Irak: Hovmod står for fall

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Da tenker jeg ikke først og fremst på de prinsippielle krigsmotstandere, men på militæranalytikere og etterretningsfolk som forteller Washington Post og andre aviser at krigen slett ikke går etter planen, uansett hva forsvarsminister Donald Rumsfeld og andre sivile hauker i Pentagon sa.

Til og med navngitte offiserer som Central Commands nestkommanderende, general William Walace, sier at de har støtt på kraftigere motstand enn ventet.

Det blir stadig tydeligere at dette er en krig de amerikanske militære slett ikke ønsket. Til og med Irak-felttogets øverstkommanderende, general Tommy Franks, var skeptisk. Hvis amerikanske soldater først skulle sendes ut i kamp, måtte det være mange nok og deres forbindelseslinjer bakover burde være helt sikre, mente offiserene. Likeledes advarte etterretningsfolkene i CIA og Pentagon om at irregulære irakiske styrker ville yte hård motstand og at det ville bli geriljakrig i motsetning til store slag i åpent lende som under den første Golfkrigen.

Rumsfeld ville ikke høre

Men Rumsfeld ville ikke høre på motforestillinger, forteller Washington Post og andre aviser som støtter selve krigen. Han behandlet sine generaler med et hovdmod og arroganse som forskrekket og irriterte mange, men det var lite offiserer i tjeneste kunne gjøre. De måtte adlyde ordre fra de politiske overordnede. Dette er altså ikke generalenes krig, men de sivile haukenes krig.

Angrepsstyrkene fordobles

Erkjennelsen av at det blir en mer langvarig krig enn de først trodde og at den irakiske motstanden kan bli enda hårdere, har begynt å melde seg også hos Pentagons sivile ledelse og i Det hvite hus.

Forsterkninger på 120 000 mann blir de nærmeste ukene sendt til Irak. Det er en fordobling av angrepsstyrkene. Først når disse er på plass er det håp om å kunne ta Bagdad og styrte Saddam, men ingen har lenger illusjoner om at det blir lett. Tålmodighet er blitt gjennomgangsmelodien i alle erklæringer fra Det hvite hus og Pentagon.

Sjekk på Internett

Den som ikke har registrert dette omslaget, har ikke fulgt med i de uttalelser president George W. Bush, forsvarsminister Donald Rumsfeld og andre kom med allerede før fiendtlighetene brøt løs. Dette lar seg lett dokumentere ved å gå inn på Internetts databaser.

Dette er forøvrig noe helt nytt både for media og de krigførende parter. Interesserte mennesker, mange av dem kunnskapsrike og med erfaring fra konfliktområdene, deltar i den globale www-diskusjon. Internett blir viktigere enn fjernsynet for stadig flere verden over. Dette er fremtiden, og denne fremtid ser vi allerede nå i Irak-krigen.

Tvil om amerikanske soldater er best

Hvorfor sørget ikke Pentagon for å ha på plass større styrker før vi sendte våre soldater ut i krig, spør mange offiserer. Jeg har snakket med meget erfarne NATO-offiserer som sier at de synes synd på de amerikanske gutter og jenter som venter i ørkensanden i Irak. Selv om de har verdens beste våpen og en høyteknologisk "hypermakt" i ryggen, så er de ikke så godt trenet som de britiske styrkene.

At amerikanske soldater skulle være verdens beste, som president George W. Bush sier, er det få militæreksperter som tror. Fra NATO-øvelser vet man at amerikanske soldater hadde vanskeligheter med å reagere raskt, møte uventede hindringer og omstille seg. Det er i teknologien, ikke i mannskaper at den amerikanske forsvarsmakt må regnes som verdens beste.

Kamp mann mot mann

Dette er et viktig moment i Irak, siden stridighetene i stigende grad utvikler seg til mann-mot-mann-kamp og da hjelper det ikke bare med all verdens høyteknologi. Dette har vi allerede sett i byer og tettbebyggelse som ligger langs invasjonsruten mot Bagdad, og vi ser det stadig i Basra. På krigens niende dag har angrepsstyrkene ennå ikke tatt en eneste større by, og forbindelseslinjene er fortsatt truet av irakiske regulære og særlig irregulære styrker.

Little Big Horn River

Det er en skjebnens ironi at de seierssikre amerikanske kavaleristyrker, som i krigens første dager raste nordover i reneste cowboystil med sandstøv i øynene, tilhørte US 7. Cavalry. De fem kompanier som general George Armstrong Custer i 1873 førte inn i det totale nederlag mot siouxhøvdingene Sitting Bull og Crazy Horse ved Little Big Horn River, kom nettopp fra US 7. kavaleri. Dengang tapte de slaget på grunn av ledelsens hovmod, selv om de hvite til slutt vant krigen mot rødhudene. Få er i tvil om at amerikanerne og britene til slutt vinner i Irak, men omkostningene kan bli særdeles store.