Ukens korrespondentbrev er postlagt på Middelhavet mellom Libya og Lampedusa.
De kalte det «Titanic». Det var falmet i fargen og velbrukt, men fylte fortsatt sin rolle – som telt. Navnet var en ironisk påminnelse om alle som hadde sovet der, og som nå lå på havets bunn.
Det er fire år siden jeg møtte flyktninger på den andre siden av Middelhavet. Sammen med fotograf Mohammed Alayoubi hadde jeg krysset stredet mellom Spania og Marokko, og derfra reist med nattog mot den algeriske grensa. Skjult i barskogen ventet flyktningene på å få en sjanse til å dra over havet.
- Les:
Der var en høygravid mor fra Kongo med tre små barn, kyniske menn med vakre, unge kvinner som skulle sette «i arbeid» og en gjeng nigerianere, som altså hadde oppkalt et av teltene de bodde i etter skipet som ikke kunne synke.
Lengselen etter et godt liv var sterkere enn frykten for å dø. De ville ikke gi opp drømmen om å krysse Middelhavet i en gummibåt.
Hør korrespondentbrevet som lyd:
Oppdrag: Redd så mange som mulig
Jeg skriver på dette brevet ute på dekk om bord i det italienske kystvaktskipet M. Fiorillo, med det offisielle nummeret CP 904. Vi befinner oss et sted mellom Libya og Lampedusa.
Det er hav så langt øye kan se. Skipet går for full motor. En oljetanker har meldt fra om – nettopp – en gummibåt som den passerte med 60 til 70 flyktninger om bord. Oppdraget til kystvakta er å redde så mange som mulig.
For halvannet døgn siden mønstret jeg på skipet på Sicilia sammen med tolken Alessandra.
Vi deler en liten kahytt med to italienske helsearbeidere. Den ligger i baugen av båten. Det er knapt ståplass mellom køyesengene og rør og ledninger snirkler seg langs de gulmalte ujevne veggene. Helsearbeiderne, begge kvinner, snakker bare italiensk. Og knapt det, ifølge Alessandra.
– Det må være en eller annen sær dialekt fra Sicilia, sier hun, som selv er fra Roma.
- NRK samler på historier om flukt. Bruk emneknaggen #minflukt og les mer på NRK.no/minflukt.
(Korrespondentbrevet fortsetter under videoen.)
Video: NRK var med den italienske kystvakten på tokt i Middelhavet.
Ikke før var vi ute av havneområdet så måtte vi sette sjøbein, og jeg kunne slå fast at jeg er en landkrabbe. Den første dagen hang jeg over rekka mellom intervjuer og filmopptak. Mannskapet kom med tørre kjeks og sa det ville hjelpe.
Nå lever jeg på det og drikker cola i små slurker bare for å døyve den verste tørsten.
Dermed går jeg glipp av de gode måltidene, som er så viktige for dem om bord. Kokken serverer både primi og secondi piatti – både forrett og hovedrett. Han griller auberginer, steker fisk med pesto og lager verdens beste pizza, skal man tro italienerne om bord. Kokken er nemlig fra Napoli, der man KAN pizza, forteller de.
Ebolafare også her
På informasjonstavla i gangen henger et oppslag om ebolafaren, hvilke land som er hardest rammet og symptomer. «Inkubasjonstiden er fra 2 til 21 dager, men før 21 dager er gått er trolig døden inntruffet», står det.
Kaptein Giuseppe Maggio på kystvaktskipet 'Fiorillo' har sett grusomme scener utspille seg. For han og mannskapet makter ikke å redde alle.
Foto: Åse Marit Befring / NRK
Det er detaljerte instrukser for hvordan mannskapet skal unngå ebolasmitte. Også NRKs korrespondent måtte iføre seg vernedrakt under redningsoperasjonen.
Alle som skal delta i redningsaksjonen er pålagt å bruke verneutstyr. Kasser med munnbind, øyebeskyttelse, gummihansker og heldekkende drakter står klar. Om tre timer er vi i søkeområdet.
Reddet spedbarn
Kapteinen, håper å rekker frem i tide. At han skal slippe å se flere lik.
– Det har vært så mange døde i mitt liv her ute, forteller Giuseppe Maggio.
Siden den arabiske våren for tre år siden har det vært mange å redde, men det siste året har vært ekstremt. Spesielt tungt er det når barn drukner. Som for noen uker siden da en båt med 500 flyktninger kantret midt på natten.
Det svarte havet frådet av mennesker. Mange hadde klort seg fast til en del av vraket, som ikke hadde sunket ned i dypet. De ropte og skrek om hjelp. Mannskapet dro dem opp med bare hendene.
Etter fire timer begynte skrikene å stilne. På dekk pakket de de døde inn i blå plast.
Kapteinen husker spesielt en liten gutt. Han var fra Syria og lignet på hans egne barn. Ansiktet var så uskyldig.
Selv om 150 mennesker døde den natta, vil han heller snakke om dem de reddet. Som den lille jenta på 5–6 måneder. Hun lå livløs i bølgene. Lungene var fulle av vann. Kapteinen satt i gang livredning, og snart begynte hjertet å banke igjen. Han glemmer aldri uttrykket i morens blikk da hun så barnet hun trodde hadde forsvunnet i havet. Det var som om hun hadde sett en engel.
Operasjon «Mare Nostrum»
For ett år siden sto jeg selv på Lampedusa og rapporterte om døde flyktninger, om liklukt fra flyhangaren, om fiskeren som forsøkte å redde mennesker som strakk armene opp mot ham for så å forsvinne under, om dykkere, som hentet opp omkomne fra den forliste båten.
