MISHANDLET: Folket i Hviterussland ble mishandlet under Josef Stalin, mente forfatter Vasil Bykov. (Foto: AP Photo/ Sergei Grits)
Ordene tilhører landets fremste krigshistoriske forfatter, oberst Vasil Bykov, som kom med uttalelsen til NRK vinteren 1989. Veteranen fra den røde hærs felttog mot Nazi-Tyskland hadde da ledsaget president Mikhail Gorbatsjov til New York for å ta avskjed med president Reagan.
Gorbatsjov ga Vasil Bykov tilgang til KGB-arkivene for å finne spor etter 360 000 nakkeskutte ofre for Stalintidens terror i ”Rypeskogen” utenfor Minsk. Da arkeologen Xenon Poznjak åpnet gravene i 1988, var det alt et parkområde inne i den hvitrussiske hovedstaden.
- Stalin drepte 2.5 millioner hviterussere mellom 1937 og 1941. Hitler drepte bare to millioner og, på et bisart vis, mer demokratisk enn Stalin. For Stalin jaktet på og drepte nasjonens blomst, intelligensiaen, sa Vasil Bykov.
Poznjak og Bykov ble landflyktige i Berlin straks Aleksandr Lukasjenko kom til makten i 1994. Bykov døde der.
Den mishandlede sovjetrepublikk.
Under perestroika-årene sto hviterussere sentralt i regimekritikken, og ble støttet av Gorbatsjov.
Alès Adamovitsj var den tredje etter Bykov og Poznjak i den hviterussiske troika, som ble landskjente blant 300 millioner i USSR. Den var ingen dårlig bragd i en nasjon som talte, og teller, bare 10 millioner.
LITE: Mikhail Gorbatsjov kunne lite gjøre med forhold i Hviterussland. (Foto: AP Photo/Misha Japaridze/FILE)
Under hele sovjettiden og tvers gjennom perestroika-årene klarte neostalinistene å beholde grepet om makten i sovjetrepublikken Hviterussland.
Den frihetsfremmende Mikhail Gorbatsjov kunne lite gjøre. Ungdom i sovjetrepublikken Litauen grunnla høsten 1988 folkebevegelsen for perestroika, Sajudis, etter en omgang med politiets langkøller på allehelgensdag.
Gorbatsjov satte da inn Algirdas Brazauskas som partisjef.
Da hviterussisk ungdom prøvde å grunnlegge sin folkebevegelse til støtte for Gorbatsjovs perestroika, ble de nektet å samles i Minsk. Hviterusserne måtte dra til Vilnius for å grunnlegge en støttebevegelse for perestroika i Hviterussland.
Brazauskas støttet dem. På 1990-tallet ble han to ganger folkevalgt president i det frie Lithauen, og er i dag 73 år gammel statsminister i dette NATO- og EU-landet.
REDSKAP: Aleksander Lukasjenko var redskapet det gamle maktapparatet i Hviterussland brukte for å beholde makten. (Foto:REUTERS/Gleb Garanich)
Lukasjenko – nomenklaturas bandbikkje
Aleksandr Lukasjenko var som Putin uten selvstendig politisk ry fra perestroika-tiden, eller fra tiden da Boris Jeltsin demonterte Sovjetstaten. Lukasjenko var formann i et kollektivbruk, en meget foraktet gruppe av intelligensiaen over hele USSR.
Lukasjenko var ikke i nærheten da den hviterussiske kommunistlederen Shushkievitsj tiltrådte erklæringen som oppløste sovjetstaten sammen med Boris Jeltsin og ukraineren Leonid Kravatsjuk. Det skjedde 8. desember 1991 på Bjelavjèsjka-pustaen i Hviterussland.
Men mer direkte og langt raskere enn i Russland og Ukraina klarte det gamle maktapparatet i Hviterussland å regruppere og ta makten tilbake. Redskapet var Aleksandr Lukasjenko. Den hvitrussiske, liberale intelligensia hvor Xenon Poznjak en tid spilte en rolle, røpet tidlig hang til livsfjernt kiv.
Den gamle, neostalinistiske makteliten i Minsk som var dystrere enn i noen annen sovjetisk republikkhovedstad, fikk lett spill.
Hviterussland – Europas siste ”Absurdistan”
De siste ti år har Aleksandr Lukasjenko iherdig skaffet seg en posisjon som det politiske utskudd i Europa. Den planlagte unionen mellom Russland og Belarus har det ikke blitt noe av.
Russerne betakker seg for å ta over det absurde boet etter Lukasjenko, som har gjort Hviterussland eller Belarus til et av Europas fattigste land.
Han har søkt og funnet konfrontasjon med absolutt alle, OSSE, NATO, EU og Russland.
Hver gang presidentene Jeltsin og Putin ba ham betale regningen for levert russisk gass, som er energikilden i landet, skjelte Lukasjenko dem ut for stor-russiske ambisjoner. Samtidig satset han aktivt på forgjengelige støttespillere internasjonalt som Slobodan Milosevic og Saddam Hussein.
