Irak: Blod, svette og tårer

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Militære, og særlig de som er gått av og kan uttale seg friere, advarer gjerne mot å ta noe for gitt i en krig. Deres fag er krig. De vet at det i krig skjer helt uforutsette ting, og de vet også at krig krever store ofre blant sivilbefolkningen.

Ikke en gang egne falne kan utelukkes selv om det har vært en doktrine siden den første Golfkrigen at færrest mulig amerikanske soldater skal miste livet. Det skal ihvertfall ikke vises på fjernsynsskjermen slik som i Vietnamkrigen og i nyere tid i Somalia og Beirut.

Sannsynlig at det usannsynlige inntreffer

Unge Bush er neppe så vel bevandret i litteraturen som pappa Bush. Derfor kjenner han antagelig ikke Aristoteles' berømte ord om at "det er sannsynlig at det usannsynlige inntreffer". Men han er nok blitt advart av sine militære rådgivere om at krigsplaner kanskje må endres og at det vil bli amerikanske tap. Det er da også skjedd. Krigen startet på en annen måte enn planlagt, og amerikanske liv er gått tapt, liksom de sivile tap begynner å stige. Selv de smarteste våpen kan ikke garantere noe annet. Og irakerne har ytt sterkere motststand enn ventet.

Troen på en kortvarig krig

Det har vært en klar linje blant de sivile som i dag styrer i Pentagon at dette skulle bli en kortvarig og "kirurgisk ren krig", der den enorme amerikanske våpenteknologiske overmakt skulle gjøre det klart for fienden at det var helt nytteløst å sette seg til forsvar. Muligens trodde de det, kanskje var det bare propaganda.

Skepsis til Pentagons sivile

Men jeg stoler mer på amerikanske militære enn på mange av de sivile som ble trukket inn i Bush-administrasjonen. Flere av dem tjenestegjorde uten ære under Ronald Reagan og ble tatt i løgn og dømt for det, som Pointdexter og Eilliot Abrahams. Andre, som Richard Perle, distanserte seg klart fra president Reagan da denne oppdaget at han "could do business" med Gorbatsjov og de to sammen gjorde slutt på den kalde krigen.

Den slags politikere bør man ha en rimelig grad av skepsis til, særlig når de forfekter ideer som at USA bør kvitte seg med FN og brysomme allierte og at amerikanerne kan og bør gjøre hva de vil i verdenspolitikken. Deres Pax Americana betyr at de skal kunne gripe militært inn hvor som helst på kloden dersom det er et regime de ikke liker eller som på en eller annen måte stiller seg i veien for USAs unilaterale interesser.

Ingen tårer for Saddam

At USA til slutt vil beseire Irak militært, er det ingen tvil om, ei heller at Saddam Hussein vil forsvinne. Det bør ingen beklage.

Fredsdemonstrasjonene får troverdighet kun når det gjøres helt klart at det er det irakiske folk, ikke Saddam man sympatiserer med. Å sidestille Bush med Saddam eller å sette den amerikanske president i bås med Hitler er en moralsk uhyrlighet og intellektuelt tøv.

Usikkert om fremtiden

Men om den amerikanske militære seier synes garantert, så kan det altså skje mye underveis som gjør prisen for høy. Men størst usikkerhet hersker det etter min oppfatning når det gjelder de langsiktige utsikter, hva som kommer etter at Saddams styrker er nedkjempet.

Vi ser allerede problemene tårne seg opp i nord med den kurdisk-tyrkiske konflikten. I sør har shia-muslimene ikke gått mann av huse for å hilse de amerikanske "befriere" velkommen. De har gjort sine bitre erfaringer med amerikanske løfter.

Okkupasjonsstyre upopulært

Og det er rimelig å tro et en langavrig amerikansk okkupasjon vil bli problematisk både for de amerikanske militære og for den irakiske sivilbefolkkningen. Ingen liker å bli styrt av en fremmed militærmakt med en romersklignende prokonsul på toppen. Blant amerikanske militære har det vært en sterk uvilje mot å påta seg en slik okkupantrolle.

Ingen garanti for demokrati

Uten å undervurdere irakerne, er det heller ikke gitt at det er så enkelt å innføre demokrati i et land som er så etnisk komplisert og som overhodet ikke har noen demokratisk tradisjon. Like lite kan man ta for gitt at de andre arabiske land vil bli demokratiske som en slags fredelig dominoteori.

I virkeligheten er alt åpent i Midtøsten. Jeg holder med min gamle kollega og venn, Odd Karsten Tveit, som nylig sa her i NRK at i Midtøsten kan man forvente det uventede. Det var nettopp det mine arabiske venner stadig sa til meg da jeg for 30 år reiste rundt i de fleste land i regionen. Det er en lærdom jeg forstod jeg gjorde klokt i ikke å glemme.