Den store alliansen som ble borte

Av NRKs Moskvakorrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld

Under ”Desert Storm” mot Saddam Hussein vinteren 1991 støttet USSRs president Mikhail Gorbatsjov politisk USAs president George Bush.

Da president Bill Clinton åpnet ”den nye, moralske æra” i internasjonal politikk i Jugoslavia påsken 1999, gikk president Boris Jeltsin om litt med ham.

Men nå sitter president Vladimir Putin med korslagte armer, og bare ser på sin amerikanske kollega.

- Kan ødelegges

Felttoget mot Irak har president Putin kalt en stor politisk feil. Han sier faren er stor for at den store alliansen mot internasjonal terrorisme kan bli ødelagt av denne krigen.

Den amerikanske administrasjon svarte på utspillet ved å påstå at gamle KGB-offiserer har drevet våpenhandel med Irak og fortsatt hjelper.

Utenriksminister Igor Ivanov svarer sint at dette er etterforsket og avkreftet. Da Russland ganske motvillig gikk med i antiterrorisme-blokken i månedsskiftet september/oktober 2001, sa president Putin pragmatisk at ”dersom USA tyr til uakseptable metoder i kampen mot terrorismen, får vi takle dèt for seg!”.

Nå kaller han USAs angrep på Irak for ”Faustrecht” i sitt nasjonale sikkerhetsråd.

I dag står flaggstangen naken

Flaggborgen er tynn i den mytiske borggården for alliansen, som USA stadig snakker om å ha i ryggen. Verken trikoloren, det tyske eller det russiske flagg vaier der.

Selv Norge i rødt hvitt og blått blafrer ikke i vinden, som det gjorde fra Kystvaktskipet ”Andenes” i Den persiske gulf under ”Desert Storm”anno 1991!

Verden har til gode å se jublende irakere ønske de britiske og amerikanske tropper velkommen der disse har klart å bite seg fast.

"Welcome to Kosovo NATO” så vi overalt i landsbyene der sommeren 1999”. Da kronet president Bill Clinton ”Den nye moralske æra” i utenrikspolitikken med serbisk tilbaketrekning fra den terroriserte provinsen.

Også den gang surmulte russerne litt før de gikk med: Idèt bombingen av Jugoslavia startet, snudde statsminister Jevgenij Primakov sitt fly i luften på vei mot USA, og dro hjem igjen som protest.

Men president Jeltsin sendte sine tropper til KFOR likevel.

”Russland må kunne utnytte den uenighet som rår om Irak innad i EU til fremme for vårt syn!”- sa president Vladimir Putin i måneder før angrepet på Irak. Det lyktes han med.

Bløffen om ondskapens akse

USAs president George W. Bush har det siste halvannet år stadig snakket om ondskapens akse, hans videreføring av Bill Clintons moralske æra.

Irak, Iran, Taliban og Nord-Korea toppet listen til Bush. Tre av The wanted var gamle, russiske ”klientstater”, som ikke helt var avlagt.

"Den moralske æra" proklamerte Bill Clinton trygt etter at han selv hadde ridd av Monica Lewinsky, og Boris Jeltsin hadde fått korket de grøfste vodka-flaskene. I oktober 1998 sto de to skulder ved skulder i Kreml på pressekonferanse og svarte på henholdsvis munnsex og ofse-fylla.

Men det har gått fra galt til verre!

I dag har USA, NATO-landene og Russland ikke kvidd seg for å støtte seg til regimer som det er langt mer naturlig å legge på ondskapens akse enn inn i en demokratisk allianse mot internasjonal terrorisme:

Fremfor alt dreier det seg om Uzbekistan!

Her har USA sitt viktigste støttepunkt for Afghanistan-operasjonen, slik Ungarn tjente USA i Bosnia-
operasjonen. Midt i desember i fjor brennmerket FN i en rapport president Islam Karimovs regime som et tortur-styre.

Turkmenistan med den absurde diktator Nijazov, alle turkmeneres far, er valgt på livstid. Og en ”god” alliert. Hans styre gjør salig Ceausescus styre i Romania til den glade "barnehage-øvelse". Det vet enhver fri penneknekt som har dekket begge regimer.

