Slaget om Bagdad nærmer seg

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Hittil har amerikanerne og britene vært i kamp med regulære irakiske arméenheter, og de har bitt kraftigere fra seg enn ventet. Koalisjonsstyrkene har hatt betydelige tap i sårede og falne, og TV-bildene av drepte og ifangetatte soldater har gått inn i de tusen hjem i USA og Storbritannia. Det var nettopp dette president George W. Bush og statsminister Tony Blair hadde håpet å unngå.

Geriljakrig og gatekamper

Koalisjonssstyrkene har fått forsmaken på geriljakrig og kamp i tettbebyggelse. Det ble ingen parademarsj. I Umm Qasar har det vært kamper i flere dager, og området rundt dyptvannshavnen er ennå ikke så godt sikret at forsyningene sjøveien kunne ankomme.

Det dreier seg om soldater og militært utstyr, men også om mat og medisiner til sivilbefolkningen. Det siste er en viktig del av den psykologiske krigføring. Kommer ikke denne hjelp frem i tide, risikerer amerikanerne å få langt flere fiender enn de behøver.

I millionbyen Basra har motstanden vært så stor at koalisjonsstyrkene bestemte seg for ikke å gå inn. Byen er mer eller mindre omringet, og en humanitær katastrofe truer dersom man ikke får vannforsyningene igang igjen.

Kan man tro på forsvarsministrene?

Nå sier både den amerikanske og den britiske forsvarsminister at det aldri var meningen å ta Basra eller andre byer underveis. Meningen var å komme fortest mulig til Bagdad og styrte Saddam. Slike uttalelser skal man ta med en klype salt.

Jeg har gått igjennom hva disse to herrer har sagt de siste ukene. Deres uttalelser er fulle av selvmotsigelser og halvsannheter... Det er ingen tvil om at begge hadde trodd det skulle gå greiere i det sørlige Irak. Motstanden har vært langt hårdere enn de hadde forestilt seg.

Rett til Bagdad

Nå gjelder det Bagdad, sier både president George W. Bush og statsminister Tony Blair med overbevisning. Alt annet er angivelig sidefektninger. Dersom Bagdad først faller og Saddam blir drept eller flykter, vil motstanden i resten av Irak bryte sammen, er tankegangen i Washington. Men etter hvert som angrepsstyrkene har rykket nordover og har forlatt ørkenen, har de møtt stadig større motstand.

Saddams elitestyrker venter i Eufratdalen

I den frodige og tett befolkede Eufratdalen er nettopp dette situasjonen. Her venter Medinabrigaden og andre elitestyrker. De er bedre utstyrt og trenet enn de regulære hærstyrker, og de er også mer motivert. Amerikanerne og britene sier nå åpent at de er forberedt på meget hård motstand i Eufratdalen før de kommer til selve Bagdad.

Hva som vil skje i Bagdad, er et åpent spørsmål. I verste fall kan det bli gatekamper, der både elitestyrker og gerilja i sivil kjemper mot de allierte. Det vil kreve mange sivile liv, uansett om de USA-ledede styrkene gjør sitt beste for å unngå det.

Presisjonsbomber hjelper ikke i gatekamper

En ting er presisjonsbombing fra luften. Det har hittil krevet noen menneskeliv og har gått ut over bolighus, selv om de fleste eksperter er enige om at presisjonen har vært forbløffende god.

Noe annet er bykrig. I gatekamper vil ikke presisjonsbomber og raketter fra luften være til stor hjelp.
Da er også annen militær høyteknologi, som f.eks. Apachehelikopterne, sårbare. Det har allerede vist seg. At irakerne klarte å erobre et fullt inntakt Apachehelikopter er et prestisjenederlag for Washington, selv om det skulle ha vært motorfeil og ikke ildgivning fra bakken som tvang det ned.

Brudd på Genevekonvensjonen?

President George W. Bush har anklaget irakerne for at de har brudt Genevekonvensjonens bestemmelser ved å fremstille fanger på TV under ydmykende omstendigheter. I prinsippet har Bush rett. Men hans kritikk blir ifølge amerikanske og britiske kommentatorer "hul" når man husker på hvordan bakbundne og blindede fanger ble filmet og fotografert i Guantanamobasen. Den behandling de har fått og stadig får, vil neppe holde for Genevetraktatens strenge krav.

I Irak-krigen møter de amerikanske og britiske ledere seg selv i døren. Da blir det en mager trøst å få demonstrert påny at Saddam er en løgner og despot. Det visste vi jo på forhånd.