Honningfellen som fanget feil mann

I dag er godset Cliveden gjort om til et luksushotell som reklamerer med at det er det perfekte sted å bo, hvis man skal følge med på hesteveddeløpet the Royal Ascot. Det enorme hovedhuset ligger idyllisk til ved Themsen, omkranset av en enorm have med skulpturer og fontener.

Cliveden er fremdeles en lekegrind for de rike og vellykkede, men det var mer dramatikk i 1961 da Lord Astor inviterte sin venn Stephen Ward og hans krets til en fest som skulle gi gjenlyd verden over.

Sosietetsosteopat og hallik

Stephen Ward var kjent som en mann på byen. Han behandlet kjendiser og masserte dem slik at de skulle bli kvitt smerter og plager.

Samtidig bedrev han forebyggende virksomhet og forsynte dem med gledespiker fra sin stall av nattklubbdanserinner – også kalt callgirls.

Stephen Ward ble anklaget for å ha tatt seg betalt for disse tjenestene, men den mest berømte av dem alle, Christine Keeler, benektet at hun hadde vært luksusprostituert.

Hun hadde bare tatt imot gaver - og penger - i bytte for seksuelle tjenester.

Fra andre siden av elva...

Christine Keeler vokste opp i fattigdom og enkle kår, men det hun manglet av klasse og dannelse, tok hun igjen på sexappeal og utseende. Hun bodde en tid sammen med den kunstneriske og kreative Stephen Ward.

Han tegnet sine berømte og innflytelsesrike pasienter, arrangerte selskaper og knyttet forbindelser. Han var for eksempel en god venn av marineattacheen ved den sovjetiske ambassaden i London, Jevgenij Ivanov.

Den militære etterretningsorganisasjonen MI5 fattet interesse for de to. MI5 kontaktet Ward, som umiddelbart tilbød seg å hjelpe etterretningen.

Honningfellen som ble satt opp

Det var i denne gråsonen, mellom spionasje og aristokrati, Ward opererte.

De rike og vellykkede levde i en egen verden av overflod og privilegier. Rundt dem var tidene i ferd med å forandre seg. Koloniene krevde uavhengighet og ungdommen gjorde opprør mot samfunnet de skulle få overlevert.

Men et sjikt av briter oppførte seg fremdeles som om «solen aldri går ned over det britiske imperiet» og at Sodoma og Gomorra var en del av det – i hvert fall Lord Astors Cliveden.

MI5 ønsket å benytte dette miljøet, Lord Astors vennekrets og Wards gledespiker til å legge en felle.

Mannen som etter planen skulle gå i «honningfellen», er marineattaché Ivanov. Lokkeduen er Christine Keeler.

Så vellykket at det ble feil

Den nakne 19-åringen og hennes venninner i det opplyste svømmebassenget på Cliveden gjorde inntrykk på de tilstedeværende i alminnelighet, og på den konservative krigsministeren John Profumo i særdeleshet.

Han var 49 år gammel, i britisk politikk på den tiden var det «ung og lovende». Han var etterkommer av italiensk adel, hadde gått på Harrow og Oxford, ble valgt inn i Underhuset i 1940 og endte opp som general og krigshelt i 1945. Han var beleven og sjarmerende, gift med en vakker skuespiller og ble fra tid til annen nevnt som en kommende statsminister.

Hans erfaring og ambisjoner til tross, en julikveld i 1961 satte han alt dette over styr på grunn av Christine Keeler.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Sovjetunionens utsendte

På mange måter var det ikke Profumos forhold til Christine Keeler som felte ham, det var hennes forhold til Jevgenij Ivanov.

Kommuniststatens representant gikk nemlig i den vidløftige nattklubbdanserinnens felle. Så Keeler betjente både Warzawapakt-landets marineattaché og NATO-landets krigsminister på samme tid.

Mange, ikke minst MI5, mente det var uheldig – for å benytte et understatement av britisk klasse.

Den aller største feilen begikk imidlertid Profumo i mars 1963, da han forsikret Underhuset om at det ikke hadde skjedd noe upassende i hans forhold til Miss Keeler.

I ettertid er det umulig å fatte hvordan han kunne være så dum.

Ryktene gikk, mange visste, Ivanov ble meget diskré kalt tilbake til Moskva, CIA var misfornøyd, statsministeren ble informert – det var bare et tidsspørsmål.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Tilbaketoget

Den 5. juni innrømmet John Profumo at han hadde løyet i parlamentet. Og han tok konsekvensen og gikk av.