Flyktningene, de fleste kvinner og barn, hadde holdt rundt hverandre i døden og var stivnet i favntaket.
Det var hjerteskjærende å se alle kistene med roser på lokket. Det fikk også italienerne til å reagere.
(Korrespondentbrevet fortsetter under videoen.)
- Les artikkel fra NRKs besøk på Lampedusa i august i fjor: – Lika i vraket held rundt kvarandre
Video: På den italienske øya Lampedusa i Middelhavet kommer mange syriske flyktninger.
Nå er det nøyaktig ett år siden de startet operasjon «Mare Nostrum», som ledes av den italienske marinen. De søker etter båtflyktninger i havområdet mellom Italia og Libya og har i oppgave å bringe dem til land i Italia. Men nå er «Fiorillo» på sin siste tokt.
To gummibåter fulle av folk
Gummibåten flyter som en liten kork på vannoverflaten. Den synes ikke på noen radar fordi den ikke stikker seg ut. Og ville neppe ha klart å krysse det enorme havet. Om bord er kvinner, menn og et lite barn.
Redningsaksjonen må gå fort. Det farligste er å nærme seg flyktningbåten. Etter dager på sjøen kan de være så desperate at de kaster seg mot redningsbåten slik at alle havner i vannet. Ingen har redningsvest. Det må de betale smuglerne ekstra for.
Svarte søppelsekker med redningsvester blir kastet over i gummibåten. Så reddes kvinner og barn først.
De lukter sand og svette. En kvinne kan knapt gå og må ligge i båten. Hun har blitt så hardt misbrukt at hofta har brukket. Flere er gravide. En mor gråter stille. Også andre lar tårene renne; ikke bare av lettelse.
Den lille jenta ser seg forundret rundt på de hvitkledde, maskerte menneskene. Hva slags skapninger er det på dette ukjente, rare stedet?
På dekk blir alle spylt mot heten, og det danner seg dammer av sand, når den renner ut av hår, klær og ansikt. Flyktningene har ligger i skjul på stranda i Libya før de fikk ordre om å løpe til gummibåten.
Menn som aldri hadde sett havet før ble gitt roret og skulle styre mot nord med kompasset de fikk i hånda. Mot Europa. For turen hadde hver passasjer betalt nærmere 10.000 kroner. Smuglerne må ha innkassert over 600.000 kroner bare på denne ene lille båten.
Når jeg snakker med dem blir de redde. Vernedrakta hjelper ikke akkurat på tilliten. De forteller at de har reist alene, vekk fra sult, uro og krig, vekk fra Boko Harams herjinger.
De forteller gjennom et hav av sårhet og smerte. Noen lar tårene renne. Kanskje gråter de også over å ta et endelig farvel med livet de kjenner. Et liv som de nå legger bak seg for godt.
Flyktningene som reddes sjekkes for feber, med tanke på ebola.
Foto: Åse Marit Befring / NRKEnda flere flyktninger ble reddet om bord den dagen. Fra en ny gummibåt – med hull i. Det var bare snakk om timer før den ville ha sunket i havet og ingen noen gang ville ha visst hvor de ble av.
De som står på broa og styrer kystvaktskipet spør ut de som deltok i selve redningsoperasjonen: Hvilke land kommer de fra? Var det noen fra land der ebolaen herjer? Svaret er ja, og flere har feber.
De vil bli tatt til side når de ankommer land. De som har vært på reise i mindre enn tre måneder vil bli spesielt nøye observert. Inne i skipet lukter det sprit. Alt desinfiseres.
Syrere med penger
Men det var ingen fra Syria i båtene til tross for bølgen av syrere som har kommet over havet det siste året. De legger ikke ut i en gummibåt. Syrere har nemlig penger
Mannskapet snakker mye om syrere. Syrere har råd til å betale smuglere for å bli med i en gammel holk. Og de har redningsvester. Det betyr tross alt større sjanse for å overleve den hasardiøse ferden over havet.
Når syrerne er vel om bord, drar de gjerne frem ipad'en eller iphonen og spør om wifi-koden slik at de kan sende beskjed hjem om at de har nådd Europa. Noen spør også om nummeret på kahytten de skal sove i. Når de får beskjed om at de skal ligge på dekk, drar de frem ruller av eurosedler.
Det står i sterk kontrast til de fattige flyktningene fra land sør for Sahara. De som nå sitter på dekk med fillete bukser som knapt henger på de magre kroppene.
Når kvelden kommer, får flyktningene beskjed om å gjøre seg klare til å borde et annet skip. «M.Fiorillo» skal patruljere enda noen dager i farvannet utenfor Libya. En annen båt, som også har flyktninger om bord, kan ta med alle til Italia. Enda engang må de ut i gummibåtene. Jeg får bli med, kledd i verneutstyr.
Tre unge kvinner blir så glade når de ser land at de spontant starter å synge.
Foto: Åse Marit Befring / NRK15 timer senere glir skipet inn i havna på Sicilia. Det er et underlig opptog. På dekk står 30 mennesker i hvite drakter og masker og rundt 300 afrikanere.
For afrikanerne må førsteinntrykket av Europa ha fremstått som enda mer forunderlig. Rundt oss kruser fritidsbåter, der solbrune damer soler seg på dekk, mens mennene styrer i bare tangaen.
På land står politi og helsepersonell og venter. Flyktningene går puljevis av båten, og får sandaler på de nakne føttene. Ferden over Middelhavet er tilbakelagt, men målet om et bedre liv er langt ifra nådd.
