Underjordisk prakt i Moskva

 

En av de første tingene du må finne ut av når du kommer til Moskva for første gang, er hvordan du skal komme deg rundt i byen.

Svaret er like mye oppe i dagen, som det befinner seg under jorda. Det er den berømte moskvametroen.

Du finner den nærmeste metrostasjonen ved å følge med hvor folk går eller kommer fra.

I og rundt metroen er det en egen form liv. På yttersiden av stasjonsbygningene samles selgere av ulike slag. Der er eldre som vil spe på en mager pensjon ved å selge epler, servise eller aviser.

Der er avis- og bladkiosker - og så litt bortenfor: Toalettene, slike vi har på messer og arrangemeter - der man kan kjøpe seg et lite avtrede i dagens travelhet.

Damen som sitter i sitt eget lille avlukke har full oversikt og strekker fram handa for betaling, straks noen nærmer seg.

- Har du en brødbit?

Det som imidlertid er den største utfordringen er tiggerne. Da mener jeg ikke de som ser de er relativt sunne og arnbeidsføre. Det er de gamle damene, i lange skjørt, som krokrygget, med skaut på hodet og gjerne brilleglass så store og tykke som flaskebunner. De har en egen evne til å se veldig lik ut.

Hun står der på sitt unnseelige vis og ser skamfull ut. Munnen beveger seg hele tiden og i det jeg kommer nær nok, hører jeg hva hun sier:

-Vær så snill å hjelpe meg, vær så snill. Har de til en liten brødbit..?

Den ene hånda holder hun frem, den andre gjør hun korsets tegn med - ustanselig.

De fleste går forbi, men noen stikker litt penger til henne - og gråtkvalt kommer takksigelsene i retur. Hun korser seg i større bevegelser nå. Jeg klarer rett og slett ikke å gå forbi uten å bidra og stikker til henne noen sedler jeg også.

- Måtte det gå meg vel her i verden, lykke og hell, tusen takk!

Ned i dypet

Med gåsehud på kroppen går jeg videre mot inngangsdøren - og skjemmes over at jeg ikke gjør mer og øser av min tross alt forholdsmessige store rikdom.

Vindtrykket i ansiktet får meg bort fra de ubehagelige tankene om verdens urettferdighet. Dørene inn til metroen står halvt åpne av det konstante vindtrykket som skapes der nede et sted.

Billetten er et elektronisk kort man bare drar over en sensor og dermed så er du innenfor sperringene. Herfra og videre går det i et tempo som folkemassen kollektivt har bestemt.

Alle skal samme vei - ned rulletrappene - og de er lange, så da er det bare å følge på i samme tempo som de andre - og det går ganske fort.

Endeløse ganger, trapper, tunneller

Stasjonene i sentrum er forbundet med andre via overganger - det betyr at hvis du ikke er på den stasjonen hvor din linje går, så må du gå - og det kan bli en del gåing bortover, opp trapper, ned trapper - inntil du er finner din stasjon.

På veien dit - i gangene - er det også virksomhet. Bladkiosker er obligatorisk. Det er også musikere som stiller seg opp og spiller for smør på brødet.

Jeg har hørt de nydeligste sangstemmer i disse gangene - Forleden gikk jeg forbi en eldre mann. Liten og grå, stod han der med hendene sammenkneppet foran seg og øynene lukket igjen - rugget på kroppen og sang, sang så vakkert at jeg igjen fikk gåsehud.

 

Kaos før åpning

De eldste metrostasjonene i sentrum er fra 1930-tallet. Den første linja Sokolnitsjeskaya, ble åpnet 14. mai 1935.

8,5 kilometer var da gravd fram og klargjort dypt under bakken. Forventningene i byen var enorme - og tusenvis hadde i løpet av natten og morgenen stilt seg opp utenfor dørene til stasjonsbyngningene da de åpnet klokka syv om morgenen denne maidagen.

Moskva hadde da siden slutten av 1800-tallet slitt med enormt transportproblem. Hverken varer eller mennesker hadde en effektiv transportløsning. Byen vokste stadig og hverken de 16.000 hestedrosjene, trikkene eller togene dekket behovet.

75 000 gravde

De første ideene om å gå under jorda kom allerede i 1902, men det først fart på sakene da sentralkomiteen i kommunistpartiet i 1931, bestemte at nå skulle det bygges - og det skulle skje fort.

Opp til 75.000 mann ble sendt ned i dypet hvor de jobbet med hakker, spader og bårer. Arkitekter og kunstnere ble satt til å tegne flotte stasjonsbygninger.

 

 

På Stalins ordre

Og visstnok interesserte Stalin seg så mye i dette og han forlangte at stasjonsbygningene skulle være flotte - slik at folk hadde noe pent å se på.

Folket skulle ha et lyspunkt og en oppmuntring i sin strevsomme hverdag - slett ingen dum tanke. Den er også godt brukbar den dag i dag!

