- Mister, where are you from?

Av Dagsrevy-fotograf Bengt Kristiansen

Da blir det mer en to stjerner etter hotellnavnet, og da ligger det som regel enten et stykke utafor sentrum, som Hilton, eller i de noe sterile strøka, som vårt.

Vanligvis blir det å henge i strikken til langt på kveld for å levere det stoffet som både tv, radio og nettet skal ha, men av og til kan du ha en etterlengtet tidligkveld, og da er det viktig å benytte sjansen til å oppsøke Folket.

- Mister, where are you from? Han satt borte ved disken. Det aller meste av slaktet som hang på kroken var solgt, og det var blitt seint. Jeg rusla bort. Kruse, som hadde fryktlig lyst på kjøkkenhåndkle og svart helgenring tredd nedover skallen, fikk roe`n litt.

Han var fra Iran, og visste godt hvor Norge var. Han lurte fælt på om han kom inn i Norge på Schengen-visum, og det sa jeg at han sikkert gjorde. Stor ble overraskelsen da jeg fortalte at jeg kjente en iraner som bodde i Norge. Han syntes det var flott at det var iranere der også.

Det artigste med å gå på markedet er alle folka du finner der. Souk heter det her i Kuwait, og slike markeder er akkurat like, enten du er i Vietnam, Pakistan, Tyrkia eller Marokko. Vareutvalget kan variere litt, alt etter spesialitet og landbruk, men livet er det samme.

Og damene, da gitt! Med islam som statsreligion, og med en overklasse som knapt jobber, er det et mylder av folk fra de forskjelligste kulturer. Og det avspeiler seg i damenes garderobe. Jeg er overbevist om at det ikke er noe selvvalgt øvelse å vasse rundt i et svart telt med ei rift øverst du kan titte ut av, men dette er altså den mest ekstreme varianten av innpakka hunkjønn.

Og det må jo være mannfolk med dårlig ego som har funnet på noe sånt. Men med den kulturblandinga som finnes her, finnes alle nivåer av hvor mange prosent av damene du får se.

Mat måtte vi ha, reporter`n og jeg. Tror han var litt skeptisk da vi runda hjørnet, og det bare myldra med unger og voksne rundt hagemøbla som var spredd ut over en svær åpen plass.

Kjøkkenet var hølet i veggen, og det var ett høl for hver fjerde meter rundt hele plassen. Der ble det grilla kjøtt, skåret salat, og bakt flatt brød.

Salat er vel ikke det reiselegen anbefaler som førstevalg når du skal utsette magan for nye innbyggere, men man lever jo bare en gang. Alt ble servert på ordentlige tallerkener, men med engangsbestikk - vi hadde vel ingen garanti for at det var det. (Kruse hadde tidligere fortalt meg en historie om engangskopper i Praha, men jeg hadde fintfølelse nok til ikke å minne`n om den). Men sultne var vi, så maten gikk ned.

Etter en ny runde i mylderet, uten at Kruse fikk seg til å handle hodeplagg, var det tid for nattero. Mens vi sto og venta på at heisen skulle ta seg ned fra 15. (hvorfor står heisene alltid i 15. når du sjøl er i 1.?), sjekka vi prisene på restauranten. Interessant da å registrere at vårt måltid, inkludert drikke, til sammen kosta mindre enn én forrett. Statens satser hadde nok ikke strukket til nødvendig dagsrasjon med kalorier med så hvite duker på bordet, nei.