Dobbeltmoral forvitrer alliansene

Naturligvis går det ikke i lengden å bygge politiske allianser på dobbeltstandarder.

- Jeg vil ikke klandre Vladimir for dette! sa George W da godt over hundre gisler gikk med under gassingen av alle som befant seg i Dubrovka-teateret her i Moskva i oktober i fjor.

Men i Russland var det ganske mange som anklaget myndighetene. Minner om de militære som anvendte nervegass mot sivile demonstranter i Tblisi 9. april 1989, ble vakt til live.

Gisseldramaet på Dubrovka-teateret var terrorismens hittil mest spektakulære anslag, etter angrepet mot USA 11. september 2001.

Russerne lempet OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, ut av Tsjetsjenia fra nyttår i år. For to år siden ville dette vært utenkelig.

Da måtte Russland finne seg i nesten et helt års suspensjon fra Europa-rådet på grunn av formen for krig som drives i Tsjetsjenia. Nå ligger Putins kritikk-aversjon fast.

Men med én lov for Kong Salomo og én for Jørgen Hattemaker blir det sprik i geleddene.

Uventet for Kreml

Under årene med strid om NATOs dobbeltvedtak 1979-1981 ble Kreml anklaget for å prøve å splitte NATO, og drive en kile inn mellom USA og Europa.

Tvilen i vest den gang ga Kreml en reell sjanse. Willy Brandt som SPD-formann var på glid det samme var Sveriges Olof Palme og halve Arbeiderpartiet i Norge.

Men da Kreml påtvang polakkene unntakstilstand i desember 1981, gikk frykten for slik splittelse innad i NATO til spille.

Kremls egen krig i Afghanistan 1979-1989 var en av de aller viktigste enkeltfaktorer, som førte til perestroika, glasnost og til sist til sovjetstyrets fall i 1991.

Dèt forandret verden, det...

I september 1990 sa Sovjetunionens utenriksminister Eduard Sjevardnadze til NRK i Helsingfors, at landets gode forbindelser med Saddam Hussein trolig ville sette sovjetisk diplomati i stand til å snakke mannen til rette.

Dette var toppmøtet mellom presidentene George Bush og Mikhail Gorbatsjov, der de meislet ut en felles platform i forhold til Irak før Desert Storm startet rett over nyttår 1991.

15. oktober 1990 sto denne signatur og intervjuet president Gorbatsjov om nyheten dèn dagen: Minutter før hadde han fått vite at han var årets vinner av Nobels Fredspris.

Mens jeg sto der med mikrofonen, kjente jeg en hånd nappe meg i ermet. Det var Gorbatsjovs skytteldiplomat i forholdet til Saddam Hussein:

- Skynd deg, jeg trenger presidentens signatur på et brev for flyet står alt og venter for å ta meg til Bagdad med budskapet! visket Jevgenij Primakov til meg.

Han ble senere Russlands svar på CIA-sjef, utenriksminister og statsminister.

I dag kan president Vladimir Putin lene seg tilbake og betrakte det som nå skjer. Sagt med nåtidens munnhell opplever han en vinn-vinn-situasjon:

USAs president og Storbritannias statsminister har skapt en splittelse som har satt idèen om en felles utenrikspolitikk i EU langt, langt tilbake.

Selv den gamle enighet innad i NATO er nå så medtatt, at Kreml aldri på egen hånd kunne drømt om å skape noe i nærheten av dagens splittelse! Dette skjer midt under en utvidelse av NATO østover, en prosess som Kreml har opponert mot i ti år!

Slikt gir perspektiv for dagens Kreml-leder.

Vladimir Putin har på toppen av alt dette klart å posisjonere seg slik at han med sin motstand mot det amerikanske angrep på Irak er langt mer ”spiselig” for George W. Bush enn den gamle, amerikanske kjerneallierte Tyskland, for ikke å snakke om Frankrike!

Utfra et ”Tuppen & Lillemor”-perspektiv som også historisk har vært både opplysende om og betegnende for internasjonal storpolitikk, er sjansene langt større fremover for at George heller vil leke med Vladimir enn med Gerhard og Jacques!

Hvem betaler?

