Islamistene kappet av hendene til kameratene Muchtar og Souleiman

Morgenrush i et veikryss på en av innfartsårene til Bamako.

I en stri strøm suser biler, busser og en armada av små motorsykler forbi to av krigens ofre i Mali.

• Les: – Vestlige bør komme seg vekk

Bor i veikanten

Kameratene Muchtar og Souleiman bor og sover på bakken under åpen himmel i veikanten her.

Fra et lite bord og under en fillete parasoll prøver de å tjene til livets opphold ved å selge sigaretter og bensin på literflasker.

På en god dag er fortjenesten ti norske kroner, og de hjelper hverandre så godt de kan.
For begge mangler hender. Dem fikk de skåret av som straff av islamistene som har kontrollen i hjembyen deres, Gao, ett hundre og tjue mil nordøst for Bamako.

Det er to måneder siden de kom til veikrysset i Malis hovedstad.

– Siden vi kom her, er dette blitt stedet vårt, forteller Muchtar Toure, før han fortsetter.

– Vi har ikke noe sted å dra. Vi har rett og slett ikke noe valg.

Bundet fast i en stol

De to var lastebilsjåfører da de islamistiske opprørerne kom til Gao i fjor vår. Byen falt raskt siden de maliske soldatene som skulle forsvare den, rømte hals over hode.

De etterlot seg en mengde våpen, og Muchtar og Souleiman lot seg friste til å gjemme unna noen av dem.

Men de ble sett, angitt til islamistene og satt i fengsel.

– Etter tre måneder kom de og sa at vi trenger deg, forteller Souleiman Traore.

– Jeg visste ikke hva som ville skje, men jeg følte at jeg var havnet mellom liv og død. De hadde med seg et tau av samme slag som det en tjorer kyr med, og bandt meg fast til en stol. Så strammet de et bånd rundt armen min for å hindre blodet å strømme. De merket av hvor hånden min skulle kuttes og ga en kniv til en mann. Han brukte en halv time på å skjære den av.

Både Souleiman og Muchtar ble sendt til sykehus etter amputasjonene og fikk sydd stumpene sammen av en lege. Det var ikke ønskelig at de skulle blø i hjel, men at de skulle bli sett i Gao til skrekk og advarsel.

Etter at de flyktet til Bamako, har ingen humanitær organisasjon, verken nasjonal eller internasjonal, fanget dem opp og gitt dem assistanse.

• Les: Lavrov skuldar vestlege land for å ha bygd opp Mali-opprørarar

– Selv djevelen er ikke så ille som islamistene

De får litt hjelp av en nabo i veikrysset, men hun tjener ikke stort, hun heller, på gatekjøkkenet hun driver.

– Jeg har også sønner, sier Mariam Togola.

– Jeg er mor, og ingen mødre vil at noe slikt skal skje med sønnene deres. Hvis jeg hadde midler, ville jeg ha hjulpet dem skikkelig. Men det har jeg ikke, sier hun.

Før jeg forlater de to, vil Muchtar si sin mening om islamistene nord i Mali.

– De er ikke muslimer, det kan jeg sverge på, sier han.

– Om Djevelen finnes, ville ikke engang han sette oss i fengsel i tre måneder og så kutte av oss hendene våre.

– Før de skar av meg hånden min, fikk jeg bind for øynene. Da den var av, fjernet de det og holdt hånden min høyt i været. Det var siste gang jeg så den, forteller Souleiman Traore.

• Les: Barberer skjegg og fjerner turban for å unngå regjeringshærens hevn