs. Og selv om det hele fra russiske side seinere er avvist som en spøk, så ble den tatt på alvor i Ukraina. Og ukrainske eksperter måtte bare gi den russiske presidenten rett.

Det var i alle fall for noen måneder siden lite Ukraina kunne gjøre for å stoppe Russland hvis det kom til en full militær konfrontasjon. Nå, et år etter at det som begynte som en intern ukrainsk konflikt, har det hele utviklet seg til den verste krisen som Europa har sett på mange tiår. Det er nesten uvirkelig å tenke på det der jeg sitter på toget og skriver dette korrespondentbrevet.

Kan det bli krig i Europa i 2014? Kan bli, det er krig her sier mange ukrainere jeg snakker med. 4000 mennesker har allerede mistet livet i konflikten øst i Ukraina, i det som russiske myndigheter kaller et folkemord mot sivilbefolkningen og Ukraina en antiterroraksjon mot banditter.

Mens jeg sitter og skriver kjører toget inn på stasjonen i Konotop, der det skal gjøre et siste stopp før vi fortsetter inn i Russland. Ut av vinduet ser jeg flere grensevakter. Etter en kaotisk vår har det ukrainske forsvaret begynt å komme på fote. Nå skal det bygges et fysisk grensegjerdet mot Russland bestemte regjeringen denne uken. I avisen leser jeg at frivillige fra landets nest største by Kharkiv i øst hver helg dra til grensen for å bygge befestninger, for å kunne stoppe et mulig russiske angrep.

Binder folk sammen

Men ingen ting ser ut til å stoppe togforbindelsene, som i store trekk følger de samme tidtabellene de har gjort i mange tiår, også den gangen Russland og Ukraina var en del av landet som het Sovjetunionen.

Togene og jernbanene er altså i dag handfaste bånd som binder folk sammen i det kaos av krig og mistro som akkurat nå er i ferd med å rive i stykker de gamle historiske bånd mellom slavere her øst i Europa. Hvorfor måtte det gå slik og hvordan skal man klare å lege disse sårene, når det akkurat nå er kalasjnikovenes kuler og de hatske og ondskapsfulle utfallene som fyker over frontlinjene?

Den som gjorde sterkest inntrykk på meg under oppholdet i Ukraina og Kiev denne gangen var unge Ksenia som jobber på flytende norsk på Norwegians callsenter i Kiev.

– Jeg håper av hele mitt hjerte at det kan bli fred og forsoning igjen. Jeg har nesten hele min familie og min beste venn i Russland. Jeg elsker Ukraina, men det er forferdelig at det er blitt slik at familie og venner splittes opp på den måten som det nå skjer, Sa Ksenia, mellom telefoner fra folk som vil fly til Evenes og Malaga.

Det er i disse dager nøyaktig et år siden opprøret i Ukraina startet, et opprør som skulle forandre denne delen av Europa dramatisk. Og ennå har vi ikke sett slutten på dramaet. Selv håper jeg bare at jeg mange ganger også i framtiden kan sette meg på tog nummer 1, eller to, Moskva–Kiev–Moskva, en livslinje for håp, kontakt og forsoning her øst i Europa.