”USA betalte for krigen, Europa må betale for freden!” Dette var devisen til den amerikanske president etter bombingen av Jugoslavia i 1999.

Alt nå står uttalelser fra den amerikanske administrasjon til skue om at det naturligvis fins en rolle for FN og de andre statene som var imot angrepet - i gjenoppbyggingen av Irak! Det mangler ikke på skjult dagsorden.

Juan Bosch i Den dominikanske republikk ble valgt som den første demokratiske president på 38 år i desember 1962, og kuppet etter 7 måneders virke.

Da skrev han en bok som i analytisk forstand kanskje har noe å bidra med i dag: ”PENTAGONISMEN”! Budskapet til denne mannen, som ble styrtet av krefter med USA i ryggen var, at det er en sammenheng mellom vekst i amerikansk militarisme og vekst i amerikansk økonomi!

Så langt har president George W. Bush bedt kongressen om 75 milliarder dollars til èn måneds krig mot Saddam Husseins regime. ”Desert Storm” kostet ”bare” 60 mrd dollars i 1991.

Men allerede nå nevnes summer på 200 milliarder dollars dersom 4-stjerners general Tommy Franks må holde på i felten lenger enn én måned.

Samtidig opplever USA den alvorligste økonomisk ”slump” som Wall Street kaller det, på mange år. Det er en del underleverandører som aktiviseres når anslagsvis en sum fra 75 milliarder dollars til kanskje 200 milliarder dollars plutselig brukes av offentlig sektor i amerikansk økonomi.

Krigersk keynesianisme kunne kanskje passe som etikette på dette, oppkalt etter John Maynard Keynes. Han var økonomen som utviklet teorien om behov for økt offentlig pengebruk for å få hjulene i gang igjen etter depresjonen i samfunnet på 1930-tallet, -en tenkning som jo faktisk lå bak president Roosevelts ”New deal”!

Ubetalte regninger

Selv idealistiske Norge skyndte seg høsten 1999 med å avvikle sitt militære, fredsopprettende oppdrag i Bosnia for å haste videre til neste oppgave i Kosovo, som var mer i vinden da.

I dag ytrer norske generaler håp om at Norge er ferdig med våre KFOR-forpliktelser i Kosovo fra neste år, skjønt slike fredsopprettende operasjoner tar 20-25 år. Det viste Kypros-og Libanon-operasjonene til FN.

Det er en krise for NATO-doktrinen når Europas giverland svikter sine sivile forpliktelser etter de militære. Det skjer med Kosovo.

EU- og FN-dokumentene er fulle av fakta om pengene som aldri kom. Afghanistan truer med å utvikle seg til den samme, glemte krigen: Kampen for den konsoliderte fred!

Danske Katarina Ammitzbøll ved FNs utviklingsprogram i Kabul påpekte i ”SØNDagsrevyen” 23. mars her i NRK, at ”løftene om gull og grønne skoger” til Afghanistan fra senhøstes 2001 og gjentatt av Vesten senere, er sviktet for lengst.

Norge har forstrukket de militære musklene både på bombe- og mineryddingsiden og på ingeniørsiden i Bosnia og Kosovo.

I Afghanistan driver derfor norske offiserer nå med et CIMIC-arbeid – sivilt-militært samarbeid. Gitt deres manglende midler, griper det lit eom seg utover en ”trøste- og bære”-linje.

Toppsjefen for virksomheten i Kabul, Oberst Ole Martin Hojem, er 2 måneder inn i den 4 måneders mandatperioden. Han har ikke fått de fem millioner fra Norge som han skulle hatt fra nyttår!

Og Oberst Hojem har skrevet brev til Norge om dette, sier obersten til NRK. De andre 17 deltakerne i ISAF-styrken i Kabul er like unnvikende og nølende med penger øremerket sivile.

NATO-doktrinen om fredsopprettende operasjoner viser, vurdert utfra både Bosnia, Kosovo og Afghanistan, klare tegn på sviktende evne når det gjelder å betale for fred etter krig.

Det er den matematiske ligningen for NATO-doktrinen. Når NATO-landene er enige! Et blikk også på Europas børser tyder på, at det blir lite til overs til Irak, når den tid måtte komme at fred der skal bygges opp etter krig.

(NRK)