Fullmåne eller sigd – Syrias skjebne skremmer nabolandene

Veien opp til Bashar al-Assads palass på en høyde i utkanten av Damaskus har fire kontrollposter. De er alle bemannet med republikanergardister og sivilkledde etterretningsmenn.

Et godt stykke unna har presidenten en liten steinhytte der han til tider tar imot gjester som han vil snakke med under fire øyne.

Gjester som har vært i presidentpalasset den siste måneden forteller at sikkerhetskontrollen på veien opp til jernporten foran hovedinngangen er slapp.

Det er kanskje overraskende fordi presidenten er mannen som opprørere fra inn- og utland jakter på. På den andre siden går det godt for Assad i disse dager.

Siden opprøret startet for to år siden har den 47 år gamle syriske lederen ikke forandret seg særlig. Mustasjen er riktignok blitt litt gråere, og rynkene litt dypere.

Assad sier også det samme han sa i 2011, «Vi er trygge og sikre på seier.»
Den gang var det mange «Midtøsten-eksperter» som hevdet med stor sikkerhet at den syriske presidentens ville gå i samme sluk som lederne i Libya, Tunisia og Egypt.

Da det ikke skjedde og etter hvert er det mange som mener at «ekspertisen» er like upålitelige som spåmenn.

Libaneseren, Michael Fighali spådde i januar 2013 at Assad ville bli sittende med makten. Andre arabiske regimer ville falle før det syriske. Når det gjelder det minst ventede, i Egypt, fikk han i alle fall rett.

Til Assads fordel

Ettersom borgerkrigen i Syria svinger til Assads fordel, med god hjelp fra Libanons Hezbollah og fra Iran, har «ekspertisen» forandret mening. Få tror at regimet er på vei ut med det første.

Kuppet mot president Mohammed Morsi er da også en politisk vitaminsprøyte for Assad. Den syriske presidenten har til og med erklært at «dette betyr slutten på politisk islam».

For Assads motstandere i Syria er selvsagt omveltningene i Egypt negative. Men brorskapets arm i landet var allerede før Morsi ble kastet, under press.

Dette presset kom fra mer radikale islamistgrupper, som al-Nusra. Disse islamistene driver ikke bare kamp for å innføre et islamsk kalifat i Midtøsten.

Jihadistene driver også fabrikker, olje og gassfelt, store kornsiloer i det nordøstlige Syria. De sørger for fri strøm, vann og helsetjenester for landsbyer som er under deres kontroll.

Samtidig driver al-Nusra en hensynsløs kamp, ikke bare mot Assads regime, men også mot enhver som setter seg imot deres lokale styreform.

I tillegg til de syriske islamistenes psykologiske tap i Egypt, har Det muslimske brorskapet og andre i mindre radikale grupper i den syriske opposisjonen fått en ny smell. Den lovede våpenhjelpen fra USA ser ikke ut til å komme.

I midten av juni kunngjorde lederne i Det hvite hus at de ville bevæpne opprørene, men at mottakerne skulle sjekkes grundig slik at våpnene ikke ender opp hos ekstremister som al-Nusra.

Visepresident Joe Biden og utenriksminister John Kerry drev intens kampanje i Kongressen. Det hjalp ikke. Representantene trodde ikke på løftene om at mottakerne skulle sjekkes grundig.

USAs tidligere historie i Afghanistan og Irak skremmer. De folkevalgte frykter at våpnene uansett vil ende opp hos de ytterliggående islamistene.

I tillegg tror mange at amerikanske våpen ikke er nok for å tippe balansen i president Assads disfavør. De frykter at USA deretter kan bli tvunget til å trekkes inn direkte i kampene.

Flertallet i USA vil ikke blande seg inn

Kongressen har amerikanerne bak seg. En opinionsundersøkelse som Reuters sendte ut tirsdag viser at bare 13 prosent av de spurte vil at USA skal blande seg inn i den syriske borgerkrigen.

Selv om det blir slått fast at den syriske regjeringen bruker kjemiske våpen ville bare 30 prosent av de spurte at USA skulle intervenere.

Samme dag la russiske vitenskapsmenn fram en analyse som viste at de syriske opprørerne har brukt kjemiske våpen.

Russlands FN-ambassadør sa tirsdag at prosjektiler som ble skutt mot utkanten av Aleppo 19. mars inneholdt nervegass. Amerikanske talsmenn har påstått at den syriske regjeringshæren har brukt kjemiske våpen. Både regimet i Damaskus og opprørerne nekter for å ha brukt slike.

Men Syria har store mengder kjemiske våpen. Hvis president Assad blir kastet kan disse falle i hendene på militante grupper, heter det i en ny rapport som onsdag ble sendt ut fra det britiske parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomité.

«Dette kan få katastrofale konsekvenser,» mener komiteen. Regjeringen i London har tidligere gått inn for å oppheve våpenboikotten overfor opprørerne.

