Det er ikke det nesten 100 meter høye tårnet på parlamentsbygningen i Westminster, og det er heller ikke en av de fire urskivene med de 4,2 meter lange langviserne. Nei, Big Ben er den største av klokkene i klokkespillet inne i tårnet.
Den er trolig oppkalt etter Sir Benjamin Hall, som ledet kontoret for offentlige arbeider i London, og som ledet arbeidet med å reise de nye parlamentsbygningene ved Themsens bredd etter at de gamle brant i 1834. 31. mai 1859 slo Big Ben for første gang.
Identitet
I dag er Big Ben en av de få klokkene i verden med eget
. For britene er den en del av deres nasjonale identitet, og dens malmfulle slag var under andre verdenskrig en daglig kilde til håp for radiolyttere både i Storbritannia og i tyskokkuperte land.Men Big Ben fikk ingen god start på tilværelsen. Da den opprinnelige klokken var støpt i 1856, ble den fraktet til Westminster ved Themsen på en vogn trukket av 16 hester og hengt opp på prøve – bare for å sprekke.
Den ble støpt om igjen, og heist opp i tårnet, en jobb som tok 18 timer. Men så var det heller ingen lettvekter som skulle på plass: Big Ben er 2,2 meter høy, den måler 2,7 meter i diameter på det bredeste og veier 13,76 tonn.
Taus
Klokken sprakk igjen allerede i september 1859, og Big Ben var deretter taus i fire år. Siden da har det vært flere mer eller mindre planlagte stanser, men for det meste har klokken ringt jevnt og trutt.
Foran 150-årsjubileet har det vært snakk om skape et «mer moderne bilde av Big Ben», noe historikeren Dan Cruickshank blåser av.
– Klokken viser at Storbritannia hadde sin egen form for modernisme før resten av Europa fikk sin, sier Cruickshank til avisen The Guardian.
Man bør la være å reparere ting som ikke har gått i stykker, sier et gammelt ordtak britene er glade i å sitere. Så lenge Big Ben slår sine rolige slag en gang i kvarteret, er det meste i orden med et London som ellers kan være både hektisk og kaotisk.