Ut i ørkenen

Av Dagsrevyen-fotograf Bengt Kristiansen


- Men hvorfor ikke bruke det til noe, da? spør du:

- Har du sånt et innmari hangup på det du har bestemt deg for, at du ikke får laga noe annet, eller?

Det er ikke noe dumt spørsmål dét, for svaret kan jo bli oppfattet som bortforklaring. Men det har seg faktisk sånn at vi jobber med to-tre andre saker også, ikke bare det å skulle filme militære.

Og det er da man møter en annen virkelighet enn den man vanligvis rusler rundt i.

Vi har knytta til oss en ”fixer”. Det er en kar (og her i Kuwait er det garantert ikke ei dame,) som skal hjelpe oss gjennom byråkratiet. Så i kveld kom han med tilbakemelding:

Helligdager

- Nei, det mangler svar på ditt, fordi byråkratiet har tre helligdager nå, og da får jeg ikke svar før søndag. Og på datt er det ikke så lett, for det er ikke folk vant til å stille opp på fjernsyn med.

(Leseren får ha meg unnskyldt for ikke å si hva det er, men TV 2 er her også, og jeg vil ikke at de skal rappe ideene våre).

Dagen hadde ikke akkurat starta med opptur heller. Etter frokost ringte Kruse til pakketuroperatør Sue, og lurte på når hun skulle ta alle de listeførte teamene ut på militær visningstur i ørkenen. Sue dro litt på det, og nevnte at colonelen ikke var helt klar på om det ble tur:

- Men ring senere!

- Da drar vi sjøl, mente vi, og fylte tanken på fire-hjulsdraiver`n.

Det kunne aldri skade med litt research, og riksveg 80 retning Irak ble plotta inn på kartet. Heftig trafikk, mest militære i kjøretøy i alle størrelser, fikk oss overbevist om at andre også hadde tenkt samme tanken.

Gjennom sjekkpunktet gikk det greit, takket være ID-kortet fra sydstatsamerikaner`n, og vi la oss på hjul etter noen lastebiler med Union Jack påklistra bakluka.

Som snøføyka

Sanda feide over vegen som snøføyka over vidda midtvinters, og vi fikk snart bruk for trekkrafta fra alle fire hjula da lastebilene vred over og la av gårde ut i sanddynene.

Ut av bilen på første engelske vaktpost, munn og øyne øyeblikkelig full av sand (o, herlige kontaktlinser), inn i teltet til vakthavende og fikk meddelt behovet om noen militærbilder. Sendt videre til vakta i porten 2 km lenger inn i grustaket, men høflig, slik engelskmenn er så flinke til, avvist, med godt råd om å snakke med Sue. (Sic!)

For å trøste oss sjøl bestemte vi oss for å kjøre så langt mot Irak vi kunne. Og jammen kom vi ikke helt til der FN hadde bestemt at ingen fikk passere, bare 2 km fra selve grensa. Og da hadde vi til og med passert et skilt som forbød amerikanske militære å kjøre videre!

Rimelig jekke av å ha kommet nærmere Irak enn dem, snudde vi, og parkerte langs vegen sånn at Kruse fikk snakka litt i radioen om hvor han var.

Om kvelden ringte Sue og meddelte at det ble oppmøte klokka 11.15 i morra ved avkjøringa til britene.

Yesss!