Mitt ”George Bush-moment” er av typen ”Jeg glemmer det aldri”.
Riktignok hadde jeg sett ham på avstand, svært lang avstand i Washington DC noen ganger, på en talerstol i det fjerne bak rader av politi og rekker av sikkerhetsfolk. Andre ganger hadde jeg ant konturene av presidenten bak sotede ruter i en skuddsikker bil når en endeløs kortesje enten ankom eller forlot Det hvite hus.
Da kongeparet besøkte Det hvite hus i februar 2005 var det ikke så mange meterene bort til George fra der pressen fikk stå – i den avstand protokoll og etikette tilsa, men jeg har aldri møtt ham.
Men mandag den 31. august 2005 følte jeg at jeg var nærmere USAs mektigste mann enn noen gang – og jeg tror han kan ha sett meg.
Helvetes forgård
Det var en ubeskrivelig vakker morgen og jeg gikk tur på stranden i Biloxi, Mississippi. Det var varmt, solen skinte fra klar blå himmel, det var så uendelig stille i byen som var blitt et helvete på jord.
48 timer tidligere hadde orkanen Katrina feid inn over Gulf-kysten. Noen mil lenger vest, i New Orleans, brast dikene og la byen under vann, men skadene etter selve orkanen var verre – mye verre – på Mississippi-kysten.
Sten var ikke tilbake på sten, og trehusene var borte for alltid.
Jeg fikk øye på en enslig mann på stranden. Kreativt nok tok han sitt morgentoalett i saltvannet. Alternativene hadde stormen tatt. Han hadde mistet hus og hjem, men var allikevel fornøyd: Han beholdt livet og det var som å vinne i lotto i Biloxi denne siste dagen i august 2005.
Der nyansene hadde vært små ble kontrastene enorme. Det var sterkt å møte en enslig mann som greide å se sin egen situasjon i et helhetlig perspektiv.
Air Force 1
Da brytes stillheten av en fjern brumming som tiltar i styrke og etter hvert overdøver samtalen. Det er Air Force 1 med president George W. Bush om bord. Han er på vei fra ferie i Texas der han benyttet Katrina-dagen til å delta i John McCains fødselsdag i stedet for å følge orkanen på nært hold.
Presidenten er på befaring. Han ser området fra lufta, men i svært lav høyde. Noen korte glimt i det den enorme maskinen passerer.
Været var fint og sikten var god, han fikk et verdifullt overblikk – på ingen måte uvesentlig – men han møtte ingen skjebner, han fikk ingen øyenvitneskildringer og han deltok ikke i sorgen.
Han ble oppfattet som ufølsom og distansert, som klønete og – ikke minst – han var totalt i utakt med resten av nasjonen.
Da flyet forsvant i retning Alabama og Washington DC slo det meg umiddelbart at jeg hadde vært vitne til noe betydningsfullt. Dette var sviktende politisk vurderingsevne og dårlig timing i grell forening.
Katrina - et veiskille
Så er det da også mange kommentatorer som i disse dager nevner orkanen Katrina som president George W. Bushs største feilgrep. Invasjonen i Irak ble godkjent med overveldende flertall i Kongressen, grovt sett stemte halvparten av de demokratiske folkevalgte for invasjonen. Oppgjøret med Saddam Hussein hadde betydelig støtte i folket.
Katrina var noe annet. Det var et nærmest ubeskrivelig engasjement i USA, viljen til å hjelpe var total. Amerikanerne følte at de både bare måtte gjøre noe. De satte seg i sine egne biler og kjørte til Louisianna. Ofte var de mer i veien enn til hjelp, men det var ikke viljen det sto på.
Det var neppe dén det skortet på hos presidenten heller, men han var fullstendig ”out of touch”. Da PR-rådgiverene og mediakonsulentene fikk tatt seg inn var det for sent.
At han skrøt av Michael Brown, lederen for FEMA – det Føderale Nødhjelps Direktoratet: ”You are doing a heck of a job, Brownie”, en uke før Brown fikk sparken for udugelighet, bare understreket fomlingen.
Torsdag 15. september holdt presidenten en tale til nasjonen: Byen skulle gjenoppbygges koste hva det koste ville. Han sto i skjorteermene på Jackson Square midt i Det franske kvarter.
Nok en gang ble det feil.
Flombelysningen av katedralen var mulig - og mikrofonene, kameraene og satelittene fungerte - fordi aggregater og annet nødvendig utstyr var fløyet inn. Scenen var like vakker som den var grotesk: Det var ikke annen strøm i byen og New Orleans var et helvete på jord med tusen døde.
I et område på størrelse med Norge sør for Trondheimsfjorden var 275 000 hjem ødelagt. Én million mennesker i New Orleans med omegn hadde evakuert. Det var uklokt å plassere presidenten i en nærmest idyllisk ramme under slike omstendigheter.
Djevelen er i detaljene
USAs president er verdens mektigste mann, detaljene i hverdagen er det andre som tar seg av. Det kan slå begge veier.
I kjølvannet av Katrina ble det bekreftet at djevelen er i detaljene,
men det er uansett presidentens ansvar. Han burde ha bedt flyet lande i nærheten av Katrinas herjinger. Man trenger ikke rådgivere for å vise omtanke og empati.
Den 31. august 2005 – og gjerne to dager før – burde det ha vært en selvfølge for George W. Bush at han var tilstede, tok ansvar og viste lederskap. Det var ikke mye han kunne ha gjort, annet enn å være Commander-in-Chief. Mange vil si at han sviktet.
Andre konkluderer med at Katrina var et veiskille hva oppslutningen om Bush angår.
Da flyet forsvant i horisonten og stillheten igjen senket seg over sandstranden i Biloxi kjente jeg fornemmelsen av noe historisk. Jeg hadde hatt mitt ”George Bush-moment”.
Wenke Eriksen:
Ole Torp:
