Kastet ut av Norge som 15-åring – prøver å komme seg til Dover som blindpassasjer

Det er tidlig morgen. I mørket venter en gjeng på rundt 30 flyktninger på en sjanse til å komme inn på havneområdet i Calais i Nord-Frankrike. Mellom dem og båthavna står en politibil.

• Les: Fant død mann blant 35 flyktninger i container

Fire år på rømmen

En av dem som venter er 19 år gamle «Davi» fra Etiopia. Han har på seg grå bukser og en mørk hettegenser. Han halter. «NRK1?», sier han og ler.

«Davi» forteller at han kom til Bodø som 15-åring. Han sier at han dro fra hjemlandet fordi faren var politisk aktiv og at han ikke kunne bli der lenger. I flere måneder bodde han på asylmottak i Norge inntil han fikk avslag om opphold.

– Jeg vet ikke hvorfor de ikke trodde meg. De så skadene på kroppen min da de opererte foten min på sykehuset i Norge, men de trodde meg ikke likevel, sier han.

I snart fire år har han levd et omflakkende liv i Europa. Fra Norge dro han videre til Sverige. Derfra gikk turen til Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike. Nå drømmer han om livet han tror venter på ham i England.

– Jeg har venner der. De har fått midlertidig pass, utdanning og jobb. Jeg må dit, sier han.

Politibilen har kjørt og porten inn til havna ligger ubevoktet. «Davi» løper. Målet er vogntogene, som venter på å få kjøre om bord. Hvis han klarer å skjule kan det være inngangsbilletten til England.

Men det er en kamp mot tiden. Noen klarer å åpne en bakdør på et vogntog og klatre inn, andre smyger seg under bilene, en klatrer opp på taket for å prøve å skjære hull i presenningen med kniven han har med seg. Trailersjåførene roper og prøver å jage dem bort.

– Det er stort problem. Jeg må reparere og betale mye penger. Å dra til England er stort problem, sier en av de polske sjåførene på gebrokken engelsk. De risikerer store bøter hvis de blir tatt med en flyktning i lasten.

Med dagslyset gir flere opp. Men «Davi» og flere andre er borte.

Verre og verre

Situasjonen for flyktninger i Calais nord i Frankrike blir verre for hver dag som går. Rundt 1500 mennesker venter i havnebyen på en gyllen mulighet til å snike seg om bord i ferja over til England.

Det er ikke noen mottak her. Verken Frankrike eller Storbritannia vil ha det av frykt for å tiltrekke seg enda flere. Dermed lever de i Calais under vanskelige forhold.

– Det er et menneskelig drama. Det er som om yttergrensen er innenfor, sier Jacky Verhaegen, som leder et dagsenter drevet av den katolske kirken.

Hit kan flyktningene komme og lade mobiltelefonene sine, men også få hjelp til å søke om asyl i Frankrike. På naborommet sitter en av dem. Han kommer fra borgerkrigsherjede Darfur. Han tror han er 24 år. Han er alvorlig. Usikker på om han gjør det rette.

– Minst seks ganger har jeg forsøkt å komme til England, regner han ut. Men han har sett en kamerat bli drept da han skjulte seg i reservehjul under et vogntog, han har fått politihunder etter seg og blitt jaget vekk med tåregass. Ferden over Middelhavet har også satt sine spor. Han vil ikke legge ut på havet igjen. Selv en tur på tre mil mellom Calais og Dover virker farlig nå.

– Jeg vil gå på skole og være trygg. Det er det viktigste. Det spiller ingen rolle om jeg er i Frankrike eller andre land, sier han.

– Rundt 90 prosent av dem som søker asyl i Calais har gitt opp å komme til England, sier Verhaegen.

– Men de er så mange at de ofte må vente i måneder før vi får begynt prosessen, fortsetter han. Han mener det er problematisk fordi mange har reelt behov for beskyttelse. Langt de fleste i Calais kommer fra Sudan, Eritrea og Afghanistan.

En av dem har akkurat fått vite at han må vente til 26. november før de kan starte asylbehandlingen. Mannen fra Sudan har bodd under åpen himmel i tre måneder. Han mangler alt.

– Jeg har ikke spist noen ting på to dager. Bare drukket vann, sier han.

