Til sengs med generalene

«Det er et paradoks at en demokratisk bevegelse i Egypt ber de militære om å avsette en demokratisk valgt president bare for nok en gang å gjøre Egypt til en demokratisk stat. De liberale og revolusjonære er for snare til å hoppe til sengs med de militære. Generalene er ikke deres venner. De militære tenker først og fremst på seg selv. For dem er det viktigst å beholde plassen i maktens sentrum og ha innflytelse.»

Denne analysen har det siste døgnet gått igjen hos mange observatører. Men som så ofte er det store sprik og uenighet mellom ekspertene.

• Les: Elleville jubelscener på Tahrirplassen etter kuppet

Klar til å sette Egypt i flammer

For ett år siden var de fleste egyptere begeistret over at den nyvalgte presidenten, Mohamed Morsi, sparket forsvarssjefen og satte inn en general han trodde var «sin mann», både som forsvarssjef og forsvarsminister.

• Les: Egypts nye sterke mann - generalen som «skalv som et løv»

For i dag er det vanskelig å se hvem som var mest korttenkt: Det arrogante muslimske brorskapet eller den skjødesløse opposisjonen som er klar til å sette Egypt i flammer bare for å bli kvitt den lovlig valgte presidenten.

Brorskapet trodde de militære var temmet ettersom offiserskorpset fikk beholde sine økonomiske privilegier.

De militære så seg tjent med å lytte til den bredt anlagte opposisjonen som hadde støtte blant andre islamister, kristne og sekulære.

Generalene forberedte seg gjennom en serie av godt planlagte manøvrer.

Intervensjonen kom for å få skape nasjonal samling, ble det sagt. Hvis ordet «kupp» ble brukt ville USAs årlige militære hjelp til Egypt på 1,3 milliarder dollar kunne bli stanset.

• Les: Obama kaller ikke avsettelsen et kupp

Islamister og kristne står sammen

Sent onsdag kveld sa forsvarsministeren, general Abdu-Fattah el-Sisi at de militære ikke var interessert i politikk og hadde fjernet president Morsi fordi han hadde mislyktes i å fullføre «håpet om en nasjonal enighet».

Generalen sto på en stor scene, flankert av Egypts fremste muslimske og kristne religiøse ledere, samt et knippe liberale og ultrakonservative islamistiske politikere, som alle var enige i de militæres maktovertakelse.

For opposisjonen og for generalene er første prioritet å sørge for at neste kapittel i Egypts nyere historie ikke blir historien om en borgerkrig. Men fra Det muslimske brorskap ropes det om vilje til martyrdom og blod.

Krisen er åpenbart et produkt av en mislykket politisk overgang fra Hosni Mubarak til Mohamed Mursi. De nye politiske aktørene ikke var i stand til å bli enige.

Den nye presidenten og brorskapet satset på at «vinneren tar alt».

I stedet for å bygge det nye Egypt sammen valgte det godt organiserte brorskapet sin egen vei. Dette skapte frykt hos valgets tapere.

Bare brødprisene skapte raseri

Det er kanskje på sin plass å kikke litt på historien før revolusjonen i 2011, da president Mubarak ble fjernet.

For mange utenlandske journalister, som var til stede og opplevde folkeopprøret, var det nesten uvirkelig at noe slikt kunne skje i det stabile Egypt.

Tidligere var det bare økning av brødprisene som skapte et så sterkt raseri hos folk flest at politiet ikke maktet å holde massene under kontroll. Myndigheten ga den gang etter og økte subsidiene på mel, og folket roet seg.

Da jeg i 2011 sto på Midan at-Tahrir – Frigjøringsplassen – sammen med titusener av andre og forsøkte å forstå hva egypterne ville, ble jeg minnet om hva en 29 år gammel egypter hadde opplevd i Frankrike 171 år tidligere.

Og mens jeg i de siste dagene har måttet nøye meg med å se protestaksjonene i Kairo på fjernsynsskjermen, ble jeg nok en gang minnet om Rifa’a al-Tatawi, en av de første egyptiske skriftlærde som skrev om vestlig kultur.

Han ville skape forståelse og samhørighet mellom den islamske og kristne verden.

Opptøyer i Paris

I 1826 ble Tatawi sendt til Frankrike av den osmanske visekongen i Egypt som leder av en egyptisk studentgruppe, for å lære om europeisk sivilisasjon. Fire år senere, i 1830, ble den unge imamen vitne til store, voldelige opptøyer i Paris.

Han fikk oppleve hvordan en stor menneskemasse fikk fjerne en konge og innsatt en annen.

Den beleste egypteren hadde aldri sett noe lignende, men forsøkte å analysere folkeopprøret i det han kalte «En Parisprofil». Han konsentrerte seg om ordet «ære» som han trodde betydde like mye for franskmenn som for sine arabiske landsmenn.

For ham betydde «ære» også modig, verdig, ry, respekt, beundring og ikke minst, en personlig frihet som gjorde folk uregjerlige. Om sine egyptiske landsmenns ære skrev han: «Hver og en holder på sin overlegenhet, ingen underlegger seg den andre, de er alle noble likemenn».

En journalist med mange års erfaring fra rapportering i Egypt, Christopher Dickey, hevder at «ære» også er viktig i dagens Egypt.

Men fordi konseptet med «ære, verdighet og stolthet» er så anakronistisk for mange utenforstående, er det vanskelig å forstå at «demokratiet» som valgte president Morsi i fjor ikke gir ham den «legitimitet» som han har gjentatt så ofte de siste dagene.

Ære og verdighet

Opprøret i Egypt som begynte tidlig for to år siden, er også en kamp for folkets ære og verdighet, enten det var Hosni Mubarak eller Mohamed Morsi som satt med makten.

Begge presidentene forlangte at egypterne skulle godta direktivene de ga. Men millioner sa «nei». De følte seg nedverdiget.

Uansett hva man måtte mene om at den folkevalgte presidenten er kastet og at politiet jakter på andre ledere fra Det muslimske brorskapet, er gårsdagens omvelting farlig for Egypts skjøre demokrati.

Men den forslitte frasen om at Egypt har «demokrater som ikke er liberale» (Det muslimske brorskap) og «liberale er ikke demokrater» (de store folkemassene som demonstrerte mot Morsi) slår ikke an i de egyptiske massene.

«Slutten for politisk islam»

Omveltingen i Egypt kan også få konsekvenser for andre land i Midtøsten.

Det tyrkiske lederskapet ser ikke med velvilje på det skjer. President Morsi var en viktig partner for statsminister Recep Tayyip Erdogan, og en talsmann for det tyrkiske regjeringspartiet sier at kuppet mot den lovlig valgte presidenten blir støttet av visse land i vesten og er bakstreversk.

For den Hamas-styrte Gazastripen skaper brorskapets fall i Egypt bekymring.

Det kommer også på et dårlig tidspunkt. Hama har tidligere mistet politisk og økonomisk støtte fra Damaskus og Teheran da de palestinske islamistene valgte opprørernes side i Syria. Nå har Hamas mistet nok en alliert.

Fra Syria sier president Bashar al Assad at regimeskiftet i Egypt betyr slutten for politisk Islam. «Over hele verden vil den som bruker religion for å nå politiske mål eller å skaffe noen grupper fordeler, falle,» skriver den selv så hardt pressede Assad på Facebook.

Sett fra Israel blir «kuppet» i Egypt sett på med avslappede miner og vitser.

«Presidentene Nasser, Sadat og Mubarak forsøkte alle å kvitte seg med Det muslimske brorskapet. Bare Morsi lyktes.»