En rolig lørdag

Av Dagsrevy-fotograf Bengt Kristiansen

"Hva! vet du ikke hva VPL er? Og du påstår at du er interessert i utenrikspolitikk!?" Radiojournalisten var rimelig oppgitt over nivået hos fotografen, men så er det da ikke ofte vi leverer bilder til Verden På Lørdag i P2, da!

Fridager er et begrep som hører til i en annen verden enn den vi lever i når vi er ute på nyhetsjobbing. Tar nyhetene fri kanskje? Neisåmenn. Det er tut og kjør hver dag, men i dag skulle vi altså kun sette sammen en 4minutter til VVR (Verdens Viktigste Radioprogram), spille lyden over til Oslo via internett, og så bare sjekke virkeligheten utafor hotellet.

For det er viktig. Ingen står på døra di og sier at "nå skal vi til den mest tøffe og hemmeligste amerikanske basen, har du lyst til å være med?"

Henger du ikke med på egen hånd, er toget gått før du finner stasjonen. Så det ble Hilton igjen. På vårt hotell var oppslagstavla like kjedelig som i går, men på Hilton hang det plutselig liste både for tur til oljefelt og til DMZ, den demilitariserte sona mellom Kuwait og Irak. Hos amerikanerne var vel engelsken vår for smal i uttalen, så der var det intet å hente.

"Visum", sa jeg til kollegaen. "Vi må jo ha multivisum hvis vi skal tilbake igjen!" Etter Blix på fredagen ble det plutselig satt en dato, nemlig 17.mars, og slo Bush seg vrang, kunne han feie inn når som helst før det også, han, og særlig om`n var drevet inn i et hjørne.

Men OM det skulle skje, og HVIS vi dermed kunne følge etter inn, måtte vi ha nytt visum for returen. Ellers ville det bli temmelig kilent å komme seg tilbake til flyplassen i Kuwait. De er rimelig nøye med papirene, grensegutta, de som har lue med håndtak, for det gir makt!

Tilbake til hotellet, skrive brev, levere passet, kopiere pressekortet, betale gebyr, og så ville vi få utvidet visum om 3 dager. Sa de.

Vi fikk dytta innpå en sein lunsj, og deretter investerte vi, på vegne av Utenriksgruppa, en lokalmobil. Det er håpløst å be folk ringe oss tilbake på en svinedyr internasjonal mobillinje, og lar de være å ringe, kan vi vel bare dra hjem?

På hotellet ringte i hvert fall han som skulle "fixe" en familie for oss. Vi ville hjem til noen for å se hvordan de forberedte seg til en eventuell krig. Han sa han hadde prøvd hele dagen, men siste mulighet var å reise hjem til en familie han visste om. Klokka var blitt 1930 alt, og jeg hadde kobla hjernen i hvilestilling. På med fokus, kamera under arma, og så ut igjen.

Men det nytter ikke å komme hjem til folk på denne måten. Det nytter ikke å bli med en kuwaiter hjem i det hele tatt, sier de tv-folka vi har snakket med.

Alt i alt: det ble derfor en vanlig rolig lørdag denne gangen også, og det var sikkert ikke siste gangen.