Presidentvalget tar på for amerikanerne

En fireåring fra Colorado oppsummerer følelsene mange amerikanere har nå. Presidentvalgkampen har tatt på.

Et knippe delstater, som Colorado, pepres med politisk reklame, telefonene ringer med innlest budskap om hvem du bør stemme på, gatekryssene er dekorert med valgplakater, hver minste uheldige kommentar analyseres i et større bilde i en 24 timers nyhetsstrøm.

Over 130 meningsmålinger de siste to månedene bekrefter det samme: Nasjonen er fortsatt så godt som delt ideologisk.

– Jeg er lei

Over fire millioner mennesker har sett internettvideoen med en gråtende Abigael.

– Jeg er lei, sier fireåringen mens tårene triller nedover kinnene.

– Lei av Bronco Bamma og Mitt Romney.

Mora filmer det hele, prøver å trøste Abigael med å si at det hele snart er over. Fireåringen snufser. Virker usikker

Jeg tør ikke komme med noen tall på valgtrøttheten. Meningsmålinger her kan gi deg det svaret du ønsker.

Kjendisanalytikeren Nate Silver mener sikkert noe om det. Mer om ham hvert øyeblikk. Vil først bare gi deg en liten stemningsrapport på hva jeg opplever akkurat nå.

Det er ikke sikkert du kjenner deg igjen. Jeg håper egentlig du ikke gjør det. Noen ganger får jeg på en uforklarlig måte ekstra energi akkurat når jeg ikke trenger det.

Som om koffeinet skulle slå inn i det du håpet du kunne synke ned i et flysete og våkne opp på et nytt sted.

For tre kvarter siden var det en lettelse å høre kunngjøringen skjære gjennom støyen i avgangshallen om at flyet likevel ville ta av mot Washington.

Vi kunne komme utenom det største stormsystemet som noen gang er registrert i Atlanterhavet og som har satt østkysten her i USA ut av spill. Opplagt at det gledet alle reisende å kunne komme hjem til familiene, eller overfylte kjellere, på denne allehelgensaftenen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tidstyv

Det er her på flyet jeg kladder dette brevet. For å virke opptatt. På samme måte som noen programmerer mobiltelefonen til å ringe ti minutter ut i møter for å slippe unna. Jeg ville egentlig slappe av, sitte litt i egne tanker, slippe å prate. Bryte alle sosiale regler i det offentlige rom her borte.

Noe søvn ble det ikke. Hun ved siden av meg hadde en uforståelige evne til å holde meg våken. Jeg skjønte tegninga allerede da jeg tilbød å løfte designerkofferten hennes opp i hattehylla slik at hun ikke skulle brekke de nylakkerte hvite, ekstra lange, neglene.

Vanligvis inviterer ikke et "hvordan har du det" til videre samtale, men kroppsspråket hennes og det store, spørrende blikket, viste med tydelighet at hun hadde et ønske om å plapre i vei. Kanskje om hvordan frisøren ikke hadde klart å farge håret hennes helt blondt i tuppene eller hvordan ungdomsklærne kommer i for små størrelser for en som var på bar før flere av oss i det hele tatt var født?

Jeg var ikke klar. Verken opplagt eller i et utvidet snakkehumør. Savnet et øyeblikk norske reiseforhold. En forsøksvis høflig avvisning nådde ikke gjennom sminkelaget. Boka hun hadde med seg, Fifty Shades, var bare for syns skyld. Hun leste den iallfall ikke.

I stedet småhumret hun av bilder hun fant i veska. Hun kunne finne på å puste høyt og tungt uten å ha noe anfall. Ta opp en parfymeflaske og spraye på halsen for så å unnskylde seg til oss andre dersom vi hadde fått litt på oss. Hvitvinen roet henne heller ikke ned og flyvertinnen hadde ikke tid til å stå å snakke om hvor hun hadde kjøpt anretningen som holdt lesebrillene hennes fast på jakkeslaget.

Verken jeg eller han som vant vindusplassen ville ta ansvar. Jeg fant fram datamaskinen og startet å skrive mens han lukket øyet som var synlig fra siden, og brukte det andre til å titte ut. Den kontaktsøkende dama var uheldig med midtseteplasseringen for den to timer lange flyturen.

Helst passer det og egentlig er det bare hyggelig og befriende å se at folk snakker med ukjente om sine liv. Bryr seg, hjelper til. Det er en del av den amerikanske kulturen.

– See you later

Vi hadde en drøy times togtur fra Manhattan og ut til Hofstra universitetet på Long Island. Jeg skulle rapportere fra presidentduellen i New York. Reiste lett med en bag, videokamera og stativ. Det starter fort en dialog. Spesielt når du oppdager at du ikke er den eneste som har bommet på en overgang og må ta en liten omvei med et par togbytter. Cheri og jeg gikk av på samme endestasjon.

– See you later.

Det ble raskere enn antatt. Etter noen minutter ser Cheri at jeg står noe rådvill på fortauet. Mobilen hadde ikke dekning. Det var ikke en betjent togstasjon eller taxier som ventet. Jeg var i rett kommune, men hadde tatt feil lokaltog. Hun ruller ned vinduet på bilen og lurer på når avtalt transport kommer. Jeg lurer på det samme bortsett fra det med avtalt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Denne delen av Long Island ikke var et godt sted for en i dress og slips med synlig teknisk utstyr, mente hun. Cheri hadde egentlig ikke tid til å stanse. Hun ventet på telefon om at hun hadde blitt bestemor og ville så kjøre rett til sykehuset. Men hun var like bestemt på å få meg fram til debattlokalet. Det ble en 40 minutter omvei for henne og hun nektet å ta i mot penger.

Hjelpsomhet er noe jeg opplever oftest. Alt fra det hverdagslige med naboer som sjekker innom kjæresten, som ligger med brukket ankel, mens jeg er på reise, til det større løftet, eller fellesskapsfølelsen, etter katastrofer. Også presidentkampanjene satser på frivillighetskulturen og at folk vil være med å dra lasset.

E-poster fra Obama

Den siste uka har jeg fått eposter fra Barack, Michelle, Mitt og venner av dem, som pent spør om jeg ikke kan spytte inn fem dollar eller mer. Min støtte er avgjørende for at de vinner, står det i epostene. Sist nå, en epost fra presidenten som mener han lett kan tape om ikke jeg bidrar med å ringe rundt i de få delstatene det kriges om.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Obamakampanjen stoler tydeligvis ikke på kjendistallknuseren Nate Silver. Han mener det hele er avgjort. Som i en amerikansk fotballkamp med tre minutter igjen å spille, skal det mye til for at laget som leder med ett mål, taper. Det er 79% sannsynlighet for at den som leder, tar seier i mål, har Silver regner seg til.

Den 34 årige karen fikk nasjonal berømmelse da han for fire år siden spådde utfallet av presidentvalget. Han forutså resultatet i 49 av 50 delstater og den han bommet på, Indiana, der vant Obama med 1 %.

Han traff også i spådommene om de 35 senatsvalgene det året.

Nate Silver gjør ingen opinionsmålinger selv. Han setter sammen den endeløse strømmen av meningsmålinger fra selskaper eller organisasjoner du kanskje aldri har hørt om, sjekker hvor representativ undersøkelsen er, om det er fastlinje eller mobil som er brukt, hvilke deler av gruppa med stemmeberettigede som er spurt, justerer tallene, og modellen hans var karrieremessig gull verdt i 2008. Spørsmålet er bare om Nate Silver også blir en one-term kjendistallknuser eller om modellen hans blir et instrument når man ønsker mer eksakte og korrekte føringer på hvilken vei vinden blåser.

Selv mener han det er 79% sannsynlighet, samme tall som fra fotballen, for at Obama vinner. Utregningen kom opp på oppløpssiden, på Halloween, da det var en uke igjen til presidentvalget.

Alt handler om veien mot 270 valgmenn. Det magiske tallet for Det hvite hus. Siden valgsystemet her er slik at vinneren tar alt i delstatene, er de nasjonale målingene mindre interessante akkurat nå. Det kan bli en situasjon der Mitt Romney får flest stemmer totalt, men likevel ikke nok delstater i ryggen til å nå halvparten av de 538 valgmennene.

Enkelt sagt, for alt dette kan du se på NRK.no: California er har flest innbyggere og derfor flest valgmenn, 55. Wyoming er minst med 3 valgmenn. Stemmehistorikken har delt USA inn i blå og røde delstater. For å få regnestykket til å gå opp, må man på jakt etter stemmer i delstater som vipper eller bytter på å gi seieren til republikanere og demokrater. Derfor er delstater du sjelden hører om ellers, som Ohio og Colorado, så viktige nå.

Nate Silver mener guvernør Romney ikke klarer å trenge gjennom Obamas brannmur i Midtvesten. I så fall må alle meningsmålingene der ute, som han bygger regnestykket på, være systematisk feil, sier han. Silvers valgvarsel er at Obama får 303 valgmenn i år og fire nye år.

Noen uteblir

Selvsikkerheten er også stor hos Obamas guru, David Axelrod. Den nære rådgiveren har lovet å barbere den 40 år gamle Burt Reynolds-barten om demokratene taper i de tre delstatene Minnesota, Michigan eller Pennsylvania.

Jeg var i vippestaten Florida tidligere denne uka. Der møtte jeg et par Obama-tilhengere. Hun ene var student som hadde kveldsjobb på en restaurant. Den andre var pensjonert bilmekaniker. Begge hadde innøvde fraser på hva de mente om presidenten. Viktigheten av de sosiale programmene han fronter. Det eneste jeg stusset over var at ingen av dem skulle stemme.
Begge hadde gått glipp av fristen for å registrere seg.

Om det var en trøtthet, som fireåringen Abigael ga uttrykk for med tårer i øyene, eller bare mangel på entusiasme, var vanskelig å få grep på, men jeg kan iallfall bekrefte at to potensielle velgere uteblir fra det viktigste valget i USA på mange tiår.