Innad i landet stilnet frihetsdialogen fra Gorbatsjov-årene fort. Enten flyktet dissidentene, eller så ble de fengslet eller forsvant sporløst. Sporadiske sammenstimlinger i Minsk som etter søndagens valg, ble og blir alltid slått ned av opprørspolitiet, væpnet med ”demokratizàtory” eller langkøller.
I Hviterussland heter KGB fortsatt KGB, og sikkerhetspolitiet er tro mot fortidens dystre metoder.
Hvor lenge varer Lukasjenko-styret?
Aleksandr Lukasjenko har støtte på landet. Der oppebærer han de nødvendige subsidier for kollektivbrukbøndene, som dermed har beholdt det grå men nødvendige kosthold fra sovjettiden: kål, brød, litt pølser og poteter. Pluss vodkaen.
Dette oppfattes faktisk som en sosial trygghet. Lukasjenko er kvikk til å peke på røverkapitalismen i Russland og Ukraina til forsvar for sitt stalinistiske grep om statens kontroll-apparat.
I byene støtter pensjonister med en rød fortid Lukasjenko, fordi pensjonsfondene fordampet i de andre sovjetrepublikkene allerede i 1992/93, Lukasjenkos oppmarsj-år mot maktens tinde, som han inntok i 1994.
Men inflasjon, kombinert med omfattende stagnasjon var her, som ellers i det postsovjetiske samfunnet, resultatet av sammentrekningene som kom da USSR ble oppløst.
Da inntrådte en desintegrasjon av økonomien, kryssløps-relasjonene mellom bedriftene ble revet over. Hvis fabrikken lå i Minsk men underleverandørene lå i Sibir eller i Azerbajdjan, måtte det føre til sammentrekninger i hviterussisk økonomi.
Den sosiale degradering av alle på fastlønn inntrådte derfor også i Hviterussland. Filleproletariseringen ble dypere der enn ellers fordi den pågikk i en økende grad av isolasjon.
Isoleringen av Hviterussland var nettopp Lukasjenkos strategi. Han visste hvordan han skulle få støtte fra et lumpenproletariat, og fikk det. Det skjedde mot en gammel, slavisk klangbunn, drømmen om den gode tsar eller den sterke mann. 1990-tallets oppøsningstendenser bidro til å forsterke den resonans Lukasjenkos demagogi ble møtt med i Hviterussland.
Med den forholdsvis brede støtten blant kollektivbrukbønder og lumpenproletariatet i kombinasjon med brutale politistat-metoder, kan hans valgseier på søndag forklares: tenkende mennesker er vettskremte!
MINNER: Lukasjenkos oppskrift minner om Ceausescus oppskrift i Romania. (Foto: Scanpix)
Aleksandr Lukasjenko regjerer nå basert på en politisk oppskrift som minner sterkt om Romania under Nicolae Ceausescu, som ble henrettet med sin kone Jelena i artilleri-garnisonen i byen Turgoviste 1. juledag 1989, etter at han to dager før hadde hatt ”sitt øyeblikk på balkongen” foran folkemassene.
Prognosen for hvor lenge Lukasjenko varer, må stilles opp slik: Erfaringene med diktaturenes fall i Østeuropa i 1989, kuppet mot Gorbatsjov 19. august 1991 og måten det brøt sammen på viser to ting.
Normalt utrustede mennesker var klar til å bryte lenkene, men noen innad i maktapparatet måtte heve opprørs-fanen fordi folk var terrorisert til taushet. Den grunnleggende siden ved dette kan alt antas å være på plass i Hviterussland. Når ”noen” bestemmer seg, skal det erfaringsmessig lite til for å kuppe tyrannen.
I dag omgis også det isolerte Hviterussland av relativt stor fornuft på disse frontene. I øst ligger det frie Russland, i vest NATO- & EU-landene Polen og Litauen. Begge de to siste landene var sluser for frihetslige tanker inn til hele supermaktsamfunnet i USSR i årene 1988-89.
Selv om Belarus har et brutalt styre i dag, rår det likevel ikke over de formidable kontroll-ressurser som sovjetstaten rådde over.
Derfor kommer smitte-effekten både fra Polen, Lithauen og i noen grad Ukraina i sør til å slite ned Lukasjenko-regimets evne til å kneble landets borgere.
Imidlertid har alle disse statene såpass store indre tilpasningsvansker på vei til et mer moderne, post-industrielt samfunn, at Lukasjenko får en nådetid der han kan raljere med det tilsynelatende kaos, korrupsjon og kriminalitet som vitterlig rår i nabostatene. Likevel er det uomtvistelig slik, at disse statene utvikler seg mye mer dynamisk enn Hviterussland.
Fra grå Minsk er avstanden til Vilnius lysår lengre enn de tre timene det tar å kjøre dit langs landeveien. Hvis det ikke var en ”piggtråd-grense” mellom. Men jerntepper varer ikke evig. Og når de brister, er det som om demninger brister. Det skjer sjelden i god og sluttet orden.
All Østeuropa-kompetanse ville forbauses dersom President Aleksandr Lukasjenkos regime varer mer enn tre år til i Hviterussland. Det er tre år ytterligere tapt i Hviterusslands tragiske historie.