Med boka og teorien ”Clash of civilizations” - sivilisasjonenes sammenstøt - argumenterte statsviteren Samuel P. Huntington for at det finnes et religiøst og kulturelt skille mellom ulike sivilisasjoner i verden.
På 1990-tallet spådde han at konflikter i det 21. århundre ville gå langs kulturelle og religiøse skillelinjer, ikke mellom nasjonalstater som hittil.
Pluralisme
Angrepet på tvillingtårnene i New York en septembermorgen i 2001, var uten tvil med på å gi Huntingtons teori betydelig tyngde. Da krigen i Afghanistan og Irak brøt ut like etter, virket kløften mellom den ”muslimske” og ”vestlige” verden større enn noensinne.
Det Huntington ikke tok høyde for i sin argumentasjon, er hvor fragmentert den såkalte muslimske verden er og alltid har vært. Han ignorerte pluralismen i kulturene og religionene som finnes her.
I Indonesia, verdens største muslimske nasjon, har for eksempel islamske lærde offentlig anerkjent homoseksualitet. Dette fordi ”det er naturlig og skapt av Gud”, argumenterer de.
Naturlig nok motsetter de konservative kreftene i landet seg denne læren. Men stort sett har de med en annen legning frihet til å være seg selv i Indonesia. Og uten å risikere fordømmelse fra allmennheten - eller dødsstraff.
Transvestitter på koranskole
Samtidig lærer transvestitter om Guds ord i madrasaene, eller koranskolene, som om det var det mest naturlige i verden.
Denne toleransen ble også speilet blant de indonesierne jeg nylig møtte på en journalistkonferanse i den pakistanske byen Lahore. Her var journalister fra Norge, Indonesia og Pakistan samlet under temaet ”Å dekke hverandre - i en æra av forestilte sivilisasjons-sammenstøt”.
Da en dokumentarfilm av unge, pakistanske studenter ble vist som en del av opplegget og en hyllest til islam, opplevdes det nettopp som vi levde i en tid der gapet mellom sivilisasjonene var større enn noensinne. Her ble homoseksualitet framstilt som en av de største syndene et menneske kan begå, samtidig som bilder av utslett og byller flimret over skjermen.
Vi i den norske delegasjonen sender hverandre opprørte blikk. Dette vil vi ikke være en del av. Det er stikk i strid med våre verdier basert på likeverd og aksept, som vi har rendyrket i flere tiår.
Men vi trodde at vi fra Vesten var alene om å reagere. Under den påfølgende lunsjen lærte jeg til min overraskelse at våre indonesiske kolleger delte vårt syn.
- Likeverdige
De ristet oppgitt på hodet:
– Vi er muslimer, men vi ser på homofile som likverdige mennesker som fortjener respekt, fortalte de.
- I Indonesia kaller vi det ”regnbue-islam” – islam for alle.
Begrepet blir brukt for å symbolisere mangfoldet i islam som praktiseres i landet, fortalte de indonesiske deltakerne. Det baserer seg på prinsippet ”unity in diversity”, altså samhold i mangfold. Indoneserne anerkjenner både det kulturelle, religiøse og seksuelle mangfoldet.
Statsideologien fungerer etter dette prinsippet. Derfor har Indonesia en svært tolerant tilnærming til blant annet homofili.
Senere viste det seg for øvrig at også det pakistanske vertskapet tok avstand fra dokumentarfilmen som ble vist på konferansen.
Erfaringene fra Indonesia og Pakistan vitner om at ideen om at ”vi vestlige” og ”de muslimene” lever i to forskjellige verdener, er misforstått. Ja, til og med kanskje konstruert. Av mediene.
For historier om transvestitter på koranskole og muslimske imamer som ikke har noe imot homser, når oss sjelden. Stort sett er det konemishandlere, jihad-inspirerte opprørere og homo-hatende, skjeggete menn som går igjen i norske medier når den muslimske delen av vår verden skal forklares.
Nyansene mangler
Jeg betviler ikke at disse gruppene er et problem for samfunnet. Men nye problemer oppstår når nyansene - som transvestitter på koranskole og tolerante imamer – utelates, og det gjør de som oftest.
På konferansen i Pakistan illustrerte en av de norske deltakerne det da han sa: ”Jeg skriver ofte om muslimer, og som oftest er dette saker med negative vinklinger.”
At nyanserte og uspissede artikler kan være kjedelig journalistikk, er ingen hemmelighet. Konflikt gir store medieoppslag. Derfor fortsetter vi å gi våre lesere, lyttere og seere konfliktstoff.
Slik forsvinner nyansene. Samtidig forsterkes Huntingtons idé om at vi lever i to adskilte verdener.
LES OGSÅ: