Viktig toppmøte mellom Blair og Bush

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Av de mange møter Blair og Bush har hatt kan dette bli det politisk viktigste. Etter at Tony Blair har stått last og brast med den amerikanske president og har løpt stor politisk risiko på hjemmebane, er det tid for at han får noe igjen.

Viktig toppmøte i Nord-Irland i dag. (Reuters-foto)

Og dette "noe" dreier seg om intet mindre enn Iraks fremtid etter at kamphandlingene er over. Det går på hvem som skal ha det øverste ansvaret for det humanitære hjelpearbeidet og for gjenoppbyggingen av Irak - FN eller Pentagon.

Krigens lover gir invasjonsmakten et klart ansvar for sivilbefolkningens ve og vel, men internasjonale hjelpeorganisasjoner ønsker ikke å stå under kommando av amerikanske militære. De må være nøytrale. Det viste seg i Basra der britene respekterte at Det internasjonale Røde Kors forholdt seg absolutt nøytralt, og derfor var istand til å få vannforsyningene igang igjen og sikre medisinsk hjelp til sårede sivile.

Sivile hjelpeorganisasjoner best

Røde Kors-talsmannen Florian Westphal sier til The Economist at hjelp til et område må baseres på sivilbefolkningens behov, ikke på hvem som har militær kontroll. Han støttes av Redd Barna`s Christoph Wilcke, som sier at frivillige organisasjoner er langt bedre egnet enn militære til å distribuere hjelp til dem som trenger det mest.

Selv om britene har opptrådt mer hensynsfullt enn amerikanerne, hadde heller ikke de full kontroll med utdelingen av mat og vann i Sør-Irak. Det endte mange steder med fullstendig kaos der de sterkeste stakk av med det meste.

Men en ting er den humanitære hjelpen som det er et skrikende behov for. Det gjelder nesten alt sivilbefolkningen i et krigsherjet land trenger - fra mat, vann, klær og telter til medisiner. Irakiske sykehus er sprengt på grunn av de mange sårede sivile. Det rapporteres om hjerteskjærende scener der barn og voksne opereres uten bedøvelse fordi det ikke finnes anestesihjelpemidler.

FN må lede gjenoppbyggingen

Noe annet og på sikt like viktig er gjenoppbyggingen av Irak. Den mener Tony Blair at FN må få det øverste ansvar for. Her støttes han av alle europeiske land, Russland og Kina, Ja, nesten hele verdenssamfunnet er av den oppfatning.

Det ville være en fornuftig politikk både for utsiktene til å skape fred og forsoning i Midt-Østen og for forholdet mellom USA og EU-landene. Det blir EU-statene som til slutt må betale mest, for det er begrenset hva den amerikanske kongress vil punge ut med. Men det forutsetter at FN får det øverste ansvaret.

Strid i Washington

I Washington har det lenge vært strid om dette. Utenriksdepartementet og Byrået for internasjonal hjelp (Agency for International Development - AID) mener FN må spille en sentral rolle. AID har samlet den største innsatsgruppe i hele sin historie, høykvalifiserte kvinner og menn som er klare til å reise ut til Irak for å bøte på det som krigshandlingene og Saddams vannstyre har ødelagt.

Men på plass i Kuwait har Pentagon allerede sin egen gruppe under ledelse av general Jay Garner. Den pensjonerte general, som i 1991 hadde ansvaret for de kurdiske flyktninger i Nord-Irak, er sikkert en utmerket mann. Men han vil bli oppfattet som okkupasjonsmaktens representant, en prokonsul som vekker imperialistiske og kolonialistiske asssosiasjoner. Alle ikke-militære oppgaver blir hans ansvar. I dette opplegg er det verken plass for FN eller eksilirakiske politikere.

Haukene vil ikke vite av FN

Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz sier at det vil gå minst et halvt år før sivile kan trekkes inn i Iraks styre og stell. Han har tidligere antydet 36 måneder med en amerikansk prokonsul.

Wolfowitz` tidligere medarbeider, Richard Perle, som måtte trekke seg på grunn av habilitetssvikt, sa at han "takket Gud for at det var slutt med FN". Wolfowitz uttrykker seg ikke fullt så klart, men mener det samme.

Sikkerhetspolitisk rådgiver Condoleezza Rice, som er mer hauk enn due, forsøker å finne en fellesnevner for administrasjonen. Hun sa forleden at det er USA og Storbritannia som bør innta en ledende rolle i etterkrigstidens Irak siden de ofret mest i kampen for å få fjernet Saddam Hussein. Her det ingen plass for FN, ihvertfall ikke som mer enn et fikenblad.

Sivilt styre lar vente på seg

Jay Garner gir i intervjuer uttrykk for at han ikke regner med å bli sittende i stillingen så lenge. Han håper å kunne overlate styre og stell til en sivile administrasjon etter noen måneder. Det er det ikke Garner som bestemmer, men Washington.

Og USA er blitt stadig mer skeptisk til eksilirakere som for det første ikke kan bli enige om noe som helst og for det andre leverte mye ønsketenkning på forhånd. Fremtredende eksilirakere klager bittert over at de er blitt holdt helt utenfor.

Amerikanere får kontraktene

Det gjør ikke saken enklere at Pentagon allerede har begynt å gi amerikanske firmaer kontrakter for gjenoppbyggingen av Irak. Det er naturlig når det gjelder bevilgninger fra Kongressen, for det er fastslått i amerikansk lov at slike kontrakter skal gå til landets egne.

Men det er innlysende at den langt større hjelp som må komme fra annet hold, ikke kan administreres på denne måten. Her må europeiske firmaer få en sjanse på like linje med amerikanerne. Men det sier Pentagon nei til. Ikke engang de britiske kampfeller er hittil kommet i betraktning.

Vil Bush hjelpe sin venn Blair?

Det store spørsmål i forbindelse med toppmøtet i Nord-Irland er om George W. Bush vil og kan hjelpe sin venn Tonny Blair. Det avhenger av om han hører på utenriksminister Colin Powel eller de mange hauker. En av haukene, David Frum, skriver de fleste presidenttaler. Hans råd til Bush er klart:

Blair må våge å vende ryggen til Europa. Den prestisje han har vunnet i USA bør han bruke til noe annet enn å gjenopprette "den gamle verden".....

Storbritannia trenger ikke EU for å få makt. Det er EU som trenger Storbritannia. Er ikke dette grunn nok til å vente at Frankrike og Tyskland blir stående på utsiden av gjerdet, mens britene institusjonaliserer sin militære allianse med USA?