- La håpet leve, la håpet leve, Keep hope alive – ropte han, og hele Omni Coliseum vugget i takt.

Det kokte i den store hallen, der mannen som nettopp hadde tapt nominasjonen, overgav sine delegater til sin politiske konkurrent.

Men Jesse Jacksons tale til demokratenes landsmøte denne kvelden, 19. juni 1988, var likevel et signal – nei, et løfte! - om at en dag kunne det bli mulig for USA å velge en svart president.

Det er 20 år siden, og jeg satt der i Atlanta med den kriblende følelsen reportere av og til har – at man er øyenvitne til historie.

Jeg kjempet for å finne ord å rapportere hjem til Norge, strevde med å forklare hvor betydningsfullt og følelsesladd og skjebnetungt dette dramaet egentlig var.

Grasrotas helt

Jesse Jackson, predikanten, borgerrettighetsforkjemperen, mannen som hadde marsjert med Martin Luther King jr. - hadde gjennomført en valgkamp som hadde truet Michael S. Dukakis’ nominasjon.

Han hadde beveget og begeistret ikke bare den svarte basen i det demokratiske partiet, han hadde fått med seg fattige hvite, latinos, fredsaktivister, homofile – alle som følte at amerikanske politikere aldri hører på dem, ikke tar deres problemer alvorlig.

Han hadde nektet å gi etter for parti-ledelsens tunge anmodning om å slutte rekkene bak Dukakis, helt til det siste visste ingen hva han ville gjøre. I dagene før konventet busset han seg selv og valgkampmaskineriet sitt seg gjennom The Deep South, til Selma, til Montgomery – gjennom alle byene i Sørstatene der svarte menn og kvinner tredve år tidligere sto opp og motsatte seg den hvite manns rase- og segregasjonspolitikk.

Skapte tro og håp

Da Jesse Jackson kom til Atlanta, denne sørstatsbyen som alltid har vært et politisk knutepunkt i USA, og la frem sine krav til partiprogram, led han nederlag.

Michael Dukakis’ delegater slo tilbake Jacksons forsøk på å ta inn i programmet at USA aldri skulle være først til å bruke atomvåpen, at USA ville kreve selvstyrerett for palestinerne, og at endelig, endelig, skulle de rike skattes.

Nederlag på nederlag. Michael Dukakis ville vinne valget mot George H. W. Bush ved å gå den moderate politiske vei. Liberale, radikale nye ideer var for farlige. Alle trodde de juni-dagene – at Jesse Jackson nå ville bøye nakken.

Men Jackson gikk på talerstolen og gav en tale som bragte Det demokratiske parti sammen, løftet følelsene, skapte håp og tro om seier etter åtte lange år under Ronald Reagan.

Hele salen lyste av røde JJ-bannere da han ble introdusert av sine fem barn som ”Mannen som kjemper mot alle odds”. Da orkesteret gled fra ”America the Beautiful” til ”Stars and Stripes Forever”, pumpet han knyttneven i luften og bragte salen nærmest til kaos.

Men da musikken og jubelen la seg, inviterte han Rosa Parks opp på scenen til seg, hun var kvinnen i Montgomery, Alabama, som nektet å gi fra seg sitteplassen sin på bussen til en hvit mann 30 år tidligere.

Nett-TV: Drømmen om et bedre land

Slik ville Jackson minne salen om hva slags mot som skal til for å oppnå sosial rettferdighet i et land der man i feststunder sier at mulighetene er like for alle.

Jeg husker jeg tenkte at dette var en mann som kunne frelse, gi håp – og moral til et parti som sårt trengte å vinne. Jeg husker at delegater rundt meg gråt da Jesse Jackson fortalte om sin barndom i South Carolina, som fattig barn, oppdratt av bestemor i et hus der tapetene ikke var til pynt – men for å holde vinden ute.

Og jeg husker at selv om Jesse Jackson nå var blitt en celebrity, en super-kjendis i det politiske landskapet – så snakket han om sin egen barndom og oppvekst som en påminnelse om at for USAs svarte befolkning, var det ikke så meget som var forandret siden guttedagene i South Carolina i 1940-årene: Slum, dop, vold var fremdeles like vanlig i åtti-årene, og Ronald Reagans egoist-politikk hadde ikke gjort det noe bedre for dem som hadde lite i utgangspunktet.

- La håpet leve, ropte Jesse Jackson da han overgav sine delegater til Michael Dukakis. - Amerika vil bli bedre, sa han – og demokratene i salen ville tro på ham.

Det var et lysende øyeblikk for dem, og for oss som var der som internasjonale korrespondenter. Det var en følelse av – forandring…. i luften.

Clinton, Bush - og Bush igjen

Jeg har dekket andre presidentvalg, jeg så Bill Clintons lette walkover i Chicago i 1996, og fulgte de skitne forsøkene på å få ham presset ut under Monica Lewinsky-affæren.

Nett-TV: Clinton, Dole og moralen - 1996

Jeg var vitne til den langtrukne, uverdige affæren som bragte George W. Bush til makten i 2000 – jeg var på demokratenes ”seiersfest” i 2004 da de i sjokk og gråt oppdaget at ”W”s maskineri klarte det - igjen.

Nett-TV: Året det er så jevnt - 2000

Nett-TV: I skyggen av terror - 2004

Men jeg har aldri – før eller siden – hatt den samme følelsen som jeg hadde i Atlanta Omni Coliseum 19. juni 1988, da en svart amerikaner sa at selv om han tapte, så måtte ideene vinne.

- You must not surrender, sa Jesse Jackson. Hold your head high, stick your chest out. Lidelse bygger karakter, karakter gir tro. Vi må ikke overgi oss. Amerika vil bli bedre.

Alle i salen ville tro ham, alle som drev ut i sørstatsnatten fra landsmøtehallen trodde de ville vinne. Tusenvis av mennesker hadde fått nytt håp. De fattige, de svarte, alle dem som trengte en ny politikk for Amerika og verden – de trodde at forandringen ville komme nå.

Drøyt fem måneder senere tapte Michael S. Dukakis valget, og George H. W. Bush ble ny amerikansk president.

Nett-TV: Da valgkampen ble stygg - 1988

Men i bakhodet på millioner amerikanere ringlet ennå Jesse Jacksons ord: Don’t you surrender. It gets dark sometimes, but the morning comes.

Det tok 20 år. Når USA nå får sin første svarte president, kommer kanskje også den forandringen som Jesse Jackson lovet den kvelden i Atlanta. Kanskje morgenen er kommet.

Les også:

Wenke Eriksen: - Vi bruker begge Colgate tannpasta

Joar Hoel Larsen:

Flyet som aldri landet