Alt kan skje i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Ikke i noen krig hittil er strategien blitt virkeliggjort nøyaktig slik de militære og sivile planleggere la opp til.

De første som kommer med en slik advarsel, er de militære selv. De vet hva krig er og har ofte et mindre rosenrødt bilde av hva som kan skje enn de sivile.

Det gjelder spesielt den aktuelle konflikt der politikerne som rykket inn i Pentagon med George W. Bush, har ivret mer for denne krigen enn de militære. Det er symptomatisk at veteranene fra både den første Golfkrigen og fra Kosovokrigen har kommet med klare advarsler.

Alliert militært overtak

Det er få, om noen som er i tvil om at USA og Storbritannia vil dominere slagmarken fra det øyeblikk krigen begynner, og det er heller ikke mange eksperter som tror at Saddams styrker i lengden vil kunne stå imot den allierte overmakten.

De amerikanske og britiske styrker er langt bedre trenet enn de irakske og de har de mest moderne våpnene. Iraks armé er adskillig svakere i dag enn den var i 1990-91. Flyvåpen og marine eksisterer knapt.

Sivile tap kan bli for store

Men de sivile tap kan bli langt større enn Washington regner med, særlig hvis de styrker som er lojale overfor Saddam, klarer å bite seg fast i Bagdad og andre storbyer.

Vi vet at det er i tettbebyggelsen og blant sivile mål at Saddam har plassert sine eliteavdelinger og sitt antiluftsskyts. Å nedkjempe dem er en helt annen sak enn ørkenkrig i åpent lende. Men selv i ørkenen kan sandstorm og høye temperaturer skape problemer for de høyteknologiske
krigere.

Den amerikanske øverstkommenderende, general Tommy Franks, har selv sagt at svært mange av de militære mål han helst skulle ødelegge, er plassert tett opp til skoler, barnehaver, sykehus og boligblokker.

Dersom de sivile tap blir for store, vil det lett kunne snu opinionen i USA og særlig i Storbritannia der statsminister Tony Blair allerede er hardt presset.

Kurdere og shiamuslimer

Vi vet heller ikke hva som vil skje i Nord-Irak dersom tyrkerne rykker frem for å avskjære kurdernes tilgang til de rike oljefeltene i Mosul og for å forhindre at det selvstyre som kurderne har kunnet nyte godt av i noen år nå, utvikler seg til en selvstendig stat.

Shiamuslimene er også en usikkkerhetsfaktor. De har mye å hevne; det kan lette utvikle seg til de lange knivers makt når den irakske sentralmakt faller bort.

Men selv om de hater Saddam og alt hans vesen, stoler de heller ikke på amerikanerne etter at de forrige gang ble latt i stikken.

I Iran står veltrenede og godt utstyrte shiastyrker klare til å hjelpe sine trosbrødre i Irak.

Å snakke om snarlig innføring av et demokrati med en så komplisert etnisk sammensetning, og en så urolig historie som i Irak, er i beste fall naivt, i verste fall et kynisk spill for å sukre den bitre pille. Irak var og er en kunstig statsdannelse.

Kaos eller militærstyre

Det kan godt tenkes at irakere flest vil juble over å bli kvitt Saddams terrorregime, men ingen liker å bli styrt av utenlandske prokonsuler. Amerikanerne vil snart komme i et stort dilemma.

Hvis de overlater makten til eksilirakere og lokale motstandere av Saddam, kan det ende med fullt kaos. Hvis de beholder makten for lenge, vil det kunnet oppfattes som okkupasjon eller kolonistyre.

Selv om det militære felttoget skulle bli kortvarig og vellykket sett fra USAs side, kan de langsiktige perspektiver bli enda mer usikre og farlige enn de kortsiktige.

Som amerikanerne sier i sportspråket: It isn't over before it's over.