Kunstverk i dypet

Og de gamle stasjonene i sentrum er virkelig pene - de er rett og slett kunstverk. Store haller av hvit marmor, gulv av grå eller rosa granitt, bueganger og statuer eller relieffer - gjerne av gamle kommunistiske helter.

Det hele er opplyst av kunstnerisk utformede, praktfulle lysekroner. Modellen av stasjonen Kropotkinskaya vant for eksempel to Grand Prix-utstillinger i Paris i 1937, og desigerne fikk Sovjetunionens stalinpris for arkitektur og konstruksjon i 1941.

Nettverket vokser

Metroen i Moskva utvikler seg hele tiden. Jo lenger ut fra sentrum man kommer, jo mer moderne blir også stasjonene - naturlig nok.

Den kunsteriske ustmykningen har måttet vike for mer en mer rasjonell og stilistisk renhet. Flatene er tidsmessig mer nøytrale og gir heller ikke den følelsen av storhet som de gamle i sentrum. Det er de lengst ute i bydelene som er åpnet sist. Per idag er det 173 stasjoner. Og - det bygges stadig nye.

Tidligere var renholdet i metroen et problem. Utenfor stasjonsbygningene solgte man øl og sigaretter. Resultatet var ikke bra. Flasker og annen skrot ble kastet hvor som helst. Det er det nå slutt på og inne i metroen er det ikke lenger lov å drikke og røyke, noe som har forbedret miljøet betraktelig.

 

7 millioner på reisefot daglig

Hver dag reiser det gjennomsnittlig 7,1 millioner mennesker med metroen. På det meste hele ni millioner - altså to ganger Norges befolkning - på en dag - hvilket er like mange mennesker som det faktisk bor i Moskva. Ikke så rart da at stasjonsområdene er gode markedsplasser for selgere av forskjellige varer og tiggere!

Det er visstnok ingen andre byer i verden som gjør så stor bruk av metroen sin - og som dermed er mer avhengig av at den faktisk fungerer.

Kø oppå, effektivt under

En liten titt oppå gateplanet kaster lys over situasjonen. Der står bilene - i kø. De står og står - og venter på å komme fram - og det gjør de jo - til slutt.

Veinettet i Moskva er forlengst overbelastet - og situasjonen blir ikke bedre av at antallet biler øker med nærmere 400.000 i året.

Nei, da er det enklere å dukke ned under gateplanet igjen, ned til den evige strømmen av mennesker som kommer og går, til togene som går med halvannet til to minutters mellomrom.

 

Tolvarmet blekksprut

Det er hele 10 000 vogner som kjører i dette systemet - som på oversiktskartet ser ut som en tolvarmet blekksprut med en ring som forbinder alle armene sammen.

Det å sitte eller stå i vogna er også en opplevelse - av forskjellig karakter.

Reiser du i rushtida om morgenen eller ettermiddagen - skal det godt gjøres å finne en sitteplass. Og får du en, er sjansen stor for at du må gi den fra deg til en eldre, en invalid eller en mor med små barn.

Høflige russere

For ikke nok med at du hver gang toget starter fra en stasjon og du blir advart om at dørene lukkes, så blir du også oppfordret til å gi fra deg plassen til de nevnte gruppene.

Og det gjør russerne. Jeg så forleden en guttegjeng som med sine skinnklær og friske frisyre kunne skremme hvem som helst, reise seg for to eldre damer, med den største selvfølgelighet.

Sovende passasjerer

Gjennomsnittlig reiser en passasjer 13 kilometer daglig med metroen. Tiden det tar benytter mange til enten å sove eller lese. De som reiser sammen har naurlig selskap i hverandre, men de fleste ser ut til å være alene.

I hver vogn henger oversiktskartene over metrolinjene og stasjonene strategisk til. Jeg har flere ganger, mens jeg har studert kartet kjent følelsen av at nå er det noen som studerer meg. Og ganske riktig - i det jeg ser opp og får blikkontakt, så kommer smilet.

- Aha, ja. De er fremmed de, kanskje en utlending, tenker jeg at de tenker om meg - og sender et smil tilbake.

For de som har arbeidsplassen sin på andre siden av byen, tar det sin tid å komme frem. Spesielt hvis de må ta overgang til en annen metro.

Flere timers reise

Avstandene er store i Moskva - og det er da også derfor de aller fleste begynner på jobb rundt klokka ti.

Kameramannen på  NRKs lokalkontor er i en slik situasjon. Han står opp kvart over seks hver dag, men er likevel ikke fremme før rundt klokka ti. Det betyr at han kommer tilsvarende sent hjem. Det betyr lange dager for de aller fleste.

 

Og nettopp på grunn av de store avstandene - for at Moskva skal fungere - så er metroen så avgjørende. Uten den ville byen aldri kunne vokst til den størrelsen den i dag har.

Allerede for over hundre år siden, da innbyggertallet var under en million, var overflatetransporten utilstrekkelig. Det er den fremdels.

Men under bakken fungerer metroen, slik den har gjort for byen og landet i over åtti år.

- Morten Ruud, Moskva

Les/hør flere korrespondentbrev her