Nå rulles pave Frans' fortid opp

Argentinsk politikk var preget av militærkupp og motkupp gjennom 50- og 60-tallet. På 1970-tallet var situasjonen blitt ekstra tilspisset på grunn av venstre-bygeriljaen Monteneros sine aksjoner.

• Les: Jorge Bergoglio fra Argentina blir pave Frans

Det hele kulminerte med tidligere president og militærdiktator Juan Perons hjemkomst i 1973 etter 18 år i eksil.

Vanskelige tider

Monteneros var opprinnelig peronister, men det ble full splittelse i bevegelsen og da Isabel Peron overtok som president i etter ektemannens død i 1974 erklærte Monteneros krig mot enken.

• Les: «Dødens engel» fikk livstid

I det politiske kaoset tok generalene makten, slik deres kollegaer hadde gjort i nabolandene Brasil, Chile og Uruguay, men den argentinske «skitne krigen» ble enda verre enn i de andre diktaturene i regionen.

Frigjøringsteologi

Den nye paven var snaut 40 år da juntaen tok makten i Argentina i 1976. På det tidspunkt var en rekke latinamerikanske prester inspirert av frigjøringsteologien.

Den hadde sitt utspring i Det annet Vatikankonsil som ble holdt i 1962 og den colombianske bispekonferansen seks år senere. Der ble det blant annet slått fast at katolske prester skulle arbeide for de fattiges rettigheter og den vestlige verden ble kritisert for å undertrykke den tredje verden.

• Les: Amnesty med stjernelag

Men den argentinske kirken var en av de mer konservative i Latin-Amerika og frigjøringsteologien sto ikke så sterkt.

Det katolske lederskapet i Argentina forholdt seg derfor relativt rolig da militærjuntaen tok makten.

Jose Mario Bergoglio var heller ikke blant dem som sa ifra. Dagen etter at han ble pave blir han nå kritisert, for det var prester i Argentina som ofret sitt liv i kampen mot juntaen.

Han blir i tillegg anklaget for ikke å ha gjort nok for å hjelpe disse. Til pateres forsvar skal det sies at han heller ikke tilhørte gruppen overaktive prester som aksepterte juntamedlemmenes egne påstander om at de var «gode» katolikker og derfor ble undertrykkernes sjelesørgere.

Skremselsstyre

Uoffisielt så forvant om lag 30.000 mennesker i Argentina under militærdiktaturet. Riktignok var juntaen ute etter fagforeningsledere, venstreradikale studenter og politisk opposisjonelle, men de baserte seg også på å terrorisere befolkningen generelt.

• Les: Argentinske kuppmakere var mer kyniske enn andre totalitære regimer

Bare det «å si ifra» kunne medføre bortføring og såkalt forsvinning. Når den tidligere biskopen av Buenos Aires i dag kritiseres for sin unnfallenhet i årene 1976 til 1983, blir han tatt i forsvar av andre som sier at det er urettferdig å trekke frem pater Bergoglio.

Det var den katolske kirke som sviktet, i likhet med det store flertall av argentinere som heller ikke sa ifra. De fryktet for sine egne liv og lot ugjerningene skje i håp om å overleve.

I ettertid

Den nye paven, som etter enkeltes mening altså utviste dårlig skjønn i juntaårene, har også i ettertid fortsatt med det, mener andre.

På grunn av amnestilover tok det lang tid før et slags rettsoppgjør kom i stand i Argentina. Og da det tok form nektet Jorge Mario Bergoglio å forklare seg. Og da han først gjorde det var det preget av unnfallenhet.

Men dette er ikke ansvarsfraskrivelse, er motargumentet; det er snarere et uttrykk for den ydmykhet Pave Frans ble berømmet for i Vatikanet rett etter utnevnelsen. For den senere biskopen skal i all stillhet ha hjulpet folk i nød og bistått politisk forfulgte som trengte beskyttelse.

Han skal også ha tatt opp enkeltskjebner med militære offiserer og på den måten ha reddet fangers liv, men han snakker ikke om det selv og han forsvarer seg ikke når han blir anklaget for ikke å ha talt juntaen midt imot.

Det er i ettertid blitt klart at den katolske kirke i Argentina visste mye om juntaens torturmetoder. Den nye paven har kommentert dette. Han hevder at han ikke visste om juntaens praksis med å la kvinner som var gravide før de ble arrestert føde før de ble likvidert og at barna så ble gitt til barnløse juntalojalister.

• Les: Diktatorer dømt for barnebortføring

Menneskerettigheter

Den katolske kirke «visste», men det var grenser for hva den unge – og teologisk konservative jesuittlederen kunne eller ville gjøre.

Og det tok nesten 30 år før den katolske kirke i Argentina, under kardinal Bergoglios ledelse ba om unnskyldning for ikke å ha protestert mot vold og terror.

Problemet for enkelte er at da beklagelsen kom så gjaldt det både regimets og regimemotstandernes voldsbruk.

Pave Frans er et produkt av sin kirke og sin samtid, om han var feig den gang – slik det også hevdes – avhenger mye av kritikernes ståsted og forventninger. Men én betraktning er viktig: Det er gått 30 år og for mange argentinere er fremtiden viktigst.

Landet har i en menneskealder sett seg tilbake og vært «tidligere diktatur». Å legge fortiden bak seg er vel så viktig som å ta et oppgjør med den. En argentinsk pave er et fantastisk plaster på såret etter at folkeavstemningen på Falklandsøyene gikk dem imot i helgen. Nasjonalstoltheten er gjenoppreist – derfor ble det danset i Buenos Aires' gater i natt, nesten som da de ble verdensmestre i fotball.