Han møtte foreldrene til de drepte på Utøya

Kriminalteknikeren er en del av Kripos' faste ID-gruppe, og deltok blant annet i det krevende identifiseringsarbeidet etter tsunamien i Thailand i 2004, der over 80 nordmenn mistet livet.

23. juli i år var han blant de første som møtte pårørende og etterlatte etter massakren på Utøya.

Han beskriver arbeidet med å innhente informasjon om de drepte ungdommene som den tøffeste, men samtidig mest meningsfulle jobben han har gjort.

– Vi som var på Sundvolden vil ikke kalle jobben vår belastende. Vi ønsker å få sagt at vi føler at dette var sterkt meningsfullt. Vi er takknemlige for at vi har fått være med på å bidra. Den største lærdommen etter dette er styrken i mennesket. Jeg er dypt imponert over de pårørende og etterlatte som inngikk et samarbeid med oss, og hvordan de taklet situasjonen, sier Philip Fossnes til NRK.no.

Jobbet mot klokka

Kripos' ID-gruppe har et nasjonalt ansvar for å identifisere ofre etter store katastrofer. Allerede fredag kveld ble gruppa varslet og bedt om å bistå under ID-arbeidet på Utøya.

Morgenen etter kom Fossnes og en kollega til Sundvolden for å lede arbeidet med å samle inn informasjon om de drepte fra de etterlatte.

Flere hundre pårørende, samt overlevende fra øya var samlet på hotellet, som ligger få kilometer fra Tyrifjorden og Utøya.

– Tiden var viktig. Vi måtte begynne identifiseringsarbeidet så fort som mulig, sier Fossnes.

Bakgrunn: Slik tok Sundvolden imot Utøya-ofrene

– Det var veldig stille

Med seg på laget hadde Kripos-etterforskerne seks unge lokale politifolk, blant annet fra Nordre Buskerud.

Mange foreldre hadde behov for å høre detaljer om hva som hadde skjedd med deres barn allerede lørdag formiddag, forteller Fossnes.

– Under en samling i restauranten fortalte vi dem om hva som kom til å skje med ungdommene som var drept. Vi informerte også om at dette kom til å ta tid fordi det var en straffbar handling, og ikke en naturkatastrofe, sier han.

For Kripos var det viktig å understreke at ingen av de etterlatte måtte forlate hotellet uten å først ha snakket med politiet.

– Jeg fortalte dem at ungdommene ville bli sendt til rettsmedisinsk institutt (RMI) for undersøkelser, og at vi var avhengig av et samarbeid med familiene for å få tilgang til informasjon som kunne sammenlignes med den som ble funnet på RMI, sier han.

Fossnes syns det er vanskelig å finne ord som kan beskriver stemningen i rommet under informasjonsmøtet denne formiddagen.

– Det var veldig stille. Man kunne høre den minste lyd, hvis du skjønner. De fleste hadde et stort behov for informasjon. Det var en spesiell stemning for å si det mildt, forteller han.

DNA-prøver

I løpet av fire lange dager snakket ID-teamet på Sundvolden med et hundretall etterlatte og pårørende for å innhente mest mulig informasjon om de 69 ofrene på Utøya.

Fossnes innrømmer at jobben gikk sterkt innpå ham personlig. Samtidig som han skulle være profesjonell krevde samtalene med foreldre, søsken og besteforeldre at han ga av seg selv.

Etterforskerne samlet opplysninger om fingeravtrykk, tannjournaler, medisinske opplysninger, særegenheter som arr og tatoveringer, samt klær og eiendeler.

– Det var også viktig å innhente DNA-referanseprøver fra foreldre, for å kunne sammenligne prøvene med DNA-profiler som ble tatt fra kroppene på Utøya, forklarer Fossnes.

Informasjonen fra krimteknikerne som arbeidet på Utøya ble raskt gitt videre til de som arbeidet på Sundvolden, slik at de kunne gi så mange og utfyllende svar som mulig til de pårørende.

Opplysningene ble videresendt til rettsmedisinsk institutt (RMI) som samlet informasjonen i en felles database.

– Det var en vanskelig jobb. Samtidig må jeg si at alle var imponert over den styrken pårørende og etterlatte hadde. Jeg må få rose dem for at de gjorde det så lett for oss å samle informasjon og få svar, sier Fossnes.

Klamret seg til håpet

Mange foreldre håpet i det lengste på at barnet deres ville bli funnet i live.

– Håpet levde veldig lenge. Det er helt vanlig i en slik situasjon. Vår jobb var å forsøke å få dem til å forstå det som hadde skjedd, og fortelle dem at så lenge de ikke fant sine måtte de forberede seg på det verste, sier Philip Fossnes.

Flere av foreldrene ønsket detaljert informasjon om skadeomfanget og om hvor barnet deres ble funnet. Fossnes og de andre politifolkene forsøkte å gi så mange svar de kunne.

– Jeg var åpen på det jeg visste i samtaler med enkeltpersoner. Mange hadde et behov for å vite mye allerede på Sundvolden. Det er mulig at mange følte de fikk for mye informasjon, men jeg prøvde å balansere det så godt jeg kunne, sier han.

Les også: Første AUF-samling siden 22. juli

– Ingen kunne forestille seg 22.7

I likhet med andre etater skal Kripos evaluere og lære av sin egen innsats etter terroraksjonene.

Fossnes møtte flere av de pårørende igjen under samlingene på Utøya 19. august og 1. oktober.

– De har gitt varme og gode tilbakemeldinger på politiets og vår innsats på Sundvolden. Personlig har jeg fått mange positive tilbakemeldinger, sier han.

– Hva er den viktigste lærdommen etter 22. juli?

– Det er vanskelig å planlegge en katastrofe. Du må ha struktur, samtidig må det være så fleksibelt at man må kunne snu seg rundt. Ingen hadde tenkt seg 22. 7 på forhånd – med en bombe i Oslo og en massakre på Utøya. Etter dette kan vi begynne å strukturere arbeidet enda bedre. Man må være til stede for de pårørende og inngå et godt samarbeid. Det vil være det viktigste i enhver krise.