Det konservative partiet betalte prisen. Granskingskommisjonen, under ledelse av Lord Denning, avla en rapport som ble en bestselger, men som ikke var hyggelig lesning for statsminister Harold Macmillan og hans nærmeste.

Macmillan valgte å trekke seg av «helsemessige årsaker», og Profumo-skandalen var den direkte foranledningen til at de konservative tapte valget året etter.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Tidsånd med kaldt klima og kald krig

Politikeren Profumo og diplomaten Ivanov lekte med ilden. Motsetningene mellom blokkene var betydelig på tidlig 60-tall.

Omtrent samtidig med at de to herrene hygget seg med Christine Keeler, ble Berling-muren reist. Året før ble det amerikanske spionflyet U-2 skutt ned over Sovjetunionen. Året etter forsøkte Sovjetunionen å utplassere kjernefysiske våpen på Cuba. Det var virkelig kald krig.

Samtidig begynte det å bli lenge siden 2. verdenskrig. Baby-boomere, født etter krigen, protesterte mot samfunnets verdier og virkelighetsoppfatning. Stikkord som Beatles og Mary Quant, p-pillen og rock-and-roll viste at noe var i endring.

Overklassens bekymringsløse og dekadente livsstil var i ferd med å gå ut på dato. Deres ansvarsfraskrivelse kunne minne om Romerrikets siste dager.

John Profumo selv var bare et symptom. Det var det han sto for som representant for en forgangen tid som var problemet.

Tiden etterpå 1

Men det skal han ha: Han klagde aldri og snakket aldri offentlig om det som hadde skjedd. Han viet sitt liv til veldedig arbeid blant fattige og utstøtte i Londons East End.

Han ble respektert for måten han taklet sitt selvforskyldte fall på.

Etter hvert ble han tatt inn igjen i den politiske varmen. Han beholdt Dronningens bekjentskap, ble adlet – og invitert til Margaret Thatchers 70-årsdag. Hele tiden med Valerie Hobson ved hans side som lojal og trofast hustru.

Profumo døde i 2006, 91 år gammel.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Tiden etterpå 2

Den vakre tenåringen levde resten av livet på sine eskapader, men det ble ikke noe godt liv.

Christine Keeler har lånt bort navnet sitt, fortalt sin historie i bøker og på film, men selv om navnet lever videre, har hun selv bare så vidt overlevd.

To ekteskap og to sønner har ikke gitt henne ro i sjelen. Sønnene vil – etter sigende – ikke ha noe med moren å gjøre, og ifølge ubekreftede kilder tok også hennes mor avstand fra datteren, så sent som for et par år siden.

Mye tyder på at Christine Keeler forsto lite av oppstyret. «Det var ikke engang god sex», skal hun ha sagt og blitt sitert på.

Hun er i dag 71 år gammel. Ferske bilder av henne viser en kvinne som – må det være lov å si – har tapt seg mer enn de 50 årene skulle tilsi.

Stolen som ble ikon

Én av grunnene til at mange husker Christine Keeler bedre enn mye annet som skjedde for 50 år siden, er Lewis Morleys fotografi av henne – der hun 21 år gammel sitter skrevs og avkledd over en Arne Jacobsen stol med stolryggen mot kameraet.

Fra Påfugltronen til den elektriske stol – aldri har et sitteredskap vakt slik oppmerksomhet.

Det er riktignok en kopi av Arne Jacobsens 3107-modell, men det stilrene og lyssatte svart-hvitt bildet var et kunstverk av et fotografi. Det er en sensuell lekenhet over motivet som virket og virker pirrende.

Stolens linjer og Miss Keelers albuer skjuler «alt», hvilket gjorde og gjør motivet pikant.

Det var kanskje en fordel å være i puberteten da bildet ble publisert første gang, men slettes ingen nødvendighet etter bildets status å dømme. Det er blitt et ikon og mange har latt seg avbilde i samme positur på tilsvarende stoler.

Den imitasjonen Christine Keeler benyttet og som derfor blir kalt «Keeler-stol», er i dag utstilt på Victoria and Albert Museum i London, der man også kan finne Arne Jacobsens original.

Slik lever «The Keeler Affair» videre - på noe uventet vis.