«Vi kan ikke fortsette å leve på denne måten!» – sa Mikhail Gorbatsjov en tidlig marskveld i 1985 da han spaserte med Eduard Sjevardnadse på stranden ved Svartehavet og planla gravferdskommisjonen til sin forgjenger, Konstantin Tsjernenko.
Perestroikaprosessen startet med den setningen, sier Mikhail Gorbatsjov, som lever i beste velgående, 83 år gammel.
- Les også:
I 1985 utnevnte så Gorbatsjov politbyråmedlemmet Eduard Sjevardnadse til utenriksminister i Sovjetunionen. Til den stillingen kom Eduard Ambrosevitsj Sjevardnadse fra posisjonen som 1.-sekretær for det sovjetiske kommunistpartiets organisasjon i sovjetrepublikken Georgia.
Da utnevnelsen kom, gjorde denne signatur seg kostelig og sa på NRK, at Sjevardnadse kunne mer om dyrkning av paprika enn om utenrikspolitikk.
Men han ble en stor utenriksminister, som introduserte Mikhail Gorbatsjovs evangelium om glasnost eller åpenhet og perestrojka eller ombygging av sovjetsamfunnet til et internasjonale samfunnet.
- Les også:
Åpenheten ble spikeren i likkisten for sovjetregimet. Da sovjetarmeen brukte nervegass mot fredelige demonstranter den 9. april 1989 i Sjevardnadses hjemby Tblisi, ble han dypt rystet.
De sovjetiske vasallstatene i Warszawapakten oppdaget hvilke grunnlegende reformer som var underveis, og angsten glapp i øst som følge av perestrojkapolitikken.
Berlinmurens fall
I et intervju med NRK 3. oktober 1989 sa daværende statsminister Nikolaj Rysjkov i Kreml at hvis demokratiopprøret i Øst-Tyskland var inspirert av glasnost-politikken, ville ikke den øverste sovjetledelsen beklage det! Etter den uttalelsen tvilte ingen på hvor Kremls sympati lå.
Men da demokratiopprørere begynte å rugge i Berlin-muren kvelden den 9. november 1989, steg spenningen voldsomt. Russerne hadde jo bygget og beskyttet Berlin-muren! Muren falt om natten, og NATO gikk fra grønn til gul beredskap, for alle tilfelles skyld.
Den 10. november 1989 klokken 8 om morgenen her i Moskva, fikk jeg intervjuet utenriksminister Eduard Sjevardnadse.
Dramanivået var så høyt, a jeg bare spurte hvordan den sovjetiske utenriksminister ville kommentere Berlinmurens fall samme natt?
«Beslutningen om å åpne D.D.R.s vestgrense og Berlinmuren var en vis og nødvendig beslutning!» – svarte Eduard Sjevardnadse.
Da kunne NATO gå og gikk tilbake til grønn beredskap igjen etter den uttalelsen fra en sovjetisk utenriksminister.
Gikk av på dramatisk vis
Som utenriksminister i den sovjetiske supermakten så Eduard Sjevardnadse hvilke motkrefter som nå ble mobilisert mot stats- og partisjef Mikhail Gorbatsjov.
Ikke én gang frem til Tysklands samling den 3. oktober 1990 da de to tyske statene igjen ble til én stat, tok Gorbatsjov risikoen på å sette spørsmålet om tysk samling på dagsorden i det sovjetiske politbyrået. Gorbatsjov visste nemlig at han ville ha blitt nedstemt.
For sitt mot den gangen ble Mikhail Gorbatsjov tildelt Nobels fredspris for 1990. Men Gorbatsjov kom ikke til Oslo til prisutdelingen. Til det var de politiske spenningene for høye i Kreml.
Og den 18. desember 1990 gikk Eduard Sjevardnadse av på det mest dramatiske vis under en tale til den sovjetiske folkekongressen, der han begrunnet sin avskjed ved å konkludere med at «diktaturet truer oss igjen»!
Sovjetsamfunnet sto åtte måneder fra det kommunistiske, antidemokratiske statskuppet mot Gorbatsjov den 19. August 1991.
- Les også:
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ble president i hjemlandet
Eduard Sjevardnadse ble etter hvert president i hjemlandet Georgia. Under borgerkrigen som fulgte i Abkhazia, holdt han på å sette livet til i havnebyen Sukhumi sør for Sotsji på Svartehavskysten.
I årene som fulgte ble imidlertid korrupsjonen mer og mer utbredt også i den tidligere sovjetrepublikken Georgia.
I november 2003 ble president Eduard Sjevardnadse avsatt etter store massedemonstrasjoner på grunn av mistanker om valgfusk.
Et nytt presidentvalg ble deretter avholdt, som opposisjonens Mikhail Saakasjvili vant med 93 prosent av stemmene.
I likhet med Mikhail Gorbatsjov, er avdøde Eduard Ambrosevitsj Sjevarnadze et betydelig mer respektert navn i det internasjonale samfunn enn på hjemmebane i dag.
Den frihet og avspenning som ble skapt under Gorbatsjov-æraen med Berlinmurens fall og oppløsningen av Warszawapakten med frihet for 100 millioner østeuropeere, står i meget skarp kontrast til den aggressive og nasjonalistiske politikk som Russland i dag fører mot Ukraina, – den siste etappe av den postsovjetiske de-kolonialiseringen i Europa.