• Les også: «Livet venter ikke» i borgerkrigens Damaskus
• Les også: Desperate kamper i Syria om Homs, «Revolusjonens hovedstad»

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Når en kirurg opererer …»

Den to år gamle borgerkrigen har drevet over 1,7 millioner på flukt til nabolandene og lagt deler av det urbanske Syria i ruiner.

Unicef sier at 6,2 millioner av en befolkning på 23 millioner trenger hjelp, Halvparten er barn. Flyktningene i Tyrkia, Libanon og Jordan får internasjonal oppmerksomhet, men de 4,25 millionene som har forlatt sine hjem og som fortsatt er i Syria, er mindre synlige.

Opprøret mot det syriske regimet har hittil tatt livet at 100 000 mennesker, og blodbadet fortsetter. Bashar al-Assad vil ikke ta på seg skylden.

Presidenten, som selv er utdannet øyelege, sa i en tale til nasjonalforsamlingen i Syria: «Når en kirurg opererer, blør såret. Anklaget vi legen for at hendene er dekket med blod? Eller takker vi for at kirurgen reddet pasienten?»

Det er ingen tvil om at regjeringsstyrkene i Syria har drevet en hensynsløs kamp mot opprørere og mot sivile syrere.

De brutale reaksjonene på de første lokale protestaksjonene mot guvernøren i Deraa, utviklet seg slik at mange sammenlignet den unge presidents reaksjon med farens brutalitet tre tiår tidligere.

Hafez al-Assad, som tok makten i Syria i et kupp i 1970, brukte også artilleri og stridsvogner mot sivile i byen Hama i 1982. I løpet av noen uker ble rundt 10.000 mennesker drept. Nå er tallet på dødsofre i løpet av de to siste årene altså tidoblet.

Politisk rengjøring

I Damaskus har det vært en politisk rengjøring. Visepresident Farouk al-Shara er kastet fra Baath-partiets ledelse.

Visepresidenten har siden opprøret startet holdt en lav profil. Samtidig har han vært en forsiktig kritiker av presidentens brutale politikk. I et intervju i desember 2012 sa Shara at han ikke trodde regjeringen kunne vinne en militær seier. Han oppfordret til våpenhvile og en nasjonal samlingsregjering.

Da det så som svartest ut for Assad ble Shara nevnt som en mulig overgangsfigur. Dette førte til at visepresidenten ble satt i uoffisiell husarrest. Nå er han offisielt ute av det politiske maktsentrum.

Det har også vært utskiftning i opprørsbevegelsen. Den syriske nasjonale koalisjons nye leder fortalte søndag at opprørerne står svakt militært, men at koalisjonen er lovet nye våpen fra Saudi-Arabia.

Lederen, Ahmad Jarba, sier imidlertid at koalisjonen ikke vil delta i en fredskonferanse om Syria i Genève, før den militære situasjonen blir bedre.

Russlands utenriksminister Sergei Lavrov sier at hvis man følger denne logikken vil det aldri bli arrangert en konferanse.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Verden snudd på hodet

Under hele opprøret har president Assad hatt støtte fra det sjiamuslimske Iran. Den økonomiske støtten har vært viktigst, men også militært har iranerne hjulpet regimet i Damaskus.

Geriljaen til Libanons største sjiamuslimske parti, Hezbollah, hjalp den syriske regjeringshæren å ta tilbake byen Quseir i juni. Dette var regimets viktigste militære seier siden opprøret begynte.

– Dette er en verden snudd på hodet, sier Peter Harling fra International Crisis Group. Han sikter til at Hezbollah i mange år ble sett på som Syrias forlengede arm i Libanon. Nå er det Syria som får den hjelpende hånden fra nabolandet.

Når det sunnimuslimske Saudi-Arabia er en av opprørernes sterkeste støttespiller er det fordi eliten der frykter for at den såkalte sjiamuslimske månesigden i Midtøsten skal bli til fullmåne.

– Hvis den syriske regjeringen vinner, vil det vise andre araberland at Iran er i stand til å beskytte sine allierte. Dette vil undergrave araberstatene som er allierte med Vesten og det vil skade Vesten, sier Abdulaziz al-Sager, leder for et forskingssenter i Riyadh.

Den sjiamuslimske månesigden tegnes i dag fra Iran via Irak, Syria til Libanon.

Hvis president Assad går vinnende ut av kampen, med hjelp av Iran og Hezbollah, frykter saudierne at de radikale sjiamuslimene kan eksportere sin revolusjon til Saudi-Arabia og til Bahrain.

I Saudi-Arabia er sjiamuslimene i minoritet, men de fleste bor i den mest oljerike delen av landet. I Bahrain er sjiaene i majoritet, men uten politisk makt.

Hvis sjiamuslimene i de to kongedømmene vinner fram, kan dagens sjiamuslimske månesigd ble til en full måne. Dette er en annen fasett av borgerkrigen.

Syria står overfor en indre krig som kan sammenlignes med den som var i Libanon fra 1975 til 1990. En diplomat i Damaskus sier: «Både regjeringen og opposisjonen tror den kan vinne. Det er grunnen til at krigen kan ta lang tid.»

• Les også: – Den frie syriske hæren kommer til å bli Al Qaida