Gjennom ørkenen

I naborommet forteller 24-åringen fra Darfur at han ikke har sett foreldrene eller søsknene sine på lenge fordi han kom bort fra dem under borgerkrigen. Han forteller om et liv med trakassering og forfølgelse; at det ikke tok lang tid å bestemme seg da han fikk spørsmål om han ville bli med til Europa. Han hadde hørt at europeere respekterte dyrenes rettigheter høyt. Da måtte det være godt å leve der som menneske også?

Reisen gikk gjennom ørkenen fra Sudan til Libya. Der ventet han noen måneder før de la ut på Middelhavet. Italienerne slapp dem videre uten å registrere noen, slik de er forpliktet til som første ankomstland, ifølge Dublinavtalen. Derfra dro de som blindpassasjerer med tog til Frankrike.

– Skal du ikke spørre meg om hvorfor jeg dro? spør han da hun som gjør asylintervjuet sier at det er ferdig.

– Det tar vi senere. Dette er bare et innledende asylintervju, forklarer hun. Han vet ikke at det er den franske staten som skal avgjøre om han får bli i landet eller ikke, eller at de har strammet inn på vilkårene. Han har heller ikke fått svar på hvor lang tid det tar eller hva som skjer i mellomtiden.

Fullt av flyktninger

Ute i gata i den nordfranske havnebyen er det flyktninger over alt nå. De vandrer gatelangs mens de venter. Noen har slått seg ned utenfor en nedlagt fabrikk i sentrum av byen. Også de kommer fra Darfur i Sudan. En forteller at han har vært i Libya som flyktning i sju år.

– Men nå er det farligere der enn i Darfur, sier Ibrahim Abakar.

Mens jeg snakker med ham kommer en franskmann bort til meg. Han driver en bar på den andre siden av gata.

– Flyktningene er et kjempeproblem. For meg betyr det lavere omsetning, turismen stuper og folk er redde, sier han.

For et par uker siden gikk høyreradikale ut i gatene og protesterte mot at myndighetene ikke gjør noe. Fredag ble franske og britiske myndigheter enige om å samarbeide for å sikre havna bedre og investere i ny teknologi for å avdekke om det er flyktninger i lasten. Britene har lovet rundt 12 millioner pund, altså litt over 120 millioner kroner, til dette arbeidet.

– Det er kynisk, mener Cathrine Konforti.

– I stedet for å sette opp et asylkontor for å behandle alle søknadene, så velger britene å tilby gjerder og hindringer.

Hun arbeider for organisasjonen «l'Auberge des migrants» og forsøker å bistå der myndighetene svikter.

NRK treffer henne i et skogholt utenfor sentrum av byen. Rundt 600 flyktninger har slått seg ned her.

«Jungelen» kaller de leiren sin. Her bor de i telt eller under presenninger, og de mangler nesten alt. To unge kvinner kommer bort. De har nettopp ankommet og har bare det de står og går i.

– Jeg kan kanskje skaffe dere et teppe, men telt har jeg ikke, sier Konforti.

Natten kommer til å bli kald. Litt lenger borte står noen menn.

– Du har ikke sko, konstaterer Konforti, og ser ned på føttene til en ung mann. Han går i sandaler.

– Hvilken størrelse har du?

– Førti, svarer han.

– Bli med bort i bilen, sier hun. En av de andre spør etter en jakke, men det kan hun ikke skaffe.

– Jeg kunne hatt 100 tepper og likevel ville det ikke være nok, sier hun oppgitt. Mange har også innsett at selv ikke tepper vil stenge kulda ute.

Hun har bare ett ord for å beskrive situasjonen: Katastrofal.

Stormer vogntog

Like ved ligger motorveien som fører ned til havna. Flere titalls flyktninger forsøker å storme noen vogntog som har sakket farten. Politiet kommer, og de må gi opp forsøket.

– De forsøker både dag og natt nå på å komme seg inn i et vogntog, fordi de er så mange. Noen lykkes hver eneste dag. Vi vet ikke hvor mange. Men selv ikke den beste politimann kan stanse alle sammen, mener Cathrine Konforti.

«Davi» forsøkte også denne gangen. Jeg treffer ham igjen. Han forteller at politiet oppdaget ham i et vogntog i grålysningen. De sprayet tåregass inn i vogntoget. Han vil likevel prøve igjen.

– Selvfølgelig. Kanskje allerede i kveld eller i morgen tidlig. Jeg er lei meg fordi jeg lever dette livet her. Men kanskje er det en ny dag i morgen, håper han.