Irak - en mediekrig

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Aldri før i verdenshistorien har mediene mobilisert så voldsomt som i den nye Irak-krigen. Selv under den annen verdenskrig var det ikke et slikt oppbud av journalister samlet på ett område. Samtidig representerer fjernsynet med sine satellitter og mobile kameraer, noen av dem til og med festet til stridsvogner og soldatenes hjelmer, noe helt nytt i krigsreportasje.

"Sannhetens likkiste"

Men avansert teknikk gir ingen garanti for at vi denne gang vil få et mer nyansert bilde enn under den første Golfkrig eller det vi fikk fra Kosovo og Afghanistan. På ny blir krigen "Sannhetens likkiste".

Pentagon har for lengst lært av Vietnamkrigen og har også trukket sine lærdommer av kriger der amerikansk personell har vært involvert de siste 12 år. Aldri mer lemlestede amerikanske soldater på skjermen, slik som i Vietnam og Somalia. Aldri mer skrekkscener av drepte kvinner og barn.

Strenge begrensninger

I motsetning til i forrige Golfkrig slipper Pentagon denne gang mediene mer til i avdelingene som er i kamp. Journalistene blir til gjengjeld bundet av strenge regler. Vennlige, men bestemte presseoffiserer sørger for at intet kommer ut av bilder eller tekst som ikke overkommandoen i Tampa, Florida ønsker. Dessuten vil de reportere som klar seg attachere til amerikanske og britiske styrker på slagmarken bare få se en liten del av det store bilde. Det ligger i sakens natur.

Desinformasjon

Dessuten vil alle medier, presse så vel som radio og fjernsyn, blir utsatt for en veritabel rykte- og flom av desinformasjon. Det skal både villede fienden og gi et gunstigst mulig bilde av egen side. Tusenvis av eksperter har lenge sittet i Pentagon og forberedt denne side av mediestyringen.
Denne desinformasjonskampanje har allerede pågått en tid.

Patriotisme

Et spesielt problem med amerikanske medier er at de fleste av dem etter 11.september 2001 er grepet av en patriotisme, som er forståelig, men samtidig uhyre skadelig for den uavhengige reportasje og kommentar. Aviser som etter hvert ble meget kritiske til Vietnamkrigen, som Washington Post, støtter i dag Bushadministrasjonen fullt og helt.

Bare New York Times av amerikanske storaviser er kritisk. New York Times eies av jøder og har mange jødiske medarbeidere; hvilket burde slå hull i myten om at alle amerikanske jøder støtter krigen mot Irak. Man skal vokte seg vel for å la høyst nødvendig kritikk av den amerikanske krigføring slå over i antisemittiske forestillinger.

CNN ikke lenger så uavhengig

CNN som opptrådte ganske uavhengig under den første Golfkrigen og hadde sin egen uredde mann i Bagdad, til Pentagons store ergrelse, har denne gang lagt seg flat for Washington. CNN har innført interne regler som gjør at alt som går ut blir silt i hovedkvarteret i Georgia.

Alternativet for europeiske seere er å svitsje over til BBC eller de tyske Deutsche Welle og NTV, foruten franske fjernsynsselskaper. Arabiske fjernsynsendinger på et for europeere forståelig språk er det jo ikke akkurat flusst av.

Kynisk irakisk propaganda

Men selv om fjernsynsseere, radiolyttere og avislesere bør være kritiske til det som kommer fra den amerikanske og britiske side, bør de også være på vakt overfor irakisk propaganda. Det er et tankekors at så mange motstandere av krigen ikke er særlig opptatt av Saddam-diktaturets manipulering av media og den kyniske utnyttelse av menneskelige tragedier.

Man kan ikke uten videre være sikker på at redselsscener som Bagdad slipper ut, er genuine. Saddam ville ikke nøle med å henrette vestlige journalister eller beskyte egne sivile for å fremstille det som amerikanske ugjerninger. De sivile ofre for krigen vil uansett bli så store at vi kan klare oss uten irakiske